Tone Sommerfelt

1

Hjelp eller slaveri?

Å kriminalisere bortplassering av barn fratar fattige foreldre på Haiti muligheten til å tilpasse seg krisesituasjoner og gi barna skolegang, viser studie vi har gjort.

Publisert: 21. nov 2016

Før landet har reist seg etter det kraftige jordskjelvet i 2010 rammes Haiti av den verste orkanen på flere tiår. Sensasjonelle overskrifter forteller om utnytting av barn. En fjerdedel av alle barn bor ikke i egne hjem.

USA presset nylig Haiti til å vedta en lov mot «trafficking» som kriminaliserer bortplassering av barn. Myndighetsorganer og bistandsorganisasjoner arbeider nå for å hindre at barn settes bort i nye hjem, der de også utfører husarbeid.

Men er det til barnas beste å bekjempe slike ordninger? Haiti er blant de vanskeligste stedene i verden å vokse opp. Å sette bort barna er en av få muligheter for fattige foreldre å bedre sine kår. Heller enn å forhindre dette, bør det arbeides for at barns situasjon bedres, uansett hvor de bor.

Stereotypien. Den stereotype barnehushjelpen er en ung jente som lever i slavelignende forhold hos fremmede i byen. Hun går ikke på skole, er sosialt ekskludert fra resten av familien og offer for seksuelle overgrep. Slik er bildet skapt av haitianske og amerikanske medier – og av humanitære pengeinnsamlere. Men er virkeligheten slik for flertallet av barnehushjelpene i Haiti?

På oppdrag fra Unicef og andre humanitære organisasjoner utførte vi nylig en større studie. Den viser at levekårene blant haitianske barnehushjelper er svært varierte. Studien ble kåret til et av Unicefs 12 beste forskningsprosjekter i 2016. Vårt anslag på antall barnehushjelper i Haiti er at dette dreier seg om inntil 400.000 eller 13 prosent av alle barn.

Dette utgjør halvparten av alle barn som bor i nye hjem. Det er omtrent like mange jenter som gutter, og like mange i byer som på landsbygda. De aller fleste bor hos slektninger, hvorav en tredjedel hos besteforeldre. Dette strider mot en gjengs oppfatning av at de fleste bor hos fremmede. Det viser seg at bare 16 prosent av barnehushjelpene bor i hushold uten slektninger.

Hjemme verst? Hvordan har de det, barna som lever som barne­hushjelper? De er blant verdens mest utsatte barn. Men de har det ikke nødvendigvis dårligere enn barn som bor hjemme. De jobber mye, men det gjør også barn som bor hjemme hos foreldrene sine. De henger etter i utdanningen, men ofte er de forsinket før de flytter inn i et nytt hushold.

De straffes fysisk, men mindre enn barn som bor hjemme. Rundt halvparten av barnehushjelpene sier at de har det bedre i sitt nåværende hjem enn de hadde det hos foreldrene sine. Bare ett av seks barn oppgir at de har fått det verre.

Blant de som har fått det verre finner vi en gruppe barn som er svært utsatt for utbytting og overgrep. De bor ofte hos fremmede og er ikke beskyttet av familiebånd. De går ikke på skole, opplever forskjellsbehandling og er utsatt for vold, utnytting og overgrep. Det er denne gruppen barn hjelpeorganisasjonene må rette sine tiltak mot.

Man kan ikke forstå bortplassering av barn i Haiti uten å erkjenne hvor stor fattigdommen faktisk er. Sju av ti hushold har for lite mat. Fire av ti har ingen tilgang på kreditt. Når det ikke er mat på bordet og du ikke får gå på skole, framstår det som et godt alternativ å flytte til en tante i Port-au-Prince – både for foreldre og barn. Ofte vil det være omstendigheter som feilslått avling, sykdom eller dødsfall i familien som utløser beslutningen om at barna flytter ut. De tar selv del i avgjørelsen, avhengig av alder.

Å sette ut barna er også en måte å forebygge framtidige økonomiske sjokk på. Det minsker byrden på eget hushold og knytter sosiale bånd til andre som kan være nyttige ved neste krise. Å ha barn boende i ulike regioner er særlig viktig når alle i nabolaget mister avlingen på grunn av tørke eller flom. Orkanen Matthew rammet spesielt hardt i år, men hvert år går liv tapt i orkansesongen og familier mister sitt næringsgrunnlag.

Husholdene som tar imot barna er nesten like fattige som de husholdene barna flytter fra. De mottar barn, enten fordi de er sosial forpliktet til det eller for å dekke et behov for arbeidskraft. Det skal hentes brensel og vann, lages mat og gjøres husarbeid. Barn skal passes og syke pleies, jordlappen skal dyrkes. Barn utfører slike oppgaver

Senere kan det være akkurat disse husholdningene som sender fra seg barn. Som vederlag får barna mat, omsorg og de sendes på skole. Dette er den opprinnelige sosiale kontrakten. Det er i de tilfeller den brytes at ordningen blir et problem.

Ikke menneskehandel. Haiti har vært under sterkt press fra amerikanske myndigheter om å kriminalisere bortplassering av barn. Under trussel om å holde tilbake bistandspenger, vedtok Haiti i 2014 en anti-trafficking lov som kriminaliserer alle parter involvert i bortplassering av barn, inkludert foreldrene som sender barnet bort og bestemoren som tar det imot. Dette fratar fattige foreldre en mulighet til å tilpasse seg til krisesituasjoner og til å gi barna skolegang.

Holdningskampanjer rettet mot foreldre er mye brukt i kampen mot barns arbeid i hushold. Men bortplassering av barn skyldes ikke uvitenhet, men tilpasning til ekstrem sårbarhet. Inntil man har redusert familienes sårbarhet, for eksempel ved å tilby gratis skole, forsikring, mat og såkorn, kan man heller ikke ta bort et av de få verktøyene de har til å håndtere egen situasjon. Gjør man det, gjør man haitianske barn en bjørnetjeneste.

Anne Hatløy
Seniorforsker ved Fafo
Henriette Lunde
Forsker ved Fafo
Jon Pedersen
Forskningskoordinator ved Fafo
Tone Sommerfelt
Seniorforsker ved Fafo

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 21.11.2016

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Sindre Rudshaug

27 innlegg  1213 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Tone Sommerfelt. Gå til den siterte teksten.
De straffes fysisk, men mindre enn barn som bor hjemme. Rundt halvparten av barnehushjelpene sier at de har det bedre i sitt nåværende hjem enn de hadde det hos foreldrene sine. Bare ett av seks barn oppgir at de har fått det verre.

Åpenbart et spennende innspill, men hvorfor skulle barnas bedre virkelighet(og foreldreøkonomi og dermed landets økonomi) etter bortsetting telle mer enn den politisk korrekte ideen om at vi ikke skal sette bort barn på denne måten? Politisk korrekthet dreier seg om ideologi, ikke virkelighet, da er det uinteressant om barna har det bedre eller verre det ene eller andre stedet.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere