Luther anbefalte å brenne jødenes synagoger - så skjedde det

Appel ved markering av Novemberpogromene –  i Oslo 9.11.2016. (Krystallnatten)

Er det nødvendig å markere disse Novemberpogromene hvert år? Det er så lenge siden krigen. Kan vi ikke la annen verdenskrig forbli i historiebøkene? Hvorfor må vi ha enda en Holocaustmarkering?

La meg svare på disse gode spørsmålene. Hva, hvorfor og hvordan. Men la oss ta NÅR først.

Novemberpogromene hadde ikke noe med WW2 å gjøre. Det skjedde i 1938. Det skjedde i FREDSTID. Et år før WW2 startet. Noen tror sågar det er en Holocaustmarkering, folkemordet på de europeiske jødene. Man kan godt diskutere om man skal inkludere forfølgelsen av jødene i Det tredje riket på 30-tallet i Holocaust. Men i 1938 var det fortsatt mulig for jødene å forlate Tyskland. Det var faktisk tyskernes ønske at Det tredje riket skulle bli judenrein. Man diskuterte planer om å deportere alle de tyske jødene til Madagaskar.

Hvorfor må vi snakke om det hvert år? Fordi, som Harvardprofessor Georg Santayane sa det, ”den som ikke kjenner sin historie er dømt til å gjenta den”.

Hva skjedde i Tyskland og Østerrike natten til 10. november i 1938 – i fredstid? En pogrom organisert og ledet av SA og SS med deltagelse av lokalbefolkningen mange steder. Mobben gikk løs på jøder, jødiske institusjoner og jødiske eiendommer. Opp mot 200 jøder ble slått i hjel. 4500 forretninger eid av jøder ble ødelagt. 2676 synagoger og forsamlingshus ble brent. 30 000 jøder ble sendt til konsentrasjonsleirene Buchenwald, Dachau og Sachsenhausen i Tyskland.

Novemberpogromene var så barbariske  at de forferdet verden. Krigens støy og forvirring tilslørte ikke handlingene – fordi det ikke var krig i Tyskland i 1938.

Novemberpogromene skjedde 4 måneder etter Eviankonferansen. En internasjonal konferanse som USAs president hadde invitert til for å bli enige om hva man skulle gjøre med de jødiske flyktningene fra Tyskland. Det var i juli 1938, i den franske pittoreske Evian at de 32 nasjonene ble enige om å stenge sine grenser for jødiske flyktninger fra Tyskland. Norge var representert ved ekspedisjonssjef Carl Platou fra justisdepartementet. Den samme høyt dekorerte Platou som er omtalt i boken til Nina Grünfeld ”Ninas barn”. Det er den samme Platou som frarådet midlertidig oppholdstillatelse for jødiske barn fra Østerrike, som skulle på sommerleir til Norge, med begrunnelsen at vi risikerte ”å brenne inne med dem”. Dr. Berthold Grünfeld, en framstående psykiater og Norges første sexolog, var ett av disse barna. Sigmund Korn, tidligere landslagstrener for kombinertgutta i hopp var en annen.

Det tredje rikets representanter på Evian-konferansen dro tilbake til Berlin og fortalte Hitler at han kunne gjøre som han ville med jødene – ingen brydde seg.

Vi står igjen med spørsmålene hvorfor og hvordan? Det er menneskelig  å ville ha noen å skylde på. Det er samlende å ha en felles fiende og det er godt å ha en syndebukk man kan bebreide for problemer man har. Jødehatet i Tyskland hadde et godt jordsmonn helt tilbake til Martin Luther. I sin bok ”jødene og deres løgner” fra 1543 anbefaler han at jødenes synagoger brennes og at jødene selv settes til tvangsarbeid. I morgen 10. november er Martin Luthers fødselsdag.

• Les Tarald Rasmussen: Ta avstand fra Luthers jødehat

Så snart Hitler kom til makten i januar 1933 begynte forfølgelsen av jødene i Tyskland. Alle konspirasjonsteoriers mor Zions Vises Protokoller ble tatt inn i Læreplanen i tyske skoler allerede i 1933. Julius Streicher var redaktør for ukemagasinet Der Stürmer. En grov og antisemittisk agitasjons- og propagandapublikasjon. Den ble startet allerede i 1923 og på høyden hadde den et opplag på 475 000 eksemplarer. Den var også å lese som veggavis i såkalte ”Stürmerkasser”. Under Nürnbergrettssaken ble Streicher dømt til døden og henrettet for sin dødspropaganda.

Fra 1933 kom det stadig nye lover og forordninger for jøder. Allerede i april kom Arierparagrafen. Denne forbød jødiske tyskere å jobbe i staten, universitetene og skolene. Nürnberglovene i 1935 fratok jødene sitt tyske statsborgerskap. Med disse ble antisemittismen nedfelt i det tyske lovverket. Alle tyske innbyggere ble delt inn i rene ariere eller forskjellig grad av jøde. Det var for eksempel forbudt for jøder å ha bursdag den 20. april – Hitlers fødselsdag.

Fremmedgjøringen, demoniseringen og dehumaniseringen av jødene generelt og de tyske jødene spesielt hadde pågått i en årrekke før Novemberpogromene. Fiendebildene var malt med bred pensel og sterke farger.  Det Tredje Rikets ledere var trygge på at tiden var moden. At folket ville akseptere at man fulgte Martin Luthers råd og brente jødenes synagoger.

Vi markerer Novemberpogromene hvert år for å lære historien.

Vi må lære å være kritiske til det vi hører og det vi leser.

Vi må gjenkjenne løgner.

Vi må avvise løgner og konspirasjonsteorier.

Vi må ta oss i det når vi gruppetenker. Vi må øve oss på å se mennesker som individer og ikke som representanter for en gruppe.

Vi må si NEI til fordomsfull og hatefull propaganda.

Vi må si NEI til demonisering den andre.

Vi må si NEI til dehumanisering av den andre.

Avslutningsvis vil jeg benytte anledningen til å takke statsministeren og regjeringen for handlingsplanen mot antisemittisme. Vi ser fram til den varslede strategi mot hatefulle ytringer. Og jeg vil innstendig oppfordre til å starte arbeidet med en nye handlingsplan mot rasisme og diskriminering. Vi har ikke hatt en slik handlingsplan siden 2013. Vi kan se en bekymringsfull endring i det offentlige ordskiftet. Fremmedfrykten øker og muslimhatet kommer oftere til uttrykk. At dette ikke bare gjelder for Norge er ingen trøst. Tvert imot er det skremmende. La oss heller vise vei også her.

Jeg vil avslutte med å takke hver enkelt her i dag. Takk for din deltagelse. Takk for at du bryr deg.