Verdidebatt

Jesus er vår frigjører

Jeg har lenge hatt et veldig krevende liv, med sykdom og begrensninger i kropp og sjel – og har brynt meg mye på hva som holder og bærer. Hva som gir liv og hva som tapper.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg hørte et intervju med Bjørn Eidsvåg, der han sa at det hadde vært så frigjør­ende å forstå at Jesus ikke var «sendt av Gud for å dø for våre synder. Han ble drept av mennesker. Han falt i kampen for rettferdighet.» Jeg ser ikke noen motsetning der – men ­reagerte mest på at det kan være frigjørende. Hva?

Jeg vet ikke hva Eidsvåg egentlig tror, og det er ikke min sak. Jeg har heller ikke sett forestillingen Etterlyst: Jesus. Men hvis han nå mener at Jesus hverken er frelser eller levende og aktiv nå, men «bare» et godt, historisk forbilde: Så er det rart at det er frigjørende for ham å forkaste det som gjør meg stadig friere. Virkelig fri, på dypet. Og det er rart å høre det fra ham, som jeg trodde – ut fra tekstene hans – selv var båret av det han da forkaster. For meg blir det som å kaste selve nøkkelen til frihet, legedom og liv.

Det gjør ikke Gud til «en streng Gud som krever offer» i mine øyne. Men det gjør han til en som tar oss mennesker og vår ­situasjon på alvor, som vet hva vi trenger og selv sørger for det. Til Kjærligheten som kommer helt ned i smerten og søla. For det er forskjell på å ofre seg selv, og å ofre en annen; en sønn. Selv om han bærer tittelen «sønnen» når han er i menneskeskikkelse, så er de jo en og den samme – om vi tar treenigheten på alvor. Dessuten visste han at han ville vinne. Det tar ikke bort smerten og angsten, men han visste utfallet.

• Les Øystein Bjørdal: Teatrets og Eidsvågs Jesus, ikkje kyrkjas

Tilgitt? Om Jesus ikke døde for våre synder og sår: på hvilket­ grunnlag kan jeg stole på at jeg er tilgitt? «For eg vet at eg og svikte».­ På hvilket grunnlag kan jeg tilgi min overgriper? For meg er det frigjørende at Gud tar alt og alle på alvor. At han ansvarliggjør, myndiggjør – og så gjør fri.

Om Jesus ikke sto opp igjen: Hva kan da gi håp i håpløse ­situasjoner? Om ikke Gud selv ble menneske, ble liten og ødelagt – og vant nettopp gjennom det; hva skal gi meg verdighet og håp når jeg er i stykker? Og når jeg ikke kan yte?

Med Jesus kun som forbilde faller vel nåden bort; den altomfattende, bærende nåden? Og Ånden… Men uten Guds Ånd: Hvordan kan kampen for rettferdighet bli annet en et strev uten ende? En krevende oppgave, i stedet for en gave fra ham som vil gi oss hvile. Han som skal bli alt i alle. For han har jo ikke bare gitt oss målet, et ideal og et forbilde. Han har gitt oss selve middelet; sin egen ånd i oss, så han kan gjøre og skape i oss alt som trengs. Om vi lar ham gjøre det. Om vi lar ham styre det.

For det er baksiden ved at alt er nåde: Vi kan aldri styre, fange, bestille eller oppnå noe. Bare ta imot som gaver når de kommer. Det kan være hardt å svelge når jeg har det dritvondt, og bare vil ha en kjapp vei ut. Når jeg ­mener jeg vet hva som er best og haster­ mest. For Gud er så Annerledes, så grundig og tålmodig. Og frukt vokser langsomt. Men når jeg ­aksepterer og overgir meg til det, finnes det ikke noe mer frigjørende enn at alt er nåde. At alt er fullbrakt.

Krevende liv. Jeg har lenge­ hatt et veldig krevende liv, med sykdom og begrensninger i kropp og sjel – og har brynt meg mye på hva som holder og ­bærer. Hva som gir liv og hva som tapper. Den Jesus Eidsvåg nå ser ut til å presentere; hvordan kan han «gje meg mer enn fine ord»? For «her e en kamp på liv og død». Den Jesus som defineres­ i ­kirkens trosbekjennelser; Han bærer meg, og har holdt så langt. Det er en grunn til at de har overlevd og blitt overlevert.

Om ikke Jesus hadde gått foran og vist at veien til liv går gjennom død; så hadde jeg ikke turt å gå inn i min angst og mitt mørke – eller å fortsette når det føltes som jeg gikk under i det. Da hadde jeg heller ikke fått smake­ friheten­ på den andre siden. Om ikke ­Jesus hadde vunnet over Anklageren­ og Mørket; måtte jeg selv ha kommet meg opp av min henge­myr av skam, selvforakt, bebreidelser, krav og selvbedrag. Jeg kan ikke tenke meg noe mindre frigjørende.

Liten Gud. Det var mennesker­ som drepte Jesus. Men hvor liten­ var Gud om han ikke så det komme,­ og kunne bruke nettopp det? Hvor fattige var vi med en så liten Gud? Jeg kan ikke tenke meg noe mer tomt og tungt, ­ensomt og håpløst enn å ikke leve med og i ham som leger sår, tilgir synd, ­løser floker, trøster, gjenoppretter, alltid finner vei og kan skape noe nytt. Han som er og gir lys, kjærlighet, glede, fred og så videre – som er helt uavhengig av denne verden og min situasjon i den.

Jeg vet at jeg kan ha misforstått Bjørn Eidsvåg totalt. Men dette er uansett mitt vitnesbyrd. Jeg kan også ha misforstått Gud og Jesus. Men «når me får kjenna mirakler som det, får det ikkje ver så nøye».

FØRST PUBLIKSERT I VÅRT LAND 21.10.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt