En skråsikker tro – og en utydelig bibel

Jeg tror på en god Gud som vil frelse alle mennesker. Så langt er jeg enig med både Tor B. Jørgensen og Sturla J. Stålsett. Spørsmålet er om vi skal forkynne at Gud får det som han vil.

Det var direkte ubehagelig å lese Sturla J. Stålsetts påstand (Vårt Land 1. november) om at jeg «virker opprørt over tanken på at Gud ikke skal straffe ikke-troende med fortapelse og helvete». Det motsatte er tilfelle. Iblant opplever jeg budskapet om fortapelsens mulighet som opprørende. Derfor skrev jeg i mitt første innlegg at jeg «har stor forståelse for at teologer – og alle andre kristne – synes det er vanskelig å tale om og tro på fortapelsens mulighet og realitet» (Vårt Land 29. oktober).

• Les også min tekst: En annen kristendom

Det er fristende å tenke – som Stålsett og Jørgensen – at alle vil bli frelst. Mye ville blitt enklere­ da. Men jeg tror ikke at mine ­følelser og vurderinger avgjør. Det er viktig å ta protester og innvendinger til læren om livets to utganger alvorlig. Men enda viktigere er hva Bibelen faktisk lærer.

Selvmotsigelse. På dette ­området tenker Stålsett tydeligvis annerledes. Han er ganske skråsikker i sin avvisning av fortapelsen og «evig pine». Samtidig hevder han at de «bibelske tekster er uklare og motstridende», og mener at vi derfor ikke vet noe særlig om «de siste ting». Men er det ikke selvmotsigende å innføre en lære i kirken om et spørsmål hvor Bibelen er uklar?

I sitt svar påstår Stålsett at vår uenighet skyldes at vi «leser disse­ tekstene ulikt» og henviser til noen bibeltekster om frelse og fortapelse. Men en slik påstand treffer ikke. Realiteten er at Stålsett og jeg er enige om at Jesus advarer mot fortapelsens mulighet. Stålsett skriver selv at tanken på «en Gud som straffer de ulydige, vantro eller uvitende til en evig pine, finnes i det bibelske materialet». Likevel forkynner han noe annet.

Årsaken til at Stålsett og jeg tenker, lærer og forkynner ulikt om fortapelsens mulighet, er ikke primært at vi forstår Jesus ulikt. Det skyldes at Stålsett mener at noen Jesu ord kan settes til side. Da står vi ikke overfor en alternativ tolkning av Bibelen, men en annen holdning til Bibelen.

Ønsketenkning. Mange hevder at Bibelen inneholder motstridende budskap om fortapelse. Det fremstår mer som ønsketekning – en forståelig sådan – enn en samvittighetsfull gjennomgang av bibeltekstene. En rekke bibeltekster ­taler nemlig tydelig. Jesus advarer imot den brede vei «som fører til for­tapelsen» (Matt 7,13).

Han slår fast at ikke enhver som «sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike» (Matt 8,21). I Johannes 3,36 ­leser vi: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham». Bibeltekstene som ofte trekkes frem for å begrunne alles frelse, er langt mindre tydelige.

Dette betyr ikke at Bibelen ­besvarer alle spørsmål om hvordan Gud kommer til å dømme. Hva skal vi tenke om de som ­aldri har hørt om Jesus? Hva gjør Gud med de som kanskje ikke fikk en forståelig presentasjon av evangeliet? Enkelte hevder at alle, ­eller noen, vil få en ny ­mulighet til å ta imot Jesu frelse etter ­døden. Andre ser for seg en eller annen form for skjærsild ­eller en slags tidsbegrenset fortapelse før Gud gjenoppretter alt.

Tilbakeholden. I møte med alle slike spørsmål – og spekulasjoner – om hvordan Gud kanskje vil dømme, velger jeg å være noe tilbakeholdende. Dommen skal foretas av en allmektig, rettferdig og god Gud. Jeg er et begrenset menneske som må leve med å mangle en del svar. Min oppgave er å løfte frem at Gud en dag «skal komme igjen for å dømme levende og døde». Da har alle syndere et stort problem. Vårt eneste håp er at Gud sendte Jesus «for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3,16).

Dette vil jeg forkynne. Forkynner vi derimot at alle blir frelst, uavhengig av tro, har vi et annet budskap enn Jesus hadde.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3.11.2016