Et uendelig univers

Den israelsk fødte Oxford-professoren i fysikk, David Deutsch, skrev for noen år siden en bok med tittelen "The Beginning of Infinity – Explanations that transform the world" (2011). Her tar han for seg en mengde forskjellige emner: universet og jordens fødsel, evolusjon av livet på jorden, av kultur og kreativitet, han skriver om vitenskapsfilosofi, om multivers, kunstig intelligens, om Sokrates, og mange andre ting. Jeg har skrevet ned noen tanker jeg har etter å ha lest boken.

Hvor stort universet er vet vi ikke. Trolig vil vi heller aldri kunne vite det. På grunn av universets ekspansjon vil et punkt langt borte bevege seg fra oss raskere enn lysets hastighet og lyset derfra vil aldri kunne nå oss. Oftest når vi snakker om universet mener vi det observerbare universet. Det er den sfæren rundt oss som rent teoretisk vil kunne observeres. Lyset fra de fjerneste objektene i sfærens ytterkant, som nå har nådd frem til oss, ble sendt ut for 13,5 milliarder år siden. Men universet har fortsatt å ekspandere og det observerbare universet har nå en radius på omlag 46,5 milliarder lysår. Enhver tenkt observatør hvor som helst i universet har et slikt observerbart univers som en sfære omkring sin posisjon. De seneste målingene som er gjort (av COBE, WMAP og av den kosmiske bakgrunnsstrålingen) indikerer at Universet er uendelig i utstrekning. Klarer vi egentlig å forstå noe slikt?

"Some people become depressed at the scale of the universe, because it makes them feel insignificant. Other people are relieved to feel insignificant, which is even worse. But, in any case, those are mistakes. Feeling insignificant because the universe is large has exactly the same logic as feeling inadequate for not being a cow. Or a herd of cows. The universe is not there to overwhelm us; it is our home, and our resource. The bigger the better". (David Deutsch – The Beginning of Infinity).

Blant milliarder på milliarder av galakser med solsystemer og planeter har solsystemet vårt ingen sentral plass. Like lite som jorden og mennesket har noen sentral plass i universets historie. Det moderne mennesket er bare rundt 200 000 år gammelt (universet regner vi altså å være 13 700 000 000 år). Vi er usynlige både i rom og tid. Vil det ikke da være naturlig å tenke likedan når det gjelder kunnskapen vår og hva menneskeheten noensinne vil kunne få av kunnskap?

"We can understand infinity through the infinite reach of some explanations. ... But it has some counter-intuitive properties, ... One of them is that, if unlimited progress really is going to happen, not only are we now at almost the very beginning of it, we always shall be". (David Deutsch - The Beginning of Infinity).

I boken diskuterer David Deutsch motsetningene mellom det som kalles atroposentrisme og The Principle of Mediocrety. Antroposentrisme, forbindes gjerne med religioner, troen på at mennesket er den mest betydelige entitet i universet, verden tolkes ut fra menneskets verdier og erfaringer. The Principle of Mediocrety er det motsatte av antroposentrisme. Om man trekker en ting eller hendelse ut fra flere sett eller kategorier er det sannsynlig at at denne kommer fra de mer tallrike enn fra de mindre tallrike kategoriene. Prinsippet benyttes gjerne for å argumentere for at det ikke er noe spesielt med vårt solsystem og vår planet og med den utviklingen som har skjedd hos oss.

"The human race is just a chemical scum on a moderate-sized planet, orbiting around a very average star in the outer suburb of one among a hundred billion galaxies". (Steven Hawking)

Deutsch beskriver et typisk sted i universet: Reis rett oppover, noen millioner kilometer bort fra jorden. Til solen ser ut som en annen stjerne. Til et kaldt, mørkt, tomt sted. Men fremdeles befinner du deg i Melkeveien. Men de fleste stedene i universet er ikke innenfor en galakse. Du fortsetter til du er utenfor galaksen, si hundre tusen lysår fra jorden. Herfra ville du ikke kunne se jorden om du hadde det kraftigste teleskopet mennesket har bygget. Men Melkeveien fyller allikevel størsteparten av det du ser. For å komme til et sted som er typisk, må du dra minst hundre tusen ganger så langt ut i universet. Her er det totalt mørke. Den nærmeste stjernen er så langt borte at om den skulle eksplodere som en supernova, og du så direkte mot den, ville du ikke se så mye som et lite blink. Temperaturen her er 2,7 kelvin, kaldt nok til å fryse ethvert stoff vi kjenner unntatt helium. Atomtettheten er under en per kubikkmeter. Dette er hvordan et typisk sted i universet er lik.

At vi mennesker er små både i tid og rom må være udiskutabelt. Men vil det ikke være naturlig å tenke likedan om kunnskapen vår. Vi mener nok at vi har nådd langt med kunnskapen og vitenskapen vår. Men på tross av vitenskapelige revolusjoner, vår vitenskapelige metode, Karl Popper, osv., ville litt større ydmykhet en gang i blant kanskje være på sin plass (selv om det ikke er akkurat det som er David Deutschs konklusjon i boken :-)).

Jeg har sitert Arne Næss flere ganger tidligere: "Arealet av det vi vet er forsvinnende lite i forhold til arealet av det vi ikke vet. Det er enorme områder der vi ikke engang kan formulere vår uvitenhet. Det er et fremskritt hver gang man kan si: Her er noe vi ikke vet noe om. Altså når uvitenheten lar seg presist formulere".

Boken til Deutsch er forøvrig blant Mark Zuckerbergs 2015 Library.