La barna drømme

Etter at tvillingene Marcus og Martinus Gunnarsen fra Trofors i Nordland vant Melodi Grand Prix Junior i 2012 med «To dråper vann», har vi vært vitne til et fenomen som er det nærmeste Norge har vært Beatles-hysteriet på 1960-tallet og Justin Bieber-feberen de siste ni årene. Når to 14-åringer selger ut Oslo Spektrum to ganger, blir nominert til Spellemannprisen i voksenpop-klassen, gir ut en besteselgerbiografi, og er på plakater i hundretusener av barnerom over hele Norden, er det ikke rart mange lurer på hva i all verden dette handler om.

Hipp hurra. Direktør for Nynorsk kultursentrum, Ottar Grepstad, som også er forfatter, hevder vi ikke trenger biografier om så unge mennesker. Jeg mistenker ham for å ha et voksent og prosaisk blikk på et barneanliggende.

For barna handler Marcus og Martinus om et felles interessefelt som diskuteres, leses om, lyttes til, og som gir kriblinger i magen. Kanskje er biografien om de unge tvillingene den eneste boka de ønsker seg til jul? Der foreldrene, eller besteforeldrene deres, hadde Gjermund Eggen, Beatles, og A-ha som forbilder, har de Marcus og Martinus.
Barn og tenåringer har alltid hatt behov for å ha forbilder og idoler. Marcus og Martinus verken røyker, drikker, eller snakker stygt om andre i offentligheten, så hipp hurra for dem. At musikken deres er lettbeint pop, med tekster som så vidt lodder under overflaten, er også greit. Det er fint at noen barn leser Sofies verden og hører på dyptpløyende musikk, men la ikke dét bli et kriterium på barns modenhet, intelligens og potensial.

La barna ha idolene og drømmene sine i fred. La plakatene av Marcus og Martinus henge i fred. Les høyt fra boka deres, hvis barna ikke har knekt lesekoden.

Individualister. Det er ikke lenge siden idrett, musikk og dans sjelden ble sett på som ordentlige yrker. Flere som er blitt verdenstjerner, har fortalt at foreldrene deres også etter at de slo igjennom, maste om hva de hadde tenkt å bli her i livet. I dag er det annerledes. Kommer en sønn eller datter inn på Paul McCartneys kostbare LIPA (Liverpool Institute for Performing Arts), eller et toppidrettsgymnas, utsetter heller foreldrene å kjøpe ny bil.

Foreldre som går ut av sitt gode skinn for å skyve barna opp karrierestigen, blir gjerne beskyldt for å ville realisere en drøm de selv aldri fikk oppfylt. Jeg tror det har noe for seg. Samtidig har vi fått et samfunn som i stadig større grad heier frem individualister, særlig unge, som tør å satse utradisjonelt. Mange av gründerne vi leser og hører om, har det til felles at de ikke har utdannelse.

Interessen viktigst. Det man ofte glemmer, eller fortrenger, er at det er forsvinnende få som får en stor karriere, uansett hvor mye de har blitt løftet fram, eller har gått på prestisjetunge talentskoler. Tvert imot, historien viser at barn med foreldre som har stimulert interessen i stedet for ambisjonen, lykkes best.

Skulle de ikke lykkes, har de gjerne i større grad også fått utvikle andre sider av seg selv som gjør at de kan bli noe helt annet. Kanskje lærer, snekker eller advokat? Mens karrieren de drømte om kan bli en kjær hobby. Da vil de sannsynligvis heller ikke oppleve å ha skuffet verken ambisiøse foreldre eller seg selv. Hvor mange stjerner vil forresten med hånden på hjertet kunne si at de er blitt lykkelige av å være kjente og rike? Svært få, er jeg redd.

Foreldre kan få skylapper av barns iver og talent. Det er menneskelig, men ikke særlig klokt. I flere år satt jeg på tribunen og så sønnene mine spille toppfotball, og tenkte at dette var veien, sannheten og livet for dem. «Heldigvis» ble de skadet, og prioriterte utdanning i stedet.
Ble revet med. Jeg ble også revet med da en av sønnene mine fikk tredjeplass i Melodi Grand Prix junior i 2002 med bandet Black Jackets. Da de etterpå skiftet navn til The Gap, og 14 år gamle ble heiet fram som tidenes yngste på Bylarm i Bergen, trodde jeg på Dagbladets hyllest og terningkast fem. Da et engelsk plateselskap ville skrive kontrakt, var jeg stolt som en hane.

Kathrine Synnes, nå sjef for Music Norway (norsk musikkbransjes eksportorganisasjon), var på Bylarm det året. Hun mente vi burde holde igjen, for det var sjelden de fromme løftene ble holdt. Og hun fikk rett. Albumet som ble spilt inn i England kom aldri ut. Drømmen brast. Det er ikke galt å drømme, men både barn og voksne må forstå at ikke alle kan bli som Marcus og Martinus. For de fleste av oss er nok det like greit.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 21.11.2016