En human-etisk utopi

I onsdagens Vårt Land skriver Bente Sandvig og Jens Brun-Pedersen fra Human-Etisk forbund et innlegg mot min kronikk fra tidligere i uken. Jeg kritiserte blant annet SV og Human-Etisk Forbund for å lide av en berøringsangst mot religion. Dette står jeg fast på etter å ha lest Sandvig og Brun-Pedersens innlegg, der de tar til orde for et kunstig og ekstremt skille mellom staten og samfunnet for øvrig.

• Les mitt første innlegg: Religiøs berøringsangst

• Les Jens Brun-Pedersen og Bente Sandvigs første svar: En tredje vei

• Les Jens Brun-Pedersen og Bente Sandvigs svar til dette mitt andre innlegg: Ingen utopi, Hareide

De skriver at en sekulær stat bør være rammen rundt et pluralistisk samfunn. Hvis man her mener at staten skal likebehandle religioner og livssyn som er en del av samfunnet, er jeg helt enig. Problemet oppstår i det man krever at staten i tillegg til å likebehandle alle religioner og livssyn, også skal være såkalt livssynsnøytral eller verdinøytral. Da er jeg ikke lenger enig.

Utopi. Sandvig og Brun-Pedersen vil at staten skal overta alle oppgavene kirken i dag utfører som «seremonimester ved sorg og store begivenheter i nasjonens og lokalsamfunnets liv, og ikke forvente at vi alle skal måtte være gjester på ­arrangementer i Den norske kirkes regi». Jeg tror dette er en human-etisk utopi.

Grunnen er enkel: Alle har et livssyn med et tilhørende sett av verdier. Ingen verdier er altså nøytrale, og ingen verdier er fullstendig løsrevet fra livssyn. Dersom man mener at staten skal være livssynsnøytral, vil man da måtte mene at den ikke skal favorisere eller gi uttrykk for verdier knyttet til et bestemt livssyn. Jeg tror ikke dette er mulig.

Når Human-Etisk Forbund sier at staten skal være religionsnøytral, kommer hensikten deres klarere til syne De vil fjerne tilknytningen staten har til folkekirken og kristendommen, men staten vil frem­deles måtte basere seg på verdier fra visse livssyn. De vil bare at disse livssynene i stedet for kristendommen tilfeldigvis skal være ikke-religiøse livssyn som ateisme og humanisme. Staten blir ikke nøytral av den grunn.

Spesiell. Hvis vi husker tiden etter 22. juli, er det lett å se at folkekirken har en spesiell betydning. At denne kirken har en plass i grunnloven, i statsbudsjettet og i skolen – er ikke uten grunn. Det var ikke KrF alene som bestemte at Den norske kirke skal være Norges folkekirke. 165 av Stortingets 169 representanter stemte for dette så sent som i 2012.

Vi kan ikke late som om at alle religioner og livssyn i Norge spiller den samme rollen i samfunnet, for realiteten er at kristendommen spiller en vesentlig viktigere og større rolle enn de fleste andre livssyn. Den favner 73 prosent av befolkningen og er den institusjonen i Norge som samler flest mennesker på frivillig basis i løpet av et år.

I motsetning til Human-Etisk Forbund tror jeg at staten utmerket kan likestille og likebehandle religionene og trossamfunnene, til tross for sin tilknytning til folkekirken. Alle skal sikres full rett til å delta på og tilhøre sine respektive livssynsmessige forsamlinger og organisasjoner. Alle skal sikres full rett til å vise eller snakke om hva de tror på i det offentlige rom. Alle skal ha full rett til å reservere seg mot å delta på livssynsmessige aktiviteter som går mot deres overbevisning, for eksempel skolegudstjenester. Alle tros- og livssynssamfunn skal i størst mulig grad sikres økonomisk og juridisk frihet til å drive sine aktiviteter. Jeg tror alt dette er fullt mulig innenfor dagens norske stat.

Kunstig. I et lite land som vårt vil det på mange områder være overlappende ­interesser mellom staten og samfunnet. Jeg tror verken folk eller politikere vil ønske­ et slikt kunstig skille som Human-Etisk Forbund tar til orde for. Mange av oss ser det som en egenverdi at staten, Grunnloven, lovgivningen og offentlige institusjoner har og gir preferanser til blant annet folkekirken.

Man kan være tydelig på røttene sine, samtidig som man likebehandler alle med respekt og verdighet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.10.2016