Puber, pleiere og prester

Hele Norge har denne høsten latt seg begeistre av Manglerud-hjemmet i Oslo – der ledelsen har strukket seg langt og brukt hele sin kreativitet for å skape trivsel blant de eldre beboerne. Særlig har fotballpuben på sykehjemmet fått stor oppmerksomhet. Når de gamle gutta og jentene kan samles for å se Vålerenga-kamp omgitt av effekter fra stoltheten i Oslo Øst, skapes det mye livskvalitet og mange gode samtaler. Ved å legge til rette for at folk som bor i sykehjem kan få fortsette å gjøre ting de har likt tidligere i livet, blir også sykehjemmet et bedre sted å være og bo.

Likevel er ikke fotballpuben det viktigste for folk som kommer på sykehjem. Det betyr mer at man kjenner trygghet for at man får god hjelp og blir møtt med omsorg når helsa svikter og livet går mot slutten. Hvis ikke det finnes nok hender til å hjelpe, blir fotballpuben en fattig trøst. Og hvis man mangler noen å snakke med, bryr man seg ikke om resultatet av Enga-LSK.

Beboerne i Oslos sykehjem er sykere og mer pleietrengende enn tidligere. Kommunen har satt i gang mange tiltak for at de som er litt syke og de som trenger litt hjelp skal få bo hjemme lenger – fordi de fleste ønsker å bli boende lenge så lenge som mulig. Når disse først kommer på sykehjem, er det som regel fordi de trenger mye hjelp og omsorg. Samtidig skal sykehjemmene nå ta imot flere pasienter fra sykehusene enn før. Behovene for mange av de som flytter inn på sykehjem er derfor helt grunnleggende. De trenger medisinsk hjelp, pleie og noen å snakke med.

Jeg syns derfor det er skuffende at Oslos rødgrønne byråd ser ut til å glemme denne delen av eldreomsorgen. Hittil har man ikke løftet en finger for å styrke bemanningen i sykehjemmene. På tross av at Oslo kommune har få ansatte i sykehjemmene og de ansatte skal gi hjelp og omsorg til stadig sykere mennesker har eldrebyråd Inga Marte Thorkildsen (SV) bedt alle sykehjem om å kutte i år. Det får konsekvenser.

Samtidig har byrådet nok en gang valgt å gå til angrep en viktig del av omsorgstilbudet i eldreomsorgen, nemlig sykehjemsprestene. I fjor foreslo Ap, MDG og SV å kutte hele tilbudet. I år foreslår de en uforutsigbar tilskuddsordning som trolig vil bety slutten for de fast ansatte sykehjemsprestene i Oslo.

Resultatet av byrådets politikk er tragisk. Hvis sykehjemsprestene blir borte, forsvinner dyktige ansatte som har nytt stor tillit i Oslos eldreomsorg og som har gitt et uvurderlig tilbud til mennesker i en sårbar fase av livet. Byrådet river ned et miljø av fagfolk som har kompetanse med åndelig betjening og eksistensielle samtaler i livets sluttfase – og som har bidratt til å sette mange mennesker i kontakt med sitt tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke. I stedet for å gi sykehjemsprestene ro til å gjøre jobben sin, skaper byrådet et unødvendig system av byråkrati, søknadsskriving og konkurranse.

Alle er enige om at også andre tros- og livssynssamfunn skal kunne betjene sine medlemmer i sykehjemmene. Men dette kan oppnås uten å ødelegge sykehjemsprestetjenesten. KrF har foreslått en ordning som sikre både sykehjemsprestene og at andre kirke-, tros- og livssynssamfunn skal kunne bidra inn i sykehjemmene.

Fra hele Oslo får jeg tilbakemeldinger om at folk er glade i sykehjemsprestene. Og det er ikke bare de som har et tett forhold til kirke og tro som blir opprørt over at sykehjemsprestene står i fare for å forsvinne. Mange forteller med varme om hvor mye sykehjemspresten betydde da mor eller far lå syke på sykehjemmet. Andre fagfolk ved sykehjemmene – for eksempel sykepleierne – legger vekt på at sykehjemsprestene gjør en jobb de ikke selv har kompetanse eller kapasitet til å gjøre. Jeg skulle ønske Oslos rødgrønne byråd hørte mer på disse.

For til syvende og sist er det dette som teller: Å bli møtt med menneskelig omsorg når livet er på sitt mest sårbare.

Erik Lunde, nestleder i Oslo bystyres helse- og sosialkomité (KrF)