Håkon Carsten Pedersen

8

Hva kunne ha skjedd etter 9. april 1940?

Hva kunne ha skjedd dersom Blücher faktisk hadde lykkes med å forsere Oscarsborg noenlunde uskadd 9. april, og om besettelsen av Oslo og arrestasjonen av konge og regjering hadde gått som planlagt?

Publisert: 14. nov 2016

Tor Bomann-Larsen presenterte nylig sitt syvende bind i biografiverket om kong Haakon og  dronning Maud, der han også skildrer kronprinsesse Märthas nære forhold til president Roosevelt.   

Men hva kunne ha skjedd om Blücher faktisk hadde lykkes med å forsere Oscarsborg noenlunde uskadd 9. april, og om besettelsen av Oslo og arrestasjonen av konge og regjering hadde gått som planlagt?

 

I sin bok Historien om det som ikke skjedde – Kontrafaktisk historie, analyserer historikeren Øystein Sørensen blant annet denne kontrafaktiske situasjonen og utpensler de mest sannsynlige implisitte scenarier. Det minst dristige – det vil si det mest sannsynlige av disse – er interessant i vår sammenheng. Sørensen siterer innledningsvis nestoren i norsk okkupasjonshistorisk forskning, Magne Skodvin, hvor denne malende og levende skildrer Kohts og Bräuers møte grytidlig om morgenen 9. april, og nettopp i et slikt stykke «hypotetisk norsk historie», som Skodvin kaller det. Sørensen skriver (innenfor «anførselstegn»), og idet han siterer Skodvin (innenfor enkle anførelstegn (' '):

 

Ultimatium. «Det er morgengry, og den tyske utsendingen Bräuer har nettopp overlevert det tyske ultimatumet til utenriksminister Koht i Utenriksdepartementets kontorer på Victoria Terrasse. Utenriksministeren forsøker å vinne tid, men blir bryskt avbrutt da Bräuer slår gardinene tilside: 'Utenriksministeren såg ned på ein tysk offiser i fullt feltutstyr, og seks steg bak han, ein vaktstyrke med gevær ved fot. På gata, lenger borte, marsjerer to små avdelingar nettopp inn i synsfeltet. Han kjende seg med eitt veldig trøyt'. Bräuer kan fortelle en sjokkert Koht at tyske soldater allerede har omringet det kongelige slott, at den tyske overkommandoen er i ferd med å installere seg på et hotell, at politikamre og jernbanestasjoner er besatt, at det bare er å ringe Bergen og Trondheim og Narvik for å få bekreftet at tyskerne er der også – kort sagt at landet allerede er okkupert. 'Som det nå er', sier Koht og setter seg tungt ned, 'må eg be om på ny å få drøfta det tyske memorandum med regjeringsmedlemmene'.» Følgende ville så ha skjedd: «Kongen og regjeringen ville blitt tatt hånd om. De lovlige, norske myndighetene ville ikke vært i en slik stilling at de ville kunnet ta noen beslutning om krig og gitt ordre om noen militær mobilisering. Norge ville, kort sagt, gjort som Danmark».

 

«Overgitt seg». Sørensen siterer også «den forsiktige» historikeren Ole Kristian Grimnes: «Hadde det tyske angrepet mot Oslo lykkes, slik angrepet mot København gjorde, hadde trolig også den norske regjeringen overgitt seg».

Vi ser så for oss et militærorkester som følger i hælene på okkupasjonsstyrkene, marsjere forbi rådhuset opp mot slottet. Her spilles feiende militærmarsjer som en hyllest til kong Haakon, mens et æreskompani paraderer foran slottet. På musikkpaviljongen på Karl Johan blir det etterpå spilt norsk musikk. Nordmennene skulle beseires med Grieg, og ikke med Krieg, som marineattasche' ved den tyske Oslo-legasjonen, Richard Schreiber, skal ha uttrykt seg. Hva ville så ha skjedd etter en slik 9. april, og hva lå i denne «danske» løsningen? Som NRK-historikeren Hans Fredrik Dahl også har beskrevet, ville det ikke blitt noe statskupp over radio om kvelden den 9. april, og Vidkun Quisling ville ikke fått noen framtredende posisjon. Han selv og NS ville ikke ha blitt så massivt stigmatisert som landsforrædere: «Ordet Quisling ville ikke ha gått inn i det internasjonale vokabularet som synonym for forræder. I alle fall ikke i 1940.»

