Myten om postfaktasamfunnet

Oxford Dictionaries har kåret «post-truth» til årets internasjonale nyord. På norsk har fenomenet blitt omtalt med benevnelsen postfaktasamfunnet. Dette er blant de mest irriterende nyordene på lenge. Ordet betegner en tilstand hvor folkemeningen ikke bestemmes av fornuft og objektive fakta, men av tro og følelser. Hvorfor skjedde Brexit; hvorfor fikk vi Trump? Nei, det er postfaktasamfunnet det, vettu, folk styres av følelser og stemmer imot sine egentlige interesser. Før var alt så meget bedre!

Nåvel. Jeg har en annen teori. Før hadde man noe man kalte opinionen og noe Heidegger kalte das man. Das man er dette upersonlige vi-et eller man-et, alle ideer, normer, forestillinger og forventninger som ligger i kulturen og som man ganske bevisstløst tar for gitt. Man skal jo ha fast jobb, gifte seg eller bli samboer, få barn, spise taco, se Skavlan, være feminist, stemme Arbeiderpartiet, bruke sykkelhjelm, få ned klimautslippene, være kritisk til tradisjonell religion, men åpen for at det er mer mellom himmel og jord...etc. Men dette noe som alle vet, hvem definerer det? Jeg er ikke marxist, men jeg tror Marx er inne på noe når han sier at det herskende syn er de herskendes syn. Det som blir unnfanget av tenkere, blir formidlet av akademikere, vedtatt av politikere, omtalt i media og slukt av folket.

Og slik er det fortsatt, men med noen viktige forskjeller. Mens man før hadde opinionen, har man nå opinioner. Før hadde journalistene – disse som Schopenhauer med tilslutning fra Kierkegaard kalte meningsutleiere – monopol på rollen som opinionsdannere. Dagens opinioner dannes på en langt mer uoversiktlig måte. Før hadde man ett stort man, ett stort vi, nå er det flere mindre vi. Årsaken er at vi har fått noe som heter internett og sosiale medier. Man er ikke lenger prisgitt tradisjonelle medier og det store ekkokammeret som kalles samfunnet, i stedet kan en hver fritt velge og vrake informasjonskanaler og bli oppbygget og oppildnet i ekkokammer av likesinnede. Konventikkelplakaten er opphevet, nå er alle prester og tilhørere i sin egen menighet. Det vi har fått, er protestantisme i sin mest ekstreme form.

Eller sagt enda mer karikert: Hvis det vi hadde før var Platons idealstat hvor sannheten ble forvaltet av de få som var verdige til den slags, er vi nå kastet inn i Hobbes' naturtilstand hvor sannheten er noe alle må slåss om. Er dette så bra eller dårlig? Det er begge deler. Luften er blitt friskere, men klimaet har også blitt adskillig mer utrygt. Den siste tiden har jeg fått en følelse jeg aldri har hatt før: følelsen av at vi nå lever i en historisk tid.