Sturla J. Stålsett

23

Den kristne læren om håpet

Den kristne kirken kan ikke i sin trosbekjennelse – eller lære – utholde tanken om at Gud også muligens er den som henretter, piner, torturerer – og det «uten ende».

Publisert: 27. okt 2016  /  367 visninger.

Helveter finnes. I Syria. I velpleide hjem fylt med ensomhet og bitterhet. I sultherjede områder i Namibia, Nord-Korea og Den sentralafrikanske republikk.

På Haiti. I en container med lite luft og altfor mange kvinner og flyktningbarn på vei nordover i Europa. I en fengselscelle. På en øy i Tyrifjorden med en forrykt massemorder som ikke stoppes. Helveter finnes. De er ikke Guds.
Helveter finnes. Det kristne håpet er at Gud en dag vil tømme dem, og stenge dem. For godt.

Guds kjærlighets vind blåser gjennom historien. Fra tidenes morgen; over åsene i Galileas ­utkantstrøk der Jesus fra Nasaret heler menneskeliv som er ødelagt og håp som er brutt; gjennom historiens lange og ubrutte rekke av kjærlighetsgjerninger fra menneske til menneske og gruppe til gruppe; gjennom mennesker som berører oss og favner oss fra fødestue til sykehjem; og helt fram til den dagen Gud gjør alle ting nye, og Kristus skal være alt i alle.

Dommen finnes. Dommen ­finnes. Vi lever i tiden. Tiden er vår strengeste dommer. Et sted sier allerede Aristoteles at selv ikke guder kan gjøre ting ugjort. Tiden fanger oss. Vi kan ikke gå tilbake til igår og velge på nytt.
Dommen finnes. Dommen er nødvendig. Alt er ikke likegyldig. Ofrene kan ikke for evig forbli ofre. Sannhet må sies. Rettferdighet må skje. Men skal overgripere evig forbli overgripere?

Dommen finnes. Den er Guds. Den frigjør. Den reiser opp ofre, og dømmer overgripere.

Dommen finnes. Men det kristne­ håp er at Gud ikke gjengjelder ondt med ondt. Gud straffer ikke slik som mennesker straffer. Straffen oppheves idet livet heles og den nye himmel og den nye jord stiger fram fra Guds skapende og frelsende hender. Det er det kristne håpet. Guds rettferdighet er ikke en gjengjeldende rettferdighet. Den er gjenopprettende. Guds sannhet er ikke en bindende sannhet. Den er en sannhet som setter fri.

Flerstemmig klinger det; fra skriften og opp igjennom kirke-­og verdenshistorien fram til i dag: Frykt ikke. Gud er den som dømmer. Gud er den som setter oss fri.
Den kristne forkynnelsen om dommen er frigjørende fordi dommen er Guds, ikke menneskers. Og Gud dømmer slik Jesus møter oss: Med nåde og barmhjertighet.

Tanken om Guds straff. Tanken om en straff der mennesker, overgripere, forbrytere, ­eller ganske enkelt gudsfornektere­ ­eller «unådde» pines evig i et mørke borte fra Gud, er en ukristelig tanke.

Den er mulig. Den kan til og med framstå som fristende og nærliggende – menneskelig sett. Men den er uforenlig med den kristne troen på Gud som kjærlighet. Og den er uforenlig med mye vi i dag ellers holder for ­
sant og godt: Kampen mot torturen, blodhevnen, straff som hevn, dødstraffen og ny blodsutgytelse som en måte å balansere urett og gjenopprette Herrens «ære» på.

Tanken på en Gud som straffer­ de ulydige, vantro eller uvit­ende til en evig pine finnes i det bibelske materialet. Der er den rammet inn i metaforer og retts­forståelser som ikke kan bruke­ i dag. Men er det mulig med en «forsvarlig eksegese» som fjerner­ all billedlig tale fra disse, men beholder «alvoret», forstått som at noe som er like ille som eller verre enn å kastes levende inn i flammer som ikke slokker, og så videre, skal skje med den som ikke tar imot budskapet? Jeg tviler.

Også formuleringen i Confessio Augustanas artikkel XVII om at Kristus skal dømme «djevelen og ufromme mennesker» til å «pines uten ende» må forstås i sin historiske kontekst. Etter mitt syn verken kan eller bør denne formuleringen forplikte lutherske kirker i dag.

Til overmål. Tanken på den straffende­ Gud finnes i overmål i den kristne kirkes­ historie og i den anfekt­ede troendes erfaring. Men der må den være en del av vår synds­bekjennelse, ikke vår ­trosbekjennelse. Utallige er de uskyldige menneskeliv som er brent, torturert, pint i hjel mens det ble sunget te deum og tegnet korsets tegn. Utallige er de som ga opp eller vendte seg bort fordi de ikke trodde, eller fikk høre, at Guds kjærlighet kunne være stor nok til å romme også dem.

Misjonæren, folkekirkepresten­ og biskopen Tor B. Jørgensen har fortjenstfullt minnet oss om de mangfoldige stemmene i både skriften og kirkehistorien som viser at Guds kjærlighet ikke ­taper til sist. Til det svarer mange teologer: «Den kristne kirke kan ikke lære alle tings gjenopprettelse. Men den kan håpe på det.» Dette refrenget klinger med hos mine kolleger Jan-Olav Henriksen og ­Harald Hegstad i Vårt Land 25. oktober. Men er det egentlig en relevant forskjell?

Når det gjelder «de siste ting», vet vi svært lite. De bibelske ­tekstene er uklare og motstrid­ende. Derfor har vi for eksempel ulike bønner ved overgivelsen 
av den døde i vårt eget grav­ferdsrituale. Vi vet ikke. Vi kan ikke vite. Det er «de siste, ytterste­» forhold vi snakker om. De er usammenlignbare med noe vi kjenner. Men likevel tror vi, og forplikter oss på det som vi sier ved døpefonten ved hver dåp: «La oss stå sammen i vitnesbyrd og tjeneste, inntil dagen kommer da alt det skapte skal bli 
forløst ved vår frelser, Jesus 
Kristus».

Er erfaringen da uvesentlig når det gjelder disse forholdene, slik Henriksen og Hegstad skriver? Nei. Vi vet dessverre hva pine er. Vi vet hva tortur er. Vi vet hva lidelse er. Vi vet hva hevn og straff og vold er.

Og vi vet – gudskjelov – hva kjærlighet er. Fra livene våre vet vi hvordan kjærlighet uttrykker seg og kjennes. Når vi med et samstemt evangelium tror på Guds kjærlighet, tror vi på en kjærlighet som er mye større enn denne menneskelige erfaringen av kjærlighet. Men vi kan ikke som troende mennesker åpne for at denne gudskjærligheten er mye mindre enn vår menneskelige forståelse og erfaring av kjærlighet. Og vi kan heller ikke tro at den står i motstrid til hva vi ellers holder for sant om menneskelivet og om Gud.

Ber oss elske. Den kristne kirken kan ikke i sin trosbekjennelse­ – eller lære – utholde tanken om at Gud også muligens er den som henretter, piner, torturerer – og det «uten ende». Når Gud er den som ber oss elske våre fiender, kan vi ikke holde døren åpen for at Gud muligens ikke selv gjør det. En slik tilsyne­latende ­«respekt for Guds frihet» vil være å underkjenne evangeliets ord om Guds kjærlighets sannhet og rekkevidde. For alle og enhver.­ Og særlig for den som aller minst fortjener den.

Så kirken har svakt grunnlag for en egentlig lære om hva som skjer til slutt.
Men den kristne kirke har et velbegrunnet håp. «Vær alltid beredt til å stå til regnskap for det håp dere eier», sier apostelen. Derfor skulle vi ikke snakke om eskjatologi, lære om de siste ting, men snarere noe i retning av elpidelogi, læren om håpet.

I en slik lære om håpet hører ikke straffen – den evige pinen, gjengjeldelsen som kommer fra Gud – hjemme.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Runar Foss Sjåstad

26 innlegg  1264 kommentarer

Takk, og amen.

Publisert over 2 år siden

Det er jo ikke noen som helst tvil at Sturla Stålsett treffer spikeren her. Tusen takk

Kommentar #2

Dan Lyngmyr

188 innlegg  1189 kommentarer

Det fortapelsesfrie livet

Publisert over 2 år siden
Sturla J. Stålsett. Gå til den siterte teksten.

Tanken om Guds straff. Tanken om en straff der mennesker, overgripere, forbrytere, ­eller ganske enkelt gudsfornektere­ ­eller «unådde» pines evig i et mørke borte fra Gud, er en ukristelig tanke.

Den er mulig. Den kan til og med framstå som fristende og nærliggende – menneskelig sett. Men den er uforenlig med den kristne troen på Gud som kjærlighet. Og den er uforenlig med mye vi i dag ellers holder for ­
sant og godt: Kampen mot torturen, blodhevnen, straff som hevn, dødstraffen og ny blodsutgytelse som en måte å balansere urett og gjenopprette Herrens «ære» på.

For den tilgitte synder er posisjonen intet moralsk fortrinn - bare en overbevisning om at fortapelsens realitet er det motsatte av guds gode vilje, og at dette fortsatt må forkynnes klart og tydelig - slik det har vært gjort i snart 2000 år.

Uten dette er budskapet om guds kjærlighet og Jesu sonoffer intet helt budskap etter mitt skjønn. Det er fordi avvisningen av bibelens fortellinger om livets to utganger reiser helt fundamentale spørsmål om vår bibelforståelse og derfor, naturlig nok, alvoret som følger våre konklusjoner.

Så, når teologiens fremste talsmenn(og kvinner) derfor hevder ny innsikt og fjerner fortapelsens mulighet - nyter de sitt gudegitte privilegium som mennesker. Retten til fritt å kunne velge, og hvem vet, kanskje er det først nå det har åpnet seg enda et nytt lag i troens mysterium.

Men, for mange troende er  nyorienteringen ikke like begripelig. 

Snarere tvert i mot - ganske foruroligende.

Påstanden om det fortapelsesfrie liv bærer i seg den ytterste uansvarlighet etter min oppfatning, og derfor en forvaltning av lære og hyrdeansvaret som mange trolig ikke vil være med på. Nettopp fordi det kommer fra dem som er satt til å formidle kjærlighetens fremste budskap til menneskeheten ; Jesu død og forsoning på korset for våre synder, og hvilke muligheter og valg som har blitt oss alle til del som en følge av dette.

Hans død, som ikke fjernet helvetet/fortapelsen - men som gav enkeltmennesket muligheten til å velge dette vekk, til tross for alle våre feil,mangler og utilstrekkelighet, og derfor et liv i guds evige favn.

For Bibelen etterlater ingen tvil om at hjertets oppriktige omvendelse, og bønn om guds tilgivelse for vår synd, gjennoppretter vårt forhold til gud - og redder oss fra evig fortapelse. (Joh 3,16)

Mantraet, "ingen fortapelse", hviler i praksis, og i første rekke på argumentet om at bibelens beskrivelser av helvete/fortapelsen  er skrevet i en annen tid, og muligens for en annen tid, i en annen kontekst, for andre mennesker - og ikke med vår, det moderne menneskets, forståelseshorisont.

Først nå har det lykkes å åpne enda et lag av troens mysterium - skal vi tro de nye profetene.

Dette til tross for at det bibelske materialet om himmel og helvete, evig liv og evig fortapelse , gjennomgående gir oss en langt fyldigere beskrivelse enn bibelens eksplisitte avvisning av f,eks samkjønnet samliv.

Når det ikke er gitt noe menneske fullstendig innsikt i hva den himmelske tilværelse i praksis og detalj innebærer, utover de glimt av denne tilværelsen som bibelen beskriver, og ikke i detalj hva helvete/fortapelsen innebærer, men kan beskrives som en fryktelig tilværelse uten gudsnærvær - bør situasjonen påkalle den aller største oppmerksomhet.

Og, om våre forestillinger om helvete /fortapelsen ikke er helt korrekt, og kanskje preget av "malende" beskrivelser skapt gjennom århundrene, så gjenstår allikevel bibelens direkte og indirekte beskrivelser som klare og entydige;

Det finnes to utganger på livet.

Det finnes en himmel.
Det finnes et helvete/fortapelse.
Og, det kreves ingen spesiell stor teologisk kompetanse for å forstå dette.

Derimot må det knyttes en usedvanlig evne og teologisk innsikt til, for å forklare hvorfor bibelens lære om livets to utganger ikke lenger skulle ha gyldighet, spesielt når disse fundamentale slutningene har båret kristen tro og lære gjennom århundrene.

Hvorfor disse konklusjonene ikke lenger skulle ha bærekraft er ennå ikke møtt med gode fyldestgjørende teologiske refleksjoner utover det underforståtte selvsagte; det sterke følelsesmessige ubehaget over en mulig fortapelse og konsekvensene av våre standpunkt, og i tillegg den opplagte forvirring debattens to fundamentale posisjoner skaper.

Om bibelens beskrivelser av helvete/fortapelsen, mot formodning, skulle være billedlige, må beskrivelsen derfor uansett betraktes som en særdeles skarp og tydelig advarsel om en tilværelse som alle skulle søke å unngå. Den uungåelige konklusjonen er derfor, etter min oppfatning, at det finnes "en himmel å vinne  og et helvete å unngå". En posisjon som er særdeles godt teologisk begrunnet, og etter min oppfatning ikke svekket av de nye "innsikter" som noen nå målbærer. 

Selv om deres motiv er det aller beste; alle menneskers frelse. 

For den tilgitte synder er posisjonen intet moralsk fortrinn - bare en overbevisning om at fortapelsens realitet er det motsatte av guds gode vilje, og at dette fortsatt må forkynnes klart og tydelig - slik det har vært gjort i snart 2000 år. Uten dette er budskapet om guds kjærlighet og Jesu sonoffer intet helt budskap etter mitt skjønn. 

 

1 liker  
Kommentar #3

Dan Lyngmyr

188 innlegg  1189 kommentarer

Det fortapelsesfrie livet

Publisert over 2 år siden
Sturla J. Stålsett. Gå til den siterte teksten.

Tanken om Guds straff. Tanken om en straff der mennesker, overgripere, forbrytere, ­eller ganske enkelt gudsfornektere­ ­eller «unådde» pines evig i et mørke borte fra Gud, er en ukristelig tanke.

Den er mulig. Den kan til og med framstå som fristende og nærliggende – menneskelig sett. Men den er uforenlig med den kristne troen på Gud som kjærlighet. Og den er uforenlig med mye vi i dag ellers holder for ­
sant og godt: Kampen mot torturen, blodhevnen, straff som hevn, dødstraffen og ny blodsutgytelse som en måte å balansere urett og gjenopprette Herrens «ære» på.

For den tilgitte synder er posisjonen intet moralsk fortrinn - bare en overbevisning om at fortapelsens realitet er det motsatte av guds gode vilje, og at dette fortsatt må forkynnes klart og tydelig - slik det har vært gjort i snart 2000 år.

Uten dette er budskapet om guds kjærlighet og Jesu sonoffer intet helt budskap etter mitt skjønn. Det er fordi avvisningen av bibelens fortellinger om livets to utganger reiser helt fundamentale spørsmål om vår bibelforståelse og derfor, naturlig nok, alvoret som følger våre konklusjoner.

Så, når teologiens fremste talsmenn(og kvinner) derfor hevder ny innsikt og fjerner fortapelsens mulighet - nyter de sitt gudegitte privilegium som mennesker. Retten til fritt å kunne velge, og hvem vet, kanskje er det først nå det har åpnet seg enda et nytt lag i troens mysterium.

Men, for mange troende er  nyorienteringen ikke like begripelig. 

Snarere tvert i mot - ganske foruroligende.

Påstanden om det fortapelsesfrie liv bærer i seg den ytterste uansvarlighet etter min oppfatning, og derfor en forvaltning av lære og hyrdeansvaret som mange trolig ikke vil være med på. Nettopp fordi det kommer fra dem som er satt til å formidle kjærlighetens fremste budskap til menneskeheten ; Jesu død og forsoning på korset for våre synder, og hvilke muligheter og valg som har blitt oss alle til del som en følge av dette.

Hans død, som ikke fjernet helvetet/fortapelsen - men som gav enkeltmennesket muligheten til å velge dette vekk, til tross for alle våre feil,mangler og utilstrekkelighet, og derfor et liv i guds evige favn.

For Bibelen etterlater ingen tvil om at hjertets oppriktige omvendelse, og bønn om guds tilgivelse for vår synd, gjennoppretter vårt forhold til gud - og redder oss fra evig fortapelse. (Joh 3,16)

Mantraet, "ingen fortapelse", hviler i praksis, og i første rekke, på argumentet om at bibelens beskrivelser av helvete/fortapelsen  er skrevet i en annen tid, og muligens for en annen tid, i en annen kontekst, for andre mennesker - og ikke med vår, det moderne menneskets, forståelseshorisont.

Først nå har det lykkes å åpne enda et lag av troens mysterium - skal vi tro de nye profetene.

Dette til tross for at det bibelske materialet om himmel og helvete, evig liv og evig fortapelse , gjennomgående gir oss en langt fyldigere beskrivelse enn bibelens eksplisitte avvisning av f,eks samkjønnet samliv.

Når det ikke er gitt noe menneske fullstendig innsikt i hva den himmelske tilværelse i praksis og detalj innebærer, utover de glimt av denne tilværelsen som bibelen beskriver, og ikke i detalj hva helvete/fortapelsen innebærer, men kan beskrives som en fryktelig tilværelse uten gudsnærvær - bør situasjonen påkalle den aller største oppmerksomhet.

Og, om våre forestillinger om helvete /fortapelsen ikke er helt korrekt, og kanskje preget av "malende" beskrivelser skapt gjennom århundrene, så gjenstår allikevel bibelens direkte og indirekte beskrivelser som klare og entydige;

Det finnes to utganger på livet.

Det finnes en himmel.
Det finnes et helvete/fortapelse.
Og, det kreves ingen spesiell stor teologisk kompetanse for å forstå dette.

Derimot må det knyttes en usedvanlig evne og teologisk innsikt til, for å forklare hvorfor bibelens lære om livets to utganger ikke lenger skulle ha gyldighet, spesielt når disse fundamentale slutningene har båret kristen tro og lære gjennom århundrene.

Hvorfor disse konklusjonene ikke lenger skulle ha bærekraft er ennå ikke møtt med gode fyldestgjørende teologiske refleksjoner utover det underforståtte selvsagte; det sterke følelsesmessige ubehaget over en mulig fortapelse og konsekvensene av våre standpunkt, og i tillegg den opplagte forvirring debattens to fundamentale posisjoner skaper.

Om bibelens beskrivelser av helvete/fortapelsen, mot formodning, skulle være billedlige, må beskrivelsen derfor uansett betraktes som en særdeles skarp og tydelig advarsel om en tilværelse som alle skulle søke å unngå. Den uungåelige konklusjonen er derfor, etter min oppfatning, at det finnes "en himmel å vinne  og et helvete å unngå". En posisjon som er særdeles godt teologisk begrunnet, og etter min oppfatning ikke svekket av de nye "innsikter" som noen nå målbærer. 

Selv om deres motiv er det aller beste; alle menneskers frelse. 

For den tilgitte synder er posisjonen intet moralsk fortrinn - bare en overbevisning om at fortapelsens realitet er det motsatte av guds gode vilje, og at dette fortsatt må forkynnes klart og tydelig - slik det har vært gjort i snart 2000 år. Uten dette er budskapet om guds kjærlighet og Jesu sonoffer intet helt budskap etter mitt skjønn. 

 

1 liker  
Kommentar #4

Pål Georg Nyhagen

183 innlegg  1811 kommentarer

Den rendyrkede subjektivitet hos Tor Berger Jørgensen og Stålsett

Publisert over 2 år siden

Verken Jesus, Paulus eller andre i Kristi nærhet anså det verken som selvmotsigende eller teologisk galt å påpeke at livet har to utganger samtidig (!) som de understreker nåden og kjærligheten. Teksten og læren var faktisk ikke bare subjektive uttrykk for visse teologiske autoriteters telogiske pretensjoner. Den og de som var nærmest sine intensjonsdybder burde altså ha mest autoritet her.

Men slik ser man det ikke i dag; fordi den postmoderne språk- og tekstkritikken også har vunnet frem i kirkens sfærer. Relativismen er selvsagt sosialt attraktiv fordi den bygger på den lettbente og uimotsigelige devisen om at "ingen har monopol på sannheten". Den mener derfor å kunne løse opp alle spenninger mellom motsetninger slik at enhver har like så full rett til å formulere sin egen teologi. Dette innebærer f.eks. at alt som heter sannhet og virkelighet reduseres til subjektive variabler. Tekstens innhold blir her aldri større eller mer enn leseren; og Guds sønn Jesus m.fl. kan nok med god samvittighet anses som selvrefererende inkonsistente der de bryter med leserens verdibegreper. Også hva gjelder læren om livets to utganger. Men relativismen innfører bare en ny bastant sannhet: nemlig den at alt er relativt og at ingen har monopol.

I dag er det derfor enkelte teologer som begjærlig griper mulighetene som her åpner seg og vil så korrigere Jesus og tekstene ad hoc.. Man vil heller suffisant presentere hva Guds sønn heller BURDE ha sagt; om Han da faktisk hadde forstått hva kjærlighet og nåde faktisk og egentlig innebærer? Fordi det VET liberalteologene i dag. Men det som skjer er at Jørgensen og Stålsett rendyrker en delsannhet på en ubalansert måte. Referansen og øverste autoritet her blir den enkeltes følelser og intuisjon: I dag vet man altså bedre enn Kristus, Paulus, urkirkens apostler, etc,, må vite. Men dagens liberalteologer ser jo merkelig nok ikke en gang forskjellen mellom tolkning og skjønn p.d.e.s -og mellom utfyllende og konkurrerende perspektiver på den annen. Perspektivet som velges er m.a.o. mer preget av tektsmetodikk og følelser enn av kirkens troslære, bekjennelse og tradisjon.

Man har m.a.o. forutintatte meninger om hvordan kjærligheten, nåden, rettferdigheten og sannheten skal og bør komme til uttrykk, og leser det så inn i bibeltekstene. Med postmodernismen og dens fetter den historisk kritiske metoden - i tospann som evangelium i lommen  - blir det så ikke lite man med beste samvittighet kan sortere bort i kirkens troslære og bekjennelse. Men man blir nok så alt for lett fanget i et eget mentalt tekst- og tolkningsunivers, alene med sine følelser og erfaringer. Her søkes legitimering gjennom andre teologer som har uttrykt noe tilsvarende: Sannheten bekreftes gjennom andre som føler og tolker på tilsvarende måte.

Postmodernismen og dekonstruksjonen har altså vunnet frem også i kirken. Der alt er redusert til symboler og språkspill gis enhver samtidig retten til å hevde sin egen sannhet. Men dog: Bare det å hevde at noe faktisk er sant blir jo her ganske så  problematisk.

Er det én ting som er tydelig, så er det at den teologiske arroganse, bedrevitenhet og fordringsfullhet, som ikke sjelden kommer til uttrykk hos visse liberalteologer, ikke akkurat nevneverdig skjemmes av ydmykhet.

Om teologien som lærer om livets to utganger var vranglære, så ville Guds sønn Jesus høyst sannsynlig ha korrigert en så vesentlig misoppfatning. Nettopp fordi en så radikal feiloppfatning ikke minst vil få klare konsevenser for den teologien det troende mennesket senere skal orientere seg etter. Og ikke minst dermed for mennesket selv. Enhver bibelleser ser at Kristus ikke akkurat tiet der hvor skriften ble misbrukt eller feiloppfattet. Men Jesus presiserer og uttrykker seg faktisk desto mer tydelig akkurat her! Bare i Matteusevangeliet nevner Jesus dette med livets to utganger en rekke ganger (!). Man kan vanskelig hevde at man tar Jesus på alvor om man velger å se bort fra dette. At nettopp disse tekstene har blitt malt ut med alt for bred og grell pensel gjennom historien er for all del høyst kritikkverdig. Men dette innebærer ikke at tekstene som sådan ikke viser til en sannhet.

Nettopp dette var også Jesus sin brodd mot flere fariseere og skriftlærde: Han kritiserte- eller opphevet ikke tekstene, men angrep de uriktige tolkningene og misbruket av dem.

Om Guds ansikt, Jesus selv, anså det som vrang lære eller en grov feil å hevde at livet har to utganger ville minst én av evangelistene eller brevforfatterne ha fått dette høyst vesentlige poenget med seg. Ikke minst ville teologien ha blitt korrigert ganske raskt. De var ikke det minste redde for å være teologisk- eller sosialt ukorrekte.

Videre: Noen fariseere ville heller følge sine tradisjoner og ideer og sette Guds ord til side. Hvilket ble sterkt kritisert av Kristus. Og tekstmanipulasjoner og selektive tolkninger ad hoc var et problem ganske så umiddelbart i urkirken. Den gang, som nå, så var det noen som ville formulere en teologi som mer harmoniserte med spesielt utvalgte bibelsteder som så ble benyttet som legitimerende ledd i en ny og mer sympativekkende form for troslære. Man ville da som nå heller ha det som virket akseptabelt, lettvint og legitimerende. De tekster som var mest tvetydige ble beholdt, men de ord og narrativer hvor Jesus var tydelig og kategorisk ble forsøkt omtolket eller fjernet av visse grupper.

Guds hellighet og retferdighet, nåden og forsoningen, blir også i dag forsøkt redusert til tomme ord og sosialsakrale markører i den terapeutiske, estetiserende og følende kirken. Ingen skal her høste som de sår, Selv den som absolutt ikke vil ha med Gud å gjøre verken før eller etter døden skal like vel tvinges.

I urkirkens tid som nå ville altså noen teologer ha i pose og sekk. Gud og teologien reduseres til en funksjon av menneskets følelser, ønsker og behov. "Størst av alt er kjærligheten". Intet er lenger sant; fordi enhver sannhet kan i postmodernismens ånd i beste fall kun kan anses som provisorisk. Derfor blir det flertallet som i beste fall avgjør hva som skal få passere som sant eller ikke. Men det er ikke så viktig; fordi heller ikke den har monopol på sanheten. Her er det det enkelte mennesket som var og er øverste autoritet.

 

Vi velger så rart demokratisk en Gud der
er til som vi vil.
Så gjør det ikke så
meget om han er den Gud som er til”.

 

(Piet Hein).

Kommentar #5

Oddbjørn Johannessen

183 innlegg  13478 kommentarer

Et lite "outsider"-spørsmål

Publisert over 2 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Postmodernismen og dekonstruksjonen har altså vunnet frem også i kirken.

Det er nokså uklart for meg hva du her legger i begrepene postmodernismen og dekonstruksjonen.  

Formulert på en litt annen måte - i form av et spørsmål:  Er det du kritiserer disse teologene for egentlig et utslag av postmodernisme og/eller dekonstruksjon?

Kommentar #6

Pål Georg Nyhagen

183 innlegg  1811 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Ja, nå er det vel ikke primært den uklare ateisten jeg henvender meg til her. Jeg henvender meg konkret til- og kommenterer altså teologene Stålsett og Jørgensen. Det handler om livets to utganger, slik dette faktisk positivt er påvist i NT. Du får kanskje lese min tekst på nytt og se om det er skap-postmodernist eller ditto dekonstruktivist jeg egentlig her er?  Eller muligens representerer jeg begge posisjoner. :)  Min kritikk handler om hvordan d´nevnte herrer forholder seg til bibel, bekjennelse og tradisjon, Her er det tydelige tendenser i begge nevnte retninger. Jeg trodde det var klart i min tekst. Hvis ikke, så beklager jeg.

Men da var det en feil som nu er forbi.

Fint om leseren av min tekst kan forholde seg til temaet. Det er dessverre mer vanlig at avsporinger skjer her på VD, enn at en drøfting og dialog skjer. Det er ikke spesielt inspirerende.

 

 

 

 

Kommentar #7

Oddbjørn Johannessen

183 innlegg  13478 kommentarer

Beklager

Publisert over 2 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Fint om leseren av min tekst kan forholde seg til temaet. Det er dessverre mer vanlig at avsporinger skjer her på VD, enn at en drøfting og dialog skjer. Det er ikke spesielt inspirerende.

Det var ikke meningen å avspore, men jeg ser stadig at begreper som postmodernisme og dekonstruksjon blir brukt nedsettende om andres teologiske/filosofiske posisjon, når det egentlig dreier seg om reelle uenigheter (f. eks, om skrifttolkninger).

Religions- og idéhistorisk betraktet er Jørgensens og Stålsetts tenkning rundt "fortapelsen" og "de to utganger" mye eldre enn postmodernisme og dekonstruksjon - og uansett heller ikke relativiserende i postmoderne forstand.

Dette bare som en presisering av min forrige kommentar - og så skal jeg fordufte :-)

Kommentar #8

Pål Georg Nyhagen

183 innlegg  1811 kommentarer

Sukk... hva er det du egentlig er ute etter?

Publisert over 2 år siden

Selvsagt vet jeg at de nevnte tanker og postmodernisme og dekonstruksjon tilhører to vidt forskjellige epoker. Men dog kan tendensene beskrives i de termer.  Man kan f.eks, med letthet finne eksistensialistisk tematikk hos Blaise Pascal, selv om han oiverhodet ikke var eksistensialist i streng forstand. Begrepet oppsto langt, langt, senere. Påstander om at "ingen har monopol på sannheten" - som faktisk benyttes flittig av liberalteologer -  er faktisk relativiserende.

Hva er det du skal markere her?  Vi vet at du har dine fag. Om du skal bedrive faglig sensorvirksomhet, så spørs det vel om en debatt er rette stedet?

 

 

Kommentar #9

Unn Elisabeth Aarø

8 innlegg  369 kommentarer

Enig Nyhagen uenig Stålsett

Publisert over 2 år siden

Nyhagen har skrevet et glimrende innlegg og jeg kan si Amen til hvert avsnitt. Ikke kun fordi han snakker sant men fordi det gir gjenklang både i hodet og hjertet. alt henger sammen med alt.

Dette er tanker jeg har tenkt selv men som Nyhagen setter velformulerte og kloke ord på og handler ikke om følerier, men erkjenneser som har vokst frem gjennom slit og sorg i troens landskap. Ikke fordi mine kamerater har sagt det eller en eller annen prest som  har belyset et tema  (joda jeg har møtt kloke prester) Og ja,  jeg har tatt med meg tanker og visdoms-ord jeg har fått på livsreisen, men det har blitt lagret på harddisken for seinere brikke til et større bilde.

Stålsett, du er helt sikkert et veldig godt menneske og du vil helt sikkert det beste -det kan en også lese av din historikk-men jeg er fundamentalt uenig i det du beskriver som en ny vinkling på troen. Ja, det har kanskje vært mye uforstand i troens uttrykk gjennom tidene, men at en nå skal inn i et totalt motsatt landskap blir helt feil. Det må heller handle om balanse i formidlingen av den brutale sannheten i Guds budskap til oss. 

Vi må alle ut av co-Depence ikke mere inn.

Hvorfor er det ikke plass til helheten - handler det om arv og miljø. Jeg tror på Guds rettferdighet og en slik dommer kunne en bare drømme om i Norsk rettsvesen. Jeg fatter ikke bekymringen for Guds avklaring om liv og død.

Kommentar #10

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Men taler ikke Nyhagen egentlig om den selvvalgte fortapelsen?

Publisert over 2 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Om teologien som lærer om livets to utganger var vranglære, så ville Guds sønn Jesus høyst sannsynlig ha korrigert en så vesentlig misoppfatning.

Jeg har diskutert dette med deg før, Nyhagen, og må innrømme at det tok en god stund før jeg forsto at din oppfatning av begrepet "fortapelse" er ganske annerledes enn det som tradisjonelt er rådende blant kristne.

Du er jo fortaler for den "selvvalgte fortapelsen", der hver enkelt etter legemets død får et frivillig valg mellom det evige liv, eller å aslutte sin eksistens. Og dessuten at valget kommer som en følge av at man blir fullt opplyst om begge valgenes dypeste konsekvenser!

Dette er i hvert fall hva jeg har lest og tenkt meg frem til etter å ha lest dine innlegg. Og om jeg har mifsorstått deg, ber jeg deg aller vennligst om å korrigere.

Jeg har altså slitt med å forstå din tro på dette området. Og jeg tror jeg må si at når du argumenterer for livets to utganger, så virker det på mange måter som om du argumenterer for den ortodokse forståelsen.

Men om jeg har rett, møter du ikke selv på problemer med en god del utsagn i NT, som åpenbart bygger på fortapelsen som en form for straff for å ikke tro? Er det ikke et åpenbart aspekt av straff i bibelens forkynnelse av fortapelsen?

Håper du er villig til å svare på denne tråden.

Jeg har faktisk interesse av dine refleksjoner.

Mvh Sverre

Kommentar #11

Synnøve Brorstad

0 innlegg  1 kommentarer

Gud er barmhjertighet

Publisert over 2 år siden

Gud vil i dommen fjerne all synd fra jordkloden og universet.  Det blir en dom, men det er ingen evig pine etter det jeg kan lese i bibelen.  Jeg forstår ikke at noen nevne at mennesker skal pines og brennes i helvete i all evighet - uten å gråte.  For de det gjelder er jo bl.a. mine venner, familie og naboer.  De er snille og kjekke mennesker, det eneste de har gjort feil er at de ikke vil tro på Gud.  

 Åp. 20,14: ”Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen.  Dette er den annen død: ildsjøen.2

Åp. 21,3-4: ”… Han skal være deres Gud.  Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og   døden skal ikke være mer, og heller ikke sorg eller skrik eller smerte*). For det som en gang var er borte.”

Åp. 21,8: ” Men de feige og vantro og vanhellige, de som myrder, driver med hor og trolldom, avgudsdyrkere og alle løgnere, deres plass skal være i sjøen som brenner med ild og svovel.  Det er den annen død.”

 Åp.20,10: ”Og djevelen som forførte dem ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profet var.  Og de skal pines dag og natt i all evighet.”

Åp. 1,11: ”Røsten sa:”det du får se, skal du skrive i en bok og sende til de sju menighetene …..”” Apostelen Johannes fikk altså se bilder. Han trodde kanskje ilden skulle vare evig fordi djevelen, dyret og den falske profet hadde forført så mange mennesker. 

 Satan samler sine til strid og i  Åp. 20,9 står det: ” … omringet de helliges leir og den elskede stad.  Men ild falt ned fra himmelen og fortærte dem.”

Når noe er fortært så er det borte.  Ingen kan pine noe som er borte.

Gud er en god Gud.  Han elsker oss alle.  Men synden må utslettes og også de som vil synde.  Jeg kjenner takknemlighet for at hvis jeg ikke vil være med når Jesus kommer igjen for å hente sine – så venter det kun meg en evig utslettelse.  Altså ”den annen død”.

Kommentar #12

John Andre Nærø

5 innlegg  17 kommentarer

Kjempeflott!

Publisert over 2 år siden

Dette er nydelig! 

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
29 dager siden / 2746 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
11 dager siden / 2331 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
10 dager siden / 2235 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
6 dager siden / 2111 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
20 dager siden / 2070 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
4 dager siden / 1480 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 1443 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
20 dager siden / 1425 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere