Terje Carlsen

54    21

Djevelens barn, Byfuglien?

-Dere er djevelens barn, sa prosten til min 14-årige mor og hennes venninne som sto til konfirmasjon i september 1945. For kort tid siden var biskop emeritus Finn Wagle i Steinkjer Seniorforum og snakket om forsoning mellom taperne og vinnerne etter siste krig, mellom NS-familiene og folket, i en by som ble sønderbombet. Hva sier Den norske kirke til dette i dag?

Publisert: 3. nov 2016 / 722 visninger.

En militær, politisk og territorial okkupasjon avsetter som vi har sett i hovedsak tre handlingstyper hos det okkuperte folk: Ulike former for motstand, mer eller mindre tvangsmessig samhandling og varierende former for kollaborasjon. I praksis er variasjonene betydelige og flytende mellom de tre hovedformene. Om man interesserer seg for de to siste reaksjonsformene hos det okkuperte folk, ser man en rekke interessante trekk. I begynnelsen av krigen samarbeidet det norske folk med okkupasjonsmakten i stor stil. Administrasjonsrådet med en rekke av etterkrigstidens helter som medlemmer sluttet seg til og med til Førerordningen. Også kronprins Olav ville slutte fred med tyskerne. Men etter at krigslykken snudde seg for tyskerne «falt» interessen for dette samarbeidet.

Tyskernes okkupasjon av Norge hadde tre hovedinteresser. En var militærstrategisk. Den andre var å utbytte alle ressurser som landet hadde og sette det inn i krigsøkonomien. Vannkraft, mineraler og metaller, skog, fisk og jordbruksvarer. Og den tredje var å utslette jødene fra riket, altså gjøre Norge Judenfrei. Tyskerne lykkes i stor grad, fordi nordmenn ofte løp deres ærend. Så kan en spørre hvorfor motstandsheltene som sprengte Arbeidskontoret i Oslo ikke gjorde noe for å stanse uttransporteringen av de norske jødene med Donau og Monte Rosa på Akershuskaia? Men ingen løftet en finger.

 Under finansminister og krigshelt Gunnar Jahn, ble det øvet et sterkt press på Norges Bank om å frisette 11 milliarder på en okkupasjonskonto som tyskerne kunne bruke til «å holde hjulene i gang» i kongeriket Norge (Harald Espeli 2011-Historisk Tidsskrift). En slik fortelling bryter med den norske krigsmytologien som ble skapt etter krigen, og som er forsterket med TV-serier som Max Manus og Kampen om Tungtvannet, og nyansene fra okkupasjonstiden ble derved kraftig underkommunisert, også av Undersøkelseskommisjonen etter krigen. Granskningskomiteen, ledet av høyesterettsadvokat Gustav Heiberg, ga noe ytterligere dokumentasjon, men fokuserte ikke på forhold som kunne svekke den nasjonale motstandsfortellingen som var i ferd med å bli etablert (op.cit).

Jeg skal ikke gi noe bilde av hva som skjedde i Trondheim, fordi det er utførlig beskrevet i den ferske boka, Bunkeren-Trondheim under hakekorset (2015. Men Nord-Trøndelag er et ubeskrevet blad, krigshistorisk, og kan på grunn av sin industri, demografi og agrarkultur tjene som illustrasjon på hverdagen i okkupasjonstiden for det øvrige Norge. I Levanger, Stjørdal og Verdal, ja over hele Trøndelag, betød den kraftige stimulansen av norsk økonomi fra Norges Bank, at aktivitetene tok seg opp, fra omfattende arbeidsledighet på 1930-tallet til full sysselsetting i krigsårene. Riktignok ble handel med næringsmidler prisregulert for å sikre essensielle matvarer til befolkningen, men bygg og anlegg var unntatt prisreguleringer. Det ga seg utslag i en Klondykestemning, relativt høye lønninger for arbeiderne, og eventyrlige fortjenester til brakkebaroner og kollaboratører av forskjellig slag. Innherredsbygg bygde Værnes klart til å bombe Narvik, Dora ubåtbunker ble bygget, likeens brakkene på Falstad og Moan, luftvernstillinger og ramper til kanoner ble støpt og bygget, jernbaner og veianlegg, alt dette av vanlige nordmenn. Høsten 1943 ble konsentrasjonsleiren på Falstad utvidet med to fangebrakker, ved hjelp av fangenes arbeidskraft, men bensin til transport og byggematerialer ble hentet fra Levanger.  Den omstridte NS-støtta på Stiklestad ble reist med velvillig tilsagn om hjelp fra det lokale Statens Veivesen, NSB og Trondhjem Cementstøperi. Trondhjem Cementstøperi og etterkrigens justisministre Cappelen og Gundersen var for øvrig med å utbedre Værnes for tyske bombefly under krigen våren 1940. O.C. Gundersen kommer som justisminister til å legge sterke føringer på Landssvikoppgjøret. Min far som nektet å delta på tyskerarbeid ble truet med arrestasjon, han ble i stedet brukt som tvangsarbeider på Løkken og til Gjersvika, andre ble truet med å bli fratatt forsorgsbidraget, slik den senere justisminister O.C Gundersen truet med i aprildagene 1940. En del flyktet av den grunn, eller ble «gutta på skauen».

Statistisk økonomisk utsyn (SØ) etter krigen underkommuniserer den voldsomme aktivitetsveksten i norsk (Valen, Terje 1974), og inntrøndsk næringsliv. Men i noen grad kan skattestatistikken fra de første krigsårene gi oss noe innsyn. Da ser man raskt at oppgangsårene i årene før krigen blekner i forhold til den aktivitet som gjenspeiler seg i økonomien i de første krigsårene. De lokale bankene skummet fløten, inntektene steg. Kjøpmenn, kafeer og overnattingssteder danset rundt gullkalven sammen med gode nordmenn. Ved siden av utviklet det seg etterhånden en ikke ubetydelig svart økonomi. Gutta på skauen behøvde gummistøvler og proviant. Forsyningsdepartmentet ble koblet inn i saken, og det gikk hele jernbanelaster med varer. Midt under krigen (op.cit.)

Den hvite økonomien gikk også godt, den mangedoblet seg de første krigsårene i de fleste bygder og byer i Nord-Trøndelag. I den kommunale skattestatistikken for Nord-Trøndelag for 1940-41, altså for skatteåret 1939, er det 174 kvinnelige skatteytere og 3974 menn i den største sektoren, nemlig bygg og anlegg. For skatteåret 1942/43, som likner skatten i 1941, har antall skatteytere i bygg og anlegg fordoblet seg, men henholdsvis 254 kvinner og hele 6570 menn. I bygdene Stjørdal og rundt Stjørdal er veksten i sysselsatte eksplosiv i denne tiden. Sammenholder man for eksempel statsskattelikningen for inntektsåret 1941 med skattelikningen for inntektsåret 1941, ser man at statsskattegrunnlaget i Stjørdal har fem-5-doblet seg, fra 696 000 kroner til 3 885 600 kroner. Levanger by med sine 1616 innbyggere og 771 skatteytere får også en fordobling i skattegrunnlaget for statsskatt i løpet av den tiden, fra 807 400 til 1 553 699 kroner.

Pengegaloppen som okkupasjonen skaper tilfaller i størst grad kollaboratørene og brakkebaronene. Men det drypper også litt på klokkeren. Det betød selvsagt at kommunen også får det romsligere økonomisk. Levanger by et stykke ut i krigen begynte å nedbetale gjeld som den har ervervet seg i løpet av de harde trettiårene. I et skriv fra Innenriksdepartementet til fylkesmannen godkjennes bystyrets vedtak av 27. november 1943 om å bruke inntil 165 000 kroner av kommunens kontantbeholdning til ekstraordinær avbetaling på gjeld. Men bystyret er også raus med innbyggerne. Levangsbygg som av ulike årsaker ikke kan betale skatten sin, for eksempel at helsa svikter og arbeidsevnen blir nedsatt, får gjerne nedsetting eller sletting av skatteforpliktelsen. De lar seg altså subsidiere av NS-ordføreren, men er ikke landssvikere rettslig sett. De blir blant fredens vinnere. Motstandsmannen Ola Wanderås som var med i et nasjonalt utvalg som så på styringen av kommunene under krigen, slo fast i Levanger-Avisa at det ikke var noen vesentlig forskjell på forvaltningen i NS-styrte kommuner og ikke NS-styrte kommuner.

Alt i alt er de første krigsårene altså en gulltid for de fleste nordtrøndere, stjørdalinger, verdalinger og levangsbygg enten de er NS eller jøssinger, med unntak av de som aktivt setter seg opp mot okkupasjonsmakten som lærere, prester og etterhånden noen motstandsmenn.  Bønder hadde leveringsplikt og kunne ikke annet. Men de som virkelig skummer fløten er som nevnt entreprenørene innen bygg og anlegg. For vanlige folk handler det å dra på tyskarbeid om å skaffe sin familie litt bedre økonomi, litt bedre mat??, ja bent frem om å overleve. Landsvikoppgjøret blir likevel en merkelig forestilling.

Kollaboratørene og entreprenørene som har slått seg opp, ble sittende i uskiftet bo gjennom rettsoppgjøret. I stedet vendte myndighetene seg mot den lille mann som Peder Forbord fra Skatval, som tar arbeid på Værnes for å skaffe mat til seg, sin kone og fire barn (Brox Hansen og Sivertsen 2015), fordi han var passiv medlem i NS. Ved å rette søkelyset mot de som hadde valgt å melde seg inn i NS, ville Det norske Arbeiderparti vise at de igjen hadde ryggrad til å gi Norge en ny retning for etterkrigs-Norge. Ap vendte seg mot de som kritiserte rettsoppgjøret som O.H. Langeland og Helge Krog. Da måtte man lukke øynene for kollaboratørene og krigsprofitørene. Gjenoppbyggingen krevde dyktige ingeniører, økonomer og entreprenører. Dette hensynet gjorde at den sammensausete dømmende og utøvende myndighet så gjennom fingrene med ganske mye økonomisk landssvik.

Min 14-årige mors brøde da hun sto til konfirmasjon i september 1945 var at hennes far hadde vært innmeldt i NS under krigen. På bildet over konfirmantene kan en se hvordan hun vender seg bort fra de andre, bort fra livet. Biskop emeritus Finn Wagle har tatt til orde for forsoning mellom taperne og vinnerne i Landssvikoppgjøret etter krigen. Han trekker opp et lerret som viser at krigshistorien var mer nyansert enn den autoriserte fremstillingen av okkupasjonshistorien viser. Det skrivet handler altså ikke om noen form for apologetikk for den brutale og forkastelige nazismen. Men i en liberal rettsstat skal enhver hefte bare for seg selv. De som lever i dag og er bærere av skammen fra tapersiden er derfor ikke rett adressat for den nynasjonale stolthet vi så i forbindelse med fredsjubileet og de omtalte heltefilmene, ei heller den underlige skadefryd som kolporteringen av lister over landssvikere utløste for de som sto på «rett side». Riktignok er arvesynden en bibelsk størrelse, men er ikke den kristne tilgivelse hovedsøylen i Den norske kirke, preses Byfuglien?

 

 

 

1 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Dag Løkke

10 innlegg  2121 kommentarer

Hvem er kirken?

Publisert over 1 år siden

Det er en dyster historie du forteller. Og det er viktig at vi ikke glemmer. 

Men hvorfor skal dagens biskoper (som alle er født etter krigen) stå til ansvar for hva en prost sa i 1945? Hvorfor bruker du biskop Helga Haugland Byfugliens navn i overskriften? 

Det er en viktig sak du tar opp, men adressaten er feil. Hvis noen av oss som er født etter krigen, har et ansvar for det som skjedde under krigen, kan vi i tilfelle dele det på oss alle. 

1 liker  
Svar
Kommentar #2

Terje Carlsen

54 innlegg  21 kommentarer

Forsoning som sentral kristen verdi

Publisert over 1 år siden

Tror ikke du har fått med eg problemstillinge  her, Dag Løkke!

Svar
Kommentar #3

Inger Cecilie Stridsklev

7 innlegg  194 kommentarer

Ikke bare for 70 år siden

Publisert over 1 år siden

Når det fortsatt mangler forsoning i Norge etter andre verdenskrig, skyldes det fortsatt manglende kommunikasjon. Fortsatt er det obligatorisk med heroisering av de som handlet illegalt (ulovlig), og ble tilordnet ”rett side”, og demonisering av de som handlet legalt, svært ofte til fordel for landsmenn og det norske samfunn, men ble tilordnet  ”gal side”/nazismen. Medlemmene av Nasjonal Samling ble pådømt sosialistenes/internasjonalistenes  internasjonalisme, og kalt ”nazister”.  Det fantes en nazistisk opposisjon innen NS, oppmuntret og støttet av tyskerne. Redaksjonene i ”Hirdmannen” og ”Ragnarokk” var nazistisk. NS-folks erfaringer ikke minst etter krigen sementerte gjensidige oppfatninger og anklager. Det er fortsatt tabu å påpeke hva NS oppnådde.

NS oppnådde en god del som forhandlingsmotpart mot tyskerne. For eksempel sørget Blehr-Backe-avtalen for at det ikke ble hungersnød i Norge slik det var under Norges forrige krig 1807-14 (”Terje Vigen”).

Min helt i Den norske Kirke i okkupasjonstiden er biskop Lars Frøyland.  Han hadde jøder hjemme hos seg som han hadde fått over til Sverige før han den 1.11.42 talte på nynorsk i Oslo Domkirke. Noregs Ungdomslag hadde årsmøte og var møtt mannjevnt opp. Dessuten var gudstjenesten direktesendt i radio. Han avsluttet prekenen slik: ”Til slutt lyt eg nemna endå ein ting som eg tykkjer er syrgjeleg og som skjemmer folket vårt: Framferdi vår mot folk av ei onnor rase og ei onnor tru, innom våre eigne grenser.   Eg kjenner med bunden av samvitet mitt til å segja dette. Og eg gjer det om det så skal koste meg aldri så mykje. Er det rett å skjera alle yver ein kam og straffa dei uskuldige med dei skuldige? Me er då nordmenn! Me er då kristne!” Han ble dømt til 7 års tvangsarbeid, og fikk aldri være prest mer etter krigen.

En begynnelse på forsoning kan kanskje være å henge hans bilde opp i sakristiet i Oslo Domkirke sammen med de øvrige biskoper?

 

Svar
Kommentar #4

Inger Cecilie Stridsklev

7 innlegg  194 kommentarer

Byfugliens forglemmelse? Svikt?Svik?

Publisert over 1 år siden

Det har vært noen forsoningskonferanser etter andre verdenskrig, der NS-barn ble tilbudt å bli tilgitt sine foreldre, men uten åpenhet for å diskutere fakta eller stille spørsmål ved den herskende sort/hvitt-historien.  Det virker fortsatt som om NS-barn ikke har lov til å holde det 4. bud: ”Hedre din far og din mor, så det skal gå deg godt og du får leve lenge i landet ” og det 8. bud: Du skal ikke si falskt vitnesbyrd  mot din neste/nærmeste f.eks foreldre. Den siste av disse konferansene var på Grosås i 2012. Der var også Helga Haugland Byfuglien. Hun hadde et relativt forståelsesfullt innlegg, og lovet til vår glede å legge det ut på hjemmesiden til den Norske Kirke. Det har ennå ikke skjedd. Skal Eivind Berggravs ”Folkedommen over NS” forbli Kirkens siste ord til NS-familiene?

 

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 1 time siden / 11429 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Etterrettelig bibelbruk
rundt 3 timer siden / 224 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
Ramadan
rundt 3 timer siden / 251 visninger
Robin Tande kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 3 timer siden / 12888 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Det fantastiske menneske
rundt 3 timer siden / 979 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 3 timer siden / 1323 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 3 timer siden / 1323 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
Det fantastiske menneske
rundt 3 timer siden / 979 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Etterrettelig bibelbruk
rundt 4 timer siden / 224 visninger
Elisabeth Nissen Eide kommenterte på
Det fantastiske menneske
rundt 4 timer siden / 979 visninger
Les flere