Livet etter døden

Den siste tids diskusjon om fortapelsen på Verdidebatt og i Vårt Land viser at kirken er i en dyp eskatologisk krise, altså en krise når det gjelder læren om endetiden og forestillingen om et liv etter døden.

Debatten har så langt fokusert på fortapelsen, med utgangspunkt i Tor B. Jørgensens forsvar for apokatastasis, altså forestillingen om at ingen går fortapt i møte med Guds dom. Jeg vil likevel hevde at den bærer i seg en langt større problematikk enn fortapelsen og helvete.

Læren om apokatastasis er for lengst etablert seg i Den norske kirke, den kommer til uttrykk gjennom en selektiv bibellesning, som glatter over spenningene i bibelens eskatologi og galant hopper over alt som handler om helvete og fortapelsen. Etter mitt syn innebærer dette en virkelighetsflukt og idealisme, der Gud til slutt ordner opp i alt som er vondt, og alle paradokser og motsetninger mellom ulike religioner og livssyn harmoniseres.

Harald Hegstad skriver om det problematiske ved en slik forståelse, og peker på hvordan denne læren har liten støtte i bibelens tekster om dommen og fortapelsen, og at den heller ikke tar på alvor menneskelig ondskap og hvordan enkeltmennesket kan snu ryggen til Gud.

Jeg er altså enig med Hegstads kritikk av apokatastasis, samtidig mener jeg at kirkens eskatologiske krise går dypere enn problematikken som knytter seg til dom og fortapelse. Etter mitt syn dreier denne krisen seg om kirkens lære og bibelens eskatologiske tekster i sin helhet, når det gjelder fokuset på et liv «etter døden.»  Denne krisen kan derfor verken løses med å fastholde fortapelsens mulighet i det hinsidige, eller ved å holde frem håpet om at alle mennesker til slutt blir frelst.

Vi har arvet forventningen om endetid og et liv etter døden fra det som startet som en jødisk endetidssekt, ved begynnelsen på vår tidsregning. Disse forestillingene har sitt utspring i Jesu forkynnelse, og de ble formet i møte med forfølgelsen av de første kristne, slik det blant annet kommer til uttrykk i Johannes åpenbaring som Bibelens siste bok.

Jesus og de første kristne levde i en virkelighetsforståelse der historiens ende var nær, mye kan tyde på at de forventet at det skulle skje allerede innenfor deres levetid. De forventet Guds overnaturlige inngripen i historien og dommen over verdens ondskap og urett.

Dette fikk Albert Schweizer til å kalle Jesus for en apokalyptisk forkynner, og det er en del av Jesu forkynnelse som vi ikke kan komme utenom. Apokalypse betyr bokstavelig talt å "løfte bort sløret", altså å åpenbare, i en slik forståelse er Jesus den som løfter bort sløret og åpenbarer det som skal skje ved historiens ende.

Etterhvert ble det klart at Guds dom lot vente på seg, lidelsen og forfølgelsene fortsatte, og den jødiske endetidssekten utviklet seg til en selvstendig religion, skilt fra jødedommen.

Forfølgelsene og martyriet satte sitt preg på kirken og de kristnes selvforståelse, men istedenfor å ta slutt ved Guds overnaturlige inngripen ved historiens ende, så tok lidelsene slutt da kirken ble til statsreligion i Romerriket, med makt til selv å dømme levende og døde. Dette har kommet til uttrykk gjennom forfølgelse og overgrep mot annerledes tenkende og troende gjennom kirkens historie.

Kirken har aldri helt kommet til rette med forestillingene om endetiden og Jesus som en apokalyptisk skikkelse, for det radikale oppbruddet som ligger i dette står i motsetning til kirkens institusjonelt konservative og samfunnsbyggende rolle. Kirken har arvet det som på mange måter er et åndelig, etisk og intellektuelt konkursbo, en mytologisk rest som det aldri har blitt gjort opp for eller tatt et skikkelig oppgjør med.

Det finnes en tvetydighet og et paradoks som går til selve kjernen i troen. Det handler om to motsvarende bevegelser i kristendommen, som har vært der helt siden kirkens fødsel og finnes som en spenning i Jesu forkynnelse, slik den er gjengitt i evangeliene. Denne spenningen går mellom eskapisme og realisme, mellom en bevegelse som søker å flykte bort fra vårt jordiske liv, og en bevegelse som søker inn til kjernen i den menneskelige eksistens.

På den ene siden har religiøs tro alltid handlet om dette, en virkelighetsflukt som i realiteten er en fornektelse av livet her og nå, på den andre siden dreier troen seg om å se livet her og nå i et annet lys, som tilstedeværelsen av noe ubetinget i våre liv, et nærvær som både er en gave og et kall til å kjempe for rettferdighet og mot det vonde.

Tiden er inne, ja den er for lenge siden overmoden, for å reformere kirkens teologi og eskatologiske forkynnelse, dette vil måtte innebære en reorientering av troen fra det som skjer "etter døden" til livet her og nå. Målet for kirkens relevans og fremtid, er om den kristne tro faktisk er relevant for dette livet, uavhengig av hva som eventuelt måtte skje «etter døden»

Det er tid for å si det tydelig, vi vet ikke, ja vi kan ikke vite, hva som skjer "etter døden." Men vi kan omfavne denne mangelen på viten, i tro og tillit til Gud. Det er min overbevisning at et skifte av fokus fra livet «etter døden» til livet her og nå, vil åpenbare Guds rikes nærvær i våre sårbare liv, samtidig som det styrker vårt kall til å kjempe mot urettferdighet og ondskap i vår verden.