Men Quisling ville fortsatt ha vært «en løs kanon på dekk», som etter hvert ville ha presset kraftig på for å få politisk innflytelse. Selv om en «legal» norsk regjering etter dansk mønster kanskje ikke ville ha vært like stabil som den ble i Danmark, er det likevel ikke sikkert at et NS-regime ville ha avløst den. Alternativet kunne ha blitt hva Riksrådsforhandlingene indikerer, at tyskvennlige krefter utenfor NS dannet en kollaborasjonsregjering med for eksempel J. B. Hjort som regjeringssjef. «Et slikt kollaborasjonsalternativ ville ha kunnet samle støtte på den politiske høyresiden, i næringsorganisasjoner som industriforbund og bondelag. Men også i deler av fagorganisasjonene og arbeiderbevegelsen», skriver Sørensen. Men selv om Norge derved ville ha sluppet Terboven og hans brutale okkupasjonsregime, ville noen (kanskje mange) ha tatt sterkt avstand fra et slikt styre, og gått over i aktivt motstandsarbeid: Blant de intellektuelle, innen kirken, fag- og arbeiderbevegelse, og (etter hvert) blant kommunistene, men også fra den politiske høyresiden.

Rettsoppgjøret. Det påfølgende rettsoppgjøret ville imidlertid ha blitt ganske meget annerledes enn det vi kjenner: «Det ville ha blitt større problemer med grenseoppganger mellom kollaborasjon og ulike former for tilpasning. Det ville vært flere nyanser, mer grått, mindre håndterlig svart-hvitt. Rettsoppgjøret ville kort sagt ha blitt mer kronglete enn det Norge faktisk opplevde. NS-medlemskap ville neppe ha blitt kriminalisert, og et NS uten status som kollaborasjonsparti ville neppe hatt 50.000 medlemmer heller», bemerker Sørensen.

Med en samarbeidende norsk regjering, og en fraværende Terboven, ville kanskje mange jøder ha blitt reddet, som det skjedde i Danmark. Norge ville på den annen side ikke hatt den goodwill som det faktisk fikk som alliert krigsdeltager. «Den amerikanske presidenten ville neppe holdt noen tale i 1942 som ba verden se til Norge.[...] Og Stalin skaffet seg meget velvilje da de sovjetiske styrkene trakk seg pent og pyntelig ut av Finnmark. [...] Et Norge som var okkupert på linje med Danmark, og som i likhet med Danmark, var blitt presset til å undertegne Anti-Kominternpakten, ville kanskje ikke ha hatt så mye å slå i bordet med etter en alliert seier. Det ville vært et scenario der norske skip ikke hadde gått i konvoifart til Murmansk, der norske sjøfolk ikke hadde ofret liv for å komme sultende russere til unnsetning. [...] Dersom Den røde hær i et slikt alternativt scenario hadde jaget tyskerne ut av Finnmark, så er det ikke sikkert at den ville ha trukket seg tilbake like pyntelig som den faktisk gjorde.»

Og skulle Sovjetunionen i et slikt tilfelle «[...] ha vist interesse for Svalbard for eksempel, så ville ikke hensynet til den norske regjering vært noen betydningsfull faktor».

  

Tilbake i den reelle verden, og den faktiske situasjon i Norge etter 9. april: Den sovjetiske sentralkommite' stilte seg meget forståelsesfullt til den tyske invasjonen. Den tyske ministeren i Moskva, Friedrich Werner  Graf von der Schulenberg, fikk seg overlevert en kopi av memorandumet av 9. april, og han kunne telegrafere hjem til Berlin at utenriksminister Molotov hadde gitt uttrykk for sin forståelse for «de forholdsregler som var påtvunget Tyskland», idet engelskmennene hadde gått for langt og satt de nøytrale staters rettigheter tilside. Molotov hadde avsluttet med: «Vi ønsker Tyskland all fremgang i landets defensive tiltak.» (Egil Danielsen: Norge-Sovjetunionen  1956, s. 256) 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere