Verdidebatt

Bønnen om at alle må bli frelst

Teologen Hans Urs von Balthasar utfordret forestillingen om at noen mennesker med sikkerhet går fortapt. Hans forsvar for håpet om at alle blir frelst, gjorde ham i noen kretser uglesett.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den nye norske debatten om fortapelsen har mange historiske forløpere, og det kan være interessant og fruktbart å hente inn noen sideperspektiver derfra. Ikke minst fra europeisk og katolsk sammenheng, hvor vi blant annet finner en fortapelsesdebatt i forlengelse av den sveitsiske teologen Hans Urs von Balthasars bok Hva får vi lov å håpe? Hans anliggende var å fremheve håpsdimensjonen i dette spørsmålet – håpet om at alle mennesker blir frelst – og den betydning håpet har for hvilke bønner vi ber.

I Det nye testamente finner vi to ulike typer utsagn som løper side om side: Ordene om evig fortapelse og ordene om Guds vilje og evne til å frelse alle mennesker. Disse to tekstseriene må få lyde med full kraft – ikke bare den første av dem, og ikke bare den andre. De skal ikke systematiseres, men stilles sammen i konfrontasjon, sier Balthasar.

Han tar ikke til orde for en teologi som holder det for sikkert at alle mennesker blir frelst til slutt, slik biskop emeritus Tor B. Jørgensen tydelig konkluderte (Vårt Land 1. oktober). For Balthasar har hverken kirken eller teologene mandat til å oppheve Bibelens tanke om fortapelsens mulighet.

Med utgangspunkt i Det nye testamente og klassisk tolkningstradisjon vil han snarere utfordre den utbredte moderne forestillingen om at noen mennesker med sikkerhet går fortapt. Det destruktive ved denne­ skråsikre oppfatningen, rent bortsett fra at den mangler bibelsk­ belegg, er ifølge Balthasar at den svekker det kristne håpet, og dermed også den tillitsfulle bønnen til Herren om at han må føre alle mennesker tilbake til seg (Joh 12,32).

Gud vil. Det er verdt å merke­ seg Paulus' begrunnelse for hvorfor vi skal be for alle: «Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. For Gud er én og én mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv som løsepenge for alle (1 Tim 2,4-6).»

Gud vil at alle mennesker skal bli frelst. Dette perspektivet gjentas i de andre nytestament­lige brevene (se Tit 2,1; Kol 1,20; Ef 1,10; 2 Pet 3,9; Heb 9,27). Samlet sett gir disse utsagnene grunnlag for et frimodig håp hos alle som ber for dem man har kjær, for en bestemt person som er kommet bort fra Gud, eller for alle menneskers evige frelse. Balthasar sier altså ikke at alle blir frelst, men forsvarer bevegelsesrommet for et håp om alles frelse. Vi vet ikke om alle blir frelst, men vi vet heller ikke med sikkerhet at noen som helst vil gå evig fortapt.

Refleks. Det er det siste poenget som skapte reaksjoner fra det Balthasar selv kalte «konservativt» hold. Det er de kritiske teologenes ryggmargsrefleks som er interessant og avslørende i denne sammenheng: Fortapelsens mulighet er avgjørende for kraften i forkynnelsen til omvendelse. Balthasar er delvis enig i dette. Men kritikerne leste ham straks som om han forkynte sikker gjenopprettelse for alle. «Jeg har aldri snakket om sikkerhet, men om håp», svarer Balthasar, og dette håpet klamrer seg til Det nye testamentets forkynnelse.

Reaksjonen fra hovedkritikeren, Gerhard Hermes, er talende. «Vi kan ikke håpe at alle mennesker kommer til himmelen, for dette er utelukket i åpenbaringen.» Det er nettopp sikkerheten i den siste oppfatningen Balthasar vil til livs. Balthasar understreker stadig at vi mennesker ikke kjenner Guds dom, og at vi alle er under dommen. Avgjørelsen er helt i Guds hånd.

Før – og etter. Det mest originale i Balthasars bok er hans ­tydelige skjelning mellom Jesu forkynnelse i tiden før kors­døden og oppstandelsen, og hans forkynnelse etter korset og i lys av oppstandelsen. De universelle­ ­utsagnene og verdens frelse finner­ vi først og fremst i undervisningen­ etter oppstandelsen.

Hele Skriften må tolkes med korset og oppstandelsen som forståelsesnøkkel – og dette må gjelde så vel for utsagnene om fortapelsens mulighet som for tekstene om frelsens mulighet for alle mennesker. Særlig viktig for Balthasar er Romerne 5, hvor denne spenningen fremholdes i fremstillingen av den første og andre Adam.

Den andre Adam kom for å gjenopprette den første Adams fall, og alle menneskers fall gjennom enheten med ham, og Paulus proklamerer at nåden som kom med Kristus er blitt desto større – og den retter seg mot «alle» (Rom 5,12-21). Romerne 5 bygger seg opp til en seiershymne­ over den triumf Jesus manifesterer for menneskeheten, sier Balthasar.

I sin tolkningshistoriske ­argumentasjon viser Balthasar at kirkefedrene fastholder helvetes realitet, og at teologer som Ambrosius og Hieronimus sam­tidig understreker at Bibelens ­beskrivelser ikke må forstås fysisk, for sjelen – som er åndelig – kan på ingen måte rammes av fysiske flammer.

Ikke skapt helvete. Balthasars viktigste poeng i den historiske gjennomgangen er at Gud ikke har skapt helvete. Her knytter han an til to kjente teologiske stemmer, C.S. Lewis og Joseph Ratzinger: «Kristus fører ingen mennesker til undergang, han er ren og skjær frelse.

Ulykken er ikke skapt av ham, men eksi­sterer overalt hvor mennesket har distansert seg mot ham; den eksisterer der mennesket forblir innelukket i seg selv. Kristi ord, som er et tilbud om frelse, gjør det derfor klart at det fortapte mennesket selv trekker grensen grensen og stenger seg ute fra frelsen» (Ratzinger).

Med henvisning både til østkirkens og vestkirkens store teo­loger, Maximus Confessor og Thomas Aquinas, fremhever Balthasar at vi har lov å håpe på alle menneskers frelse, og at vi må la dette håpet gjennomsyre alle våre bønner til Gud.

Balthasars bok er et forsvar for dette store, altomfattende håpet. Hans heroiske forsvar for dette håpet gjorde Balthasar uglesett i en del konservative krester. Men det er avgjørende å formidle dette­ håpet inn i alle sammenhenger som holder det for sikkert at noen mennesker kommer til å gå fortapt for evig. Dette håpet reduserer ikke det eksistensielle alvoret knyttet til muligheten for menneskets fortapelse, men gir nytt mot til det store håpet som hviler på Guds frelsesgjerning – for alle – i Kristus.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7.11.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt