Verdidebatt

Knut Arild Hareide - ”kristen først, deretter nordmann”

”Jeg er først og fremst kristen, deretter kommer min identitet som nordmann.” Uttalelsen er hentet fra en kronikk i VG skrevet av KrF-leder Knut Arild Hareide og han gjentok den i NRK1 "Debatten" torsdag 29. september.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

(En kortere versjon av dette innlegget sto på trykk i VG sist lørdag, 22. oktober)


Siste del av "Debatten" torsdag 29. september var rigget for debatt om religionenes plass i samfunnet. Bakgrunnen var bl.a. en temperaturfyllt utveksling i VG mellom SVs Bård Vegar Solhjell og Hareide, der Solhjell sammen med Ketil Raknes argumenterer for at i et stadig mer kulturelt sammensatt og variert samfunn må de ulike religionene, med sitt iboende potensiale for konflikt, finne seg i en mer tilbaketrukket rolle, og at alle heller må konsentrere seg om å slåring om de sekulære frihetsidealene de aller fleste av oss forhåpentligvis er enige om verdien i å beholde. Det ble åpenbart for mye for Hareide, som var helt klokkeklar på at han er "kristen først, deretter nordmann". Før han så i kjent stil misjonerte videre på det som har blitt hans store mantra; i korte trekk at stort sett alt hva vi setter pris på av verdier i vårt land egentlig skyldes kristendommen. Det til tross for at menneskerettigheter, ytringsfrihet, rettsstat og frie demokratiske tradisjoner har vokst seg sterkere og sterkere i takt med at Hareides arkaiske livssyn og dets makt over folk og samfunn har blitt tilsvarende svekket, særlig etter at Opplysningstidens idealer albuet seg større plass i folks tidligere så religiøse hoder, og det etterhvert ble slutt, både på at titusener av mennesker i Europa ble brent levende på bål som kjettere og at protestanter drepte hverandre i hundretusener over stridigheter om hvilken forståelse av Jesu' død som førte til frelse.

Bård Vegard Solhjell tok fortjenstfull til motmæle mot Hareides skjønnmalte bilde av historien, og understreket det alle jo vet, nemlig at de store religionene med sine institusjoner opp gjennom hele historien har stått bak grove overgrep, drap og undertrykkelse, slik situasjonen fortsatt er i de land der religiøse har klart å beholde den makt de heldigvis stort sett er fratatt i vesten. Men slike fakta har liten effekt på religiøse; fornektelse og kidnapping av moral har alltid vært et viktig element for etableringen av deres verdensbilde, og som regel skjer det til forbausende liten motstand. Så bare vent, om et par tiår krever nok Hareide et al også æren for at homofile, lesbiske, biseksuelle og transpersoner til slutt fikk sine fulle rettigheter.

Enorme etiske problemer
Hva så med hans uttalelse? Hvorfor er det problematisk at han anser seg som "kristen først, deretter nordmann"? Vel, man kunne kanskje begynne med å forestille seg at Hadia Tajik hadde sagt det samme, altså at hun anså seg som "muslim først, deretter nordmann". Ville reaksjonene vært like fraværende? Uansett, jeg mener signalene dette normative budskapet sender, der en av landets fremtredende politikere sier rett ut at en persons religiøse tilhørighet er viktigere og bør veie tyngre enn vedkommendes lojalitet til landet og medborgerne i det samfunnet han eller hun lever i, er dypt problematisk.

Så la oss gjøre en liten dekonstruksjon av sitatet, og undersøke om vi kan etablere en dypere mening og det følger noen alvorligere implikasjoner med enn den umiddelbart tilforlatelige og nærmest sympatiske betydningen som Hareide, siden han formulerer seg på akkurat denne måten, åpenbart mener bærer i seg et moralsk verdisett som overgår alt annet.

For det første, "kristen" må i en eller annen forstand korrespondere med "Gud", og "nordmann" i sin tur med "menneske". Da følger det som en direkte konsekvens at Hareide setter Gud høyere enn mennesker. (I Debatten sa han også at han setter "Jesus foran kongen", hvilket vel gir tilsvarende betydning; han holder Gud høyere fedrelandet). Ganske vanlig blant religiøse. Hva som ikke er så vanlig er at det sies så direkte som her; Hareide føler seg åpenbart mer forpliktet overfor Gud, enn hva som tjener hans medmennesker.

Det følger enorme etiske problemer med en slik posisjon. For innen religiøs tenkning er holdninger og handlinger nemlig ikke automatisk gode fordi de gjør godt for mennesker, og handlinger som åpenbart fører til lidelse for mennesker blir ikke av den grunn automatisk betraktet som umoralske eller onde; nei, innen religiøs tenkning er det gode definert som godt dersom det er bestemt av Gud, fordi Gud pr. definisjon er god. Resultatet av en slik måte å tenke på er at uttalelser og handlinger som fra alle andre ståsteder kan synes inhumane og umoralske, likevel for en religiøs person kan fremstå som gode, fordi de er formulert og bestemt av Gud, og derfor gjenspeiler hans holdning til saken, som uansett aldri kan betraktes som annet en genuint godt, fordi Gud er perfekt god. Eksemplene er endeløst mange, men ta mange religiøses forhold til homofile. Eller omskjæring. Løft Gud ut av brøken, og vurder hvor mye det blir igjen av moralen i svaret.

Men på hvilken måte rammer dette Hareide? Han er da både sympatisk og empatisk, er alltid der for verdens svake og trengende, og har til og med gått i homo-parade (riktignok til stor frustrasjon for mange av sine brødre og søstre i troen). I tillegg til at han har blitt enhver debatts sikre muntrasjonsobjekt. Og hans Gud er åpenbart av ditto støpning, om enn muligens ikke fullt så munter. Men det er her det begynner å rakne, både logisk og moralsk. Ifølge Hareide er Gud både allmektig, allvitende, kjærlig og rettferdig. Det til tross for verdens enorme lidelser. Slik resonnering er ikke særlig logisk, men ganske typisk for mange religiøse; når noe godt skjer, når en blir frisk av alvorlig sykdom, scorer et mål i fotball, eller er så heldig å være født inn i ren luksus i Norge, så er det bevis for at Gud finnes og er god. Men når 77 mennesker blir massakrert en sommerdag i Norge, eller små barn blir voldtatt foran sine fortvilte foreldre i Kongo, da er det intet tegn, hverken på at Gud er ond eller at han kanskje ikke finnes. Nei, da er Guds veier uransakelige for mennesker; han er umulig å forstå for oss og hans mål med verden er utenfor hva vi kan evne å fatte. Dog "vet" de av en eller annen mysteriøs grunn at dette målet er "godt". Slik spiller religiøse tennis uten nett; blir det for vanskelig rent intellektuelt og moralsk, bare fjern hinderet. Men antagelig er svaret enkelt, slik den franske opplysningsfilosofen Voltaire sarkastisk formulerte det etter at et stort jordskjelv drepte titusenvis i Lisboa i 1755: "Guds eneste unnskyldning er at han ikke finnes".  

Kun èn versjon av flere
Det dype problemet med Hareides posisjon er knyttet til grunnlaget for hans gudsforestilling. For den er kun det, og ingenting annet. Det er hans forestilling. Hans versjon. Hans tolkning. Åpenbart representert ved hva han ønsker skal være "sant". Hans fremstilling av Gud som god og rettferdig og som en som er tilgivende og ønsker fred mellom mennesker med ulike religiøse oppfatninger har ingen iboende autoritet som trumfer andre forestillinger om den samme jødisk-kristne gudens natur. Hareide kan ikke engang sannsynliggjøre at hans Gud finnes, langt mindre hva han står for av verdier. Han hevder altså å vite noe han ikke kan vite, og viser vel med det at han vet mindre enn han burde vite.Og når man påstår seg å ha sine moralske anfektelser og etiske disposisjoner fra en åndelig entitet som ikke engang kan påvises å eksistere, kan man selvsagt heller ikke underkjenne andre betraktninger og variasjoner over samme tema.

Slike andre varianter finnes saktens. Og de har verken mer eller mindre troverdighet enn Hareides. I 1993 uttalte pastor Jerry Falwell at "AIDS er ikke bare Guds straff over homofile, men Guds straff over samfunn som tolererer homofile." Og andre av hans trosfeller, f.eks. Pat Robertson, har ved en rekke anledninger hevdet at jordskjelv, orkaner, tsunamier og andre naturkatastrofer er Guds straff over menneskers syndige (seksual)liv. Og d'herrer Falwell og Robertson sine betraktninger om en hevngjerrig Gud kan ikke akkurat sies å stå i kontrast til Bibelens beretninger; tvert imot er det jo nettopp gjennom massedrap han til stadighet viser sin uforsonlighet der. Og Falwell (nå død) og Robertson ville nok garantert ha støttet Hareide i hans verdiforankrende prinsipp; "først kristen, deretter amerikaner". Og det er utvilsomt dette som leder dem til slike holdninger som Falwell uttrykte om homofile. Gud er viktigst. Han har sagt det. Da er det "godt". Slik er det. Punktum. Dermed er det helt underordnet hvilke konsekvenser det har for de mennesker som rammes av deres seksualhysteri.

Idealet "Kristen først" og overbevisning om at Gud hater abort, er åpenbart også grunnen til at unge fortvilte kvinner i sterkt katolske land som Nicaragua og El Salvador, risikerer 50 års fengsel for å fjerne et embryo. For islamistiske grupper som IS, Taliban og AlQaida gjelder det samme; de finner også sitt ideologiske fundament i religiøse tekster, og det er liten tvil om at de betrakter seg som "muslimsk først, deretter [et eller annet]". Det gjør også regimet i et land som Saudi-Arabia, der folk piskes, lemlestes og hodene ruller på "chop-chop-square". Eller prestestyret i Iran, som har henrettet flere tusen homofile siden revolusjonen. Alt dette skjer fordi islam kommer "først".

Det kunne vært sagt mye om andre konsekvenser av den mentaliteten som ligger til grunn for Hareides kommentar. For eksempel er den representativ for de kontinuerlige sekteriske stammekonfliktene som river i filler store deler av den muslimske verden. For hvordan skal man kunne drive stats- og samfunnsbygging i land som Irak og Afghanistan når store deler av befolkningens sympati og lojalitet først og fremst er knyttet til om de er shiaer eller sunnier og ikke om de er irakere og afghanere?

Lav religiøsitet – høyest velferd
Hadde det vært slik Hareide påstår, at religiøse verdisett leder til de beste samfunn, så ville man måtte forvente å finne at dette er situasjonen i de land der slike idealer fundamenterer statsdannelsen. Slik er det ikke. Mildt sagt. Den gang kristendommen hadde virkelig makt i Europa sto det katastrofalt dårlig til med individets rettigheter. Og slik er det også i dag, i de land som fortsatt styres etter arkaiske tekster fra en irrasjonell og primitiv tid. Alle undersøkelser viser det samme. De land der religionen står svakest, scorer høyest på stort sett alle parametre som knyttes til velferd for dets befolkning, og de er også de mest fredfulle.

Sånei, Hareides ideal omå være "kristen først, deretter nordmann", er ikke et ideale som bør få gjennomslag blant folk flest. Og det hjelper fint lite om hans trosforestillinger er aldri så sympatiske, med en (sterkt sekulærpåvirket) Gud som ikke lenger hater homofile, blasfemere og kjettere fullt så mye som før.

Den amerikanske tv-personligheten og forfatteren Penn Jillette oppsummerer her hvorfor ikke:

"Det jeg har problemer med er ikke så mye religion eller Gud, men religiøs tro i seg selv. Når du sier at du tror noe i ditt hjerte, og at du derfor kan handle på grunnlag av det, da har du helt og fullt rettferdiggjort 9/11-terroristene. Du har rettferdiggjort Charles Manson. Dersom det er sant for deg, hvorfor er det da ikke også sant for dem? På hvilken måte er du annerledes? Hvis du sier "Jeg tror det finnes en allmektig kraft av kjærlighet i Universet som binder oss alle sammen; jeg har intet bevis for dette, men jeg tror det i mitt hjerte", da er det også like logisk å tro i ditt hjerte at Sharon Tate fortjener å dø. Det er helt i orden å tro i ditt hjerte at du er forpliktet til å styrte passasjerfly inn i bygninger for Allah."

Dette virker sikkert provoserende på mange religiøse, og det forstår seg. Imidlertid kan jeg ikke finne på hvilket punkt logikken svikter i sitatet til Jillette. Hareide må gjerne prøve. Men hans allmektige og gode Gud korresponderer selvsagt ikke med sannhet. Sympatiske gudsbilder er ikke mer troverdige enn hevngjerrige varianter. Islamistene i IS har sin overbevisning om Guds natur, og den er ikke mindre troverdig enn Hareides. Snarere tvert imot. En kikk på verdens beskaffenhet vil måtte lede bort fra at Gud er allmektig og god til at han enten er maktesløs eller ond. Eventuelt bare totalt likegyldig. Eller aller mest sannsynlig, at han rett og slett ikke finnes. For når en guddom oppfører seg som om han ikke eksisterer, er det ikke da mest sannsynlig at han ikke gjør det?

Uansett, det dype problemet med å løfte Gud opp til det viktigste som finnes - viktigere enn både fedrelandet og dets mennesker - slik Hareide gjør, er at selve prinsippet, det å tre inn i en slik posisjon der man påstår seg å ha sine idealer fra en entitet som ikke engang kan vises å eksistere, åpner alle sluser for enhver variant av den samme. Alt blir mulig. Og da ender alle opp med åunderstøtte hverandre. For IS og Hareide er helt enige om det mest fundamentale: At Gud finnes. Det de er uenige om, er hans natur; hans moral, verdier og mål. Og i dette kan ingen av dem fremføre overbevisende argumenter for sin posisjon. Rett og slett fordi slike ikke finnes.

Så derfor, skal vi fortsatt ha det samfunnet, med de verdier de aller fleste av oss setter slik pris på, må vi følge Bård Vegar Solhjells oppfordring. Religionene må finne seg i å spille annenfiolin, slik at vi kan samles om kvaliteter avfødt en lang prosess der religionen har mistet stadig mer makt til fordel for humanisme, rasjonalitet og fornuft. Hvorfor? Fordi det er dette som først og fremst har avlet frem umistelige verdier som demokrati, menneskerettigheter, ytringsfrihet og rettsstat.

Og det går da også i riktig retning, kan man si. Kun 37% av befolkningen i Norge tror nå på Gud, og tallet faller stadig.

Og som Mona Levin skrev på min facebook-vegg som kommentar til saken: "Jeg er først og fremst norsk, dernest jødisk".

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt