Kopperstads homofili-tabu

Rikke Grevstad Kopperstad uttrykker (Vårt Land 20. oktober) at hun i kirken opplever uvilje mot å diskutere det hun betegner som «vår tids største tabu». Hun stiller en rekke spørsmål om hvorfor det opp­leves provoserende og mennesker blir aggressive når hun presenterer teser om hvordan det hun kaller ­«evnen til å hengi seg til det motsatte kjønn er skadet» på grunn av overgrep, pornografi eller separa­sjonstraumer.

Jeg kan svare for min egen del. Det provoserer meg fordi hennes utgangspunkt er at min evne til å elske et annet menneske er uønsket, (og jeg spør for hvem er den uønsket?) og et avvik fra Guds «opprinnelige design for seksuelt samliv». Hennes tese er da at min evne til å elske min kone ikke er godt, ønskelig eller gudvillet. Hun gjør med sine teorier om tabu og sin generalisering av homofilt samliv og grunnholdning av at homofilt samliv er i strid med Guds opprinnelige ­design, det beste i mitt liv til noe skittent, uønsket og feilslått.

Belastning. Når kirken disku­terer homofili, sier Kopperstad, behandler den symptomet, uten å ta på alvor de underliggende ­årsaker. Det er ikke kirkens oppgave å velsigne symptomer,­ skriver hun, men å vise til ham som gir nytt liv, forvandling og gjenopprettelse på alle områder i livene våre. Det ligger ­ingen fordømmelse i å snakke om ­homofili, bifili og andre seksuelle ­varianter som symptomer, mener Kopperstad.

Det er fullt mulig at det fra Kopperstads side ikke er tenkt som fordømmelse, men å hevde­ at et sant møte med Kristus vil helbrede dette symptomet, er krenkende for de av oss som slettes ikke opplever vår seksualitet som et symptom på et underliggende problem, som har hatt og har personlige møter med Kristus og opplever vår evne til å elske et annet menneske som en god gave gitt oss av Gud. I tillegg legger det en økt belastning på de blant oss som sliter med å akseptere egen seksualitet.

Ikke enig. Jeg deler Kopperstads oppfatning av at både ­fysiske og psykiske sykdommer, traumer og overgrep, kan føre til problemer med seksualitet. Dette kan få ulike former, men jeg er ikke enig i at det kan settes­ i sammenheng med utviklingen av en annen seksuell orientering. Som Kopperstad selv sier, er ­årsakene til homofili debattert, og forskere er uenige om hvorvidt homofili er genetisk og dermed medfødt eller ikke, om homofili er en del av en glidende skala av menneskelig seksualitet som vi alle er på ulike steder i, eller om, som Kopperstad mener, homofili er et uønsket resultat av ulike traumer. Vi velger selv hvilke teorier vi setter vår lit til, også i dette spørsmålet. Kopperstad og jeg velger ulike teorier for vår virkelighetsforståelse.

Det er mange teorier om hvorfor noen tiltrekkes av det samme kjønn. Grovt sett: På den ene s­iden finner vi queerteori med sitt konsept om kjønn og seksualitet som flytende fra fødselen
av, og en avvisning av kategoriene homofil – heterofil, i Norge­ for eksempel, representert ved ­Agnes Bolsø. På den andre ­siden leger som Arne Schjøth, som anerkjenner at homofili sitter­
dypt i personligheten, men som ikke vil avvise forsøk på reorien­tering. Et sted i mellom finner du Mathematical and Biological­
Synthesis sine funn i epigen-etikk som viser at overføringer
av kjønnsmotstridende epimarkører mellom generasjonene
er den mest rimelige evol-
sjonære mekanismen for ­feno­-
menet menneskelig ­homo-
seksualitet. Saken er: Her har ikke vitenskapen funnet ett svar, og vi overlates til selv å velge vår kilde for vitenskapelig sannhet.

Livslangt. Jeg registrerer at noen elsker noen av samme­ kjønn, majoriteten gjør det ikke. Som kirke bør vårt viktigste enga­sjement her være å legge til rette for at mennesker som vil dele livet, gjør dette i livslange, monogame forhold. Hvis mennesket er skapt i Guds bilde, er også mennesker som elsker en av samme kjønn skapt i Guds bilde, og i likhet med de som elsker en av det motsatte kjønn, er vi alle preget av syndefallet på ulikt vis i vår evne til å elske.

Debatten om hvorfor noen er homofile, er ikke ny – den har pågått lenge. Det er mulig den har gått Kopperstad hus forbi, men for meg og mange med meg som har levd hele vårt voksne liv med en kirke som har debattert våre liv, kan jeg forsikre Kopperstad om at hennes «tabu» er tatt opp ved flere anledninger og er blitt behørig debattert. Hun bringer ikke noe nytt til torgs.

For mange har det vært en stor belastning at våre liv og vår kjærlighetsevne igjen og igjen blir gjort til en sak. Mange føler for fritt å tråkke rundt i våre liv og mene noe om dem. For noen av oss ble det en for stor belastning også trosmessig, og noen valgte å forlate kirken, og noen klarte ikke å holde fast på troen.

Den norske kirke har heldigvis kommet til at det er viktig å ta imot de mennesker som ønsker å være en del av fellesskapet, og gir nå også rom for å utvikle en liturgi som gjør det mulig for homofile og lesbiske å få en forpliktende ramme om sine samliv også i kirken.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.10.2016