Idrettens verdier og gråsoner

I et innlegg (Vårt Land 29. ­oktober) kommenterer Bjørge­ Stensbøl den pågående debatten om idrettens gråsoner og henviser blant ­annet til et innlegg jeg hadde i Vårt Land 1. september. Jeg antydet da at den norske tenkningen om gråsoner går tilbake til debattene på 1990-talllet da Bjørge Stensbøl var toppidrettssjef.

Toppidrettssenteret under Bjørge Stensbøls ledelse opererte ut fra maksimen om at alt som ikke er forbudt, er tillatt, forutsatt at det har bred nok støtte i folket. Stensbøl ville som topp­idrettssjef ikke bruke begrepet «gråsoner», men snakket i stedet om «det moralsk forkastelige» og «det tvilsomme» som ligger mellom «det forbudte» og «det aksepterte».

I praksis er vel det forkastelige og det tvilsomme det jeg kaller «gråsoner» med varierende grad av gråhet. Et hovedpoeng for Stensbøl den gang, og også nå, er at idretten er dynamisk og i utvikling, og at hva som ansees­ som tvilsomt flytter seg. Toppidrett dreier seg om å sprenge grenser, og gråsonene flytter seg.

Stensbøl nevner vekttrening, pengepremier, Bokløv-stil i hopp og den mer problematiske­ høyde­hus-debatten. Jeg er helt enig med Stensbøl i at grå­soner ikke er statiske. Idretten er i ­utvikling. Jeg har ikke minst heiet på de mange nye såkalte ekstrem-idrettene som har vokst frem ved å sprenge grenser. Så gråsoner kan ikke defineres statisk.

Fire kjennetegn. Jeg tenker på følgende vis. Konkurranseidrett har fire hovedkjennetegn.
1. Utøverne har et bestemt mål som skal oppnås og det kåres en vinner.
2. Utøverne må følge et sett av regler som definerer og regulerer konkurransen.
3. Man må prestere så godt man kan (ellers blir en seier mindre verd).
4. Man må konkurrere under mest mulig like og rettferdige forhold (klasseinndeling i forhold til alder og kjønn, like bane­forhold, utstyr osv). På løkka kan reglene være enkle og banen kan helle på skrå og alle behøver ikke yte sitt beste, men i en topp­seriekamp gjelder detaljerte sett av regler.

Gråsoner kan defineres i forhold til punkt 2 som når fotballspillere begår såkalte «profesjonelle feil» fordi det lønner seg å takle en motspiller bakfra når han er i en skåringsposisjon. Man er også i en gråsone når man bruker et stoff som har prestasjonsfremmende virkning, men som enda ikke er kommet på ­dopinglisten. Visse former for kosttilskudd og høydehus ble problematisert fordi de har samme virkning som blod­doping. ­Vebjørn Rodal mente høydehus var juks.

Like forhold. Men jeg definerer gråsoner særlig i forhold til punkt 4. Toppidrett blir mest ­meningsfull og rettferdig når man har mest mulig like forhold. Nå er internasjonal toppidrett blitt en knallhard kamp mellom systemer der man tar i bruk alle mulige nye midler og teknikker. Det er en hard jakt etter å skaffe seg relative fordeler, det vil si fordeler som bare en selv og ens eget lag har og ikke motstanderne. Det er som et rustningskappløp. Men da kommer man til å bryte prinsipp 4.

La meg illustrere. På 1990-­tallet hadde Olympia­toppen et smøreprosjekt i langrenn i millionklassen som til dels foregikk under hemmelighold ved Elverum. Nordmenn fikk en klar fordel knyttet til gli. Langrenns-kommentatorene sier at mange renn ble vunnet på grunn av nordmenns fantastiske ski. Dette bryter med prinsipp 4.

Jeg vet ikke om Stensbøl husker det, men jeg sa til han at de burde dele kunnskapen med de andre nasjonene hvis det er skiløperen og ikke skiene som skal vinne konkurranser. Eller så bør smørerne stå på pallen sammen med løperne og det øvrige støtte­apparatet.

Mangelvare. Et eksempel til etterfølgelse er den omdiskuterte­ amerikanske alpinisten Bode Miller som da han fant en ny og bedre måte å plassere støvelen på skiene, straks gikk ut og delte kunnskapen med konkurrentene sine. Sjenerøsitet er dessverre en mangelvare i toppidretten, men burde verdsettes høyere.

Bjørge Stensbøl sier at man i hans tid inviterte andre nasjoner til å samarbeide på områder hvor Norge lå langt fremme, som teknikkutvikling, høydetrening og treningsmetodikk. Det er slik det skal være. Og slik burde det være på alle områder.

Når Norge nå har skaffet seg en svær breial smørebuss, har de beste smørerne, opererer med medisinering av utøverne i ­annen etasje i bussen mellom heatene i sprintlangrenn, så er dette en gråsoneproblematikk i mine øyne. Og det er uklokt fordi vi risikerer å ødelegge sporten ved total dominans.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 2.11..2016