Makt og avmakt

Analysene er mange etter at ­Donald Trump ble valgt til USAs neste president. I Norge virker
 det å være mer frykt enn jubel. Men noen kristne har uttrykt stor begeistring over at Trump ble valgt. «Hvilken seier», utbrøt Anita Apelthun Sæle i en kommentar i Norge Idag, og slo fast at det amerikanske folk «vil ha tilbake det kristne Amerika de kjente».

Jeg stusser over en slik begrunnelse. For det første er det grunn til å spørre om ­Donald Trump – en mann som i svært ­liten grad har fremvist interesse for kristen tro og tenkning – kan være en garantist for et mer kristent USA. Men kanskje enda viktigere: Det er liten grunn til å tro at en demokratisk valgt statsleder kan gjøre­ et land særlig mye mer (eller mindre) kristent.

Ikke avgjørende. For en del år siden var jeg på en internasjonal konferanse og fikk spørsmålet: «Er det ikke fantastisk å bo i et land hvor statsministeren er prest?»

Tja. Jeg kan si mye pent om Kjell Magne Bondevik, og jeg har ikke lyst å undervurdere det han betydde. Da Bondevik ble valgt, og KrF kom i regjering, var det mye jubel og glede blant kristne. Men hvor stor betydning hadde det egentlig for kristendommens ve og vel når vi nå ser tilbake?

Jeg mener ikke at politikere er uten makt. Det har for eksempel hatt betydning for kristne friskoler og barnehager at KrF har kjempet for gode rammevilkår. Men det politikerne vedtar betyr ingenting hvis innbyggerne ikke sender barna sine til slike skoler. Dessuten er det helt avgjørende at skolene fylles av ansatte som faktisk vil formidle kristen tro.

I et demokrati skal det også være vanskelig å sørge for avkristning – fordi ­religionsfriheten skal være reell og mindretallet respekteres. Mange var redde for at den rødgrønne regjeringen skulle lage problemer for kristen virksomhet. Jeg tror de fleste av oss vil si at det i liten grad skjedde.

Abortloven. Kristne som støtter Trump ser det som avgjørende at han er imot abort. Men hvorfor har det så stor betydning når det ikke er politikere i USA som avgjør abortspørsmålet, men høyesterett?
Årsaken er at noe av det første den nye presidenten i USA skal gjøre, er å ­utnevne en ny dommer etter at konservative Antonin Scala døde.

Mange ­mener at ­utnevnelsen vil endre abortloven. ­Johannes Kleppa skrev nylig svært ­kritisk i Dagen om kristne som støttet ­Hillary Clinton og oppsummerte sin støtte til Trump slik: «Det har vorte sagt at ein ikkje kunne røysta på Trump ut frå hans menneskesyn, men han vil trass alt utnemna høgsterettsdommarar som vil verna om livet i mors mage».

Men vil valget av Trump føre til endret abortlov? Vel, det er uklokt å være skråsikker. For det første var Scala konservativ og lite blir egentlig forandret av at en ny, konservativ dommer utnevnes. Dernest vet vi ikke nøyaktig hva amerikansk høyesterett vil gjøre med dagens abortlov. Poenget med domstolens uavhengighet er at politikernes makt er begrenset. Trump kan ikke gjøre mer enn å utnevne en dommer han har tro på. Vi vet heller ikke sikkert hvor stor vekt han vil legge på vedkommendes abortsyn.

Avhengig. Noe av det fine med et ­demokrati er at det finnes maktfordeling. En statsminister eller en president har begrenset makt. Derfor har jeg blitt noe forundret over de som håper – eller frykter – at Trump kan gjøre en enorm forskjell.

Det vil si: Noe av frykten er forståelig. Noe av det Trump har uttalt i valgkampen – og etter – har rett og slett fremstått udemokratisk. Det er uhørt å hevde at en motkandidat burde vært fengslet. Uansett hvor sikker Trump er på at Clinton har brutt amerikansk lov, så er det ikke han – men rettsvesenet – som skal ivareta lov og rett. I tillegg kan Trumps mediekritikk tyde på en mangelfull forståelse for ytringsfriheten.

Men hvis Trump vil opptre demokratisk – noe det heldigvis vil være vanskelig å unngå – er han avhengig av andre. Slik er demokratiets natur.

Først publisert i spalten ideologi, vårt land 23.11.2016