Vakre ord, ulekkert innhold

Nils August Andresen, redaktør i Minerva, og skribent her i Vårt Land, har en kommentar på trykk i avisen 12. oktober: «Vis måtehold med dydene». ­Andresen skriver som alltid elegant, og teksten kan leses som et sympatisk innlegg som henstiller til såkalt realisme i mottak av asylsøkere og flyktninger. Men et vakkert dandert språk kan like­vel ikke skjule det faktum at det Andresen ser ut til å mene, er det samme som i mer vulgære orde­lag florerer på sosiale medier: De snille er de slemme. Godhets­tyrannene ødelegger landet. Det er de som ønsker å ta imot flyktninger som har skylden for fremvekst av høyreekstremisme.

Med andre ord: Bare ved å stenge folk ute av landet, ved å undertrykke manges uegennyttig pliktfølelse rundt å ­hjelpe ­andre; bare da er vi faktisk snille og gode. Dette er en type retorikk i ferd med å bre om seg i mange fora for tiden, og har den herlige egenskap at den får oss som lever i trygghet, rikdom, overflod og fred, til å ikke føle nevneverdig på at vi burde delt alt dette med andre mennesker. Denne ­tanken fritar oss fra den ubehagelige samvittigheten, og for kristne; forpliktelsen til ­nestekjærlighet, til å ­elske en annen som seg selv. For å dele med andre kan i ­Andresens ­logikk rent ut være, vel, slemt. Vi må derfor vise ­måtehold med snillheten vår for virkelig å være snille.

Det er i sannhet en underlig logikk, men dessverre en naturlig del av vår moderne tidsånd.

Desperate. «Der vi skulle ­elske selv våre fiender, stenger vi dørene. Der vi skulle gitt både skjorten og kappen, gir vi så lite vi kan», skriver Andresen, og skriver at han, som konservativ, støtter dette og finner strategien «klok og riktig».

Ham om det. Å tro at man stanser desperate folk på flukt ved å stenge grenser, eller at folk godtar tvangsretur bare vi gir dem stadig mer brutale levekår på asylmottaket, er kanskje det mest naive man kan holde på med, politisk sett i dag. Denne politikken skaper slumaktige flyktningleirer på andre siden av grensen, og menneskelige tragedier som i ytterste konsekvens kan være tikkende bomber for fremtiden. Dette er så langt unna realisme man kan komme, i alle fall om man våger se et stykke inn i fremtiden og ikke bare til neste lønnsutbetaling.

Politikken kan ikke tvinge ­dyder på mennesker, avslutter 
Andresen, og det er jeg enig i. Men politikken kan legge til rette for rauset, politikken kan si «yes, we can» («Ja, vi kan») i stedet for å tegne fiendebilder og gjøre oss redde og tilbaketrukne. 
Når vi i den siste flyktningkrisen 
så at politikerne verken ­kunne eller ville, måtte folk selv ta ­ansvar, noe mange av naboene her rundt Ppå Tøyen gjorde lenge før media oppdaget ungdommer som sov ute og folk som frøs seg sultne gjennom natten i nabolaget vårt.

Teologen K.E. Løgstrup formulerte «Den etiske fordring» og skrev blant annet om den gylne regel: «Alt hvad du vil, at de ­andre skal gøre imod dig, det skal du gøre imod dem. Den er alt andet end en lunken regel om at gøre gengæld. Den forlanger, at vi skal fantasere os til, hvordan vi ville ønske der blev handlet imod os, hvis vi var i den ­andens sted for så aktuelt at handle imod den anden på den måde (...) Den enkelte har aldrig med et ­andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd.»

Denne fantasien bør vi alle sette i sving oftere, inkludert Andresen.

Trå til. Klart vi bør finne ­politiske løsninger på vår tids utfordringer. Men for det ­første verken kan eller bør staten finne løsninger på alle problemer, slik det kan