Det liberale paradokset

Ved å kjempe for alles frihet til å ytre seg, gir man også rom for dem som vil bruke denne friheten til å agitere for at visse ytringer bør forbys.
Ved å stå opp for religionsfriheten, gir man også plass til religioner som mener å forvalte en sannhet som ikke tåler andre verdensanskuelser.
Ved å applaudere frie valg, kan man ende opp med en president som vil bruke sin posisjon til å demontere demokratiet.

Folkevalgt diktator. Når dette skrives, er det uklart hvem som blir president i USA. Den ene kandidaten har på forhånd truet med at han ikke vil godta valgresultatet hvis han taper, og han har oppfordret til vold og opprør. Og i motsatt fall: Hvis han vinner, har han lovet å gjøre det han kan for å fengsle sin motkandidat og deportere store folkegrupper.

Dette minner oss om ting ­historien har vist oss når såkalte­ sterke ledere gjør sin entré. ­Befolkningen i Russland og Tyrkia har de siste årene opplevd hvordan folkevalgte presidenter bruker makten sin til å innskrenke demokratiet og forfølge opposisjonen.
«Jeg bryr meg ikke om jeg kalles diktator», uttalte den tyrkiske presidenten Erdogan etter arrestasjonene av kurdiske politikere i forrige uke.

Represalier. Det er et dilemma:­ Ved å kjempe for menneske­rettighetene, kjemper vi også for rettighetene til dem som vil bruke dem til å frata alle andre slike rettigheter.

Alle friheter kan misbrukes, men det betyr ikke nødvendigvis at det er friheten det er noe feil med. Trosfrihet er fortsatt en god ting selv om noen da velger å tro at andre tror feil. Problemet oppstår først når disse som har sett sannheten, begynner å kreve at andre skal se verden på samme måte. Og når det stilles represalier bak disse kravene.

Forfatteren Lars Akerhaug var inne på dette i et innlegg her i Vårt Land sist uke. Han skrev om situasjonen for de kristne som ennå ikke har flyktet fra områdene hvor de aller første kristne holdt til. De må forholde seg til et islamistisk verdensbilde­ der det skilles skarpt mellom de ­rettroende og de vantro. Politiske
sharialover er nådeløse mot dem som ikke er på riktig side av denn­e definisjonen.

Ikke gjensidig. Religiøs og ­politisk intoleranse kan gi seg mange utslag. I sommer ble en 86 år gammel prest drept ved alteret da han fikk strupen skåret over i sin egen kirke. Terrorgruppen IS tok på seg ansvaret for udåden.

Dette skjedde i Frankrike, landet hvor demokratiske idealer som frihet, likhet og brorskap ble utviklet og spredd til ­resten av Europa. Dette landet er 
nå på kort tid rammet flere 
ganger av terrorister som er villige til å massakrere menneskemengder for å undergrave disse verdiene.

Dette har fått den frankofile norske forfatteren og journalisten Bjørn Olav Nordahl til å gjøre seg noen refleksjoner på bloggen sin. Han skriver at han selv er vokst opp i et ganske lukket ­religiøst miljø. Det var mange­ forbud og påbud. Og det var mye misjon. Han har diskutert mye med disse folkene, men sier at det var sjanseløst:

«Etter hvert har jeg lært meg til tenke at de får bare holde på, det er deres åpenbare rett. Samtidig blir jeg slått av en tanke: De kommer aldri til å tenke det samme om meg og mine synspunkter. Det er det liberale paradokset. Det du innrømmer andre, kan du ikke forvente at de innrømmer deg».

Disrespekt. Hva gjør vi da? Hva gjør vi når tillit blir møtt med misbruk av tillit?

Kristendommens grunnlegger viste sine tilhengere en ­radikal holdning ved å vende det andre kinnet til. Fader Jacques Hamel, som ble strupeskåret i St. Etienne­ du-Rouvray, snakket før han døde om at verden trenger håp. Begge er lysende eksempler på at ideer kan vinne selv om mennesker dør.

Selv valgte jeg i ungdommen å nekte militærtjenesten og utføre siviltjeneste i stedet nettopp fordi jeg hadde en sterk tro på å følge eksempelet til ham som lot seg korsfeste. Med årene må jeg nok innrømme at jeg er blitt tilhenger av å stå opp for det umistelige, og da må ondskapen møtes med styrke.

Vi som er vokst opp i Norge de siste tiårene kan ha lett for å tro at likeverd, likestilling og ­pluralisme er selvfølgelige og 
irreversible verdier som ingen kan ta fra oss. Vi sliter med å 
forstå hvordan det er å leve under regimer der noen få har makten til å bestemme tankene til de mange.

Vi er vant til at respekt for ­andre stort sett møtes med ­respekt tilbake. Hva gjør vi da når vi møter disrespekt? Møter vi også den med respekt?
I så fall står vi nok i fare for å miste både friheten og selv­respekten.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 9.11.2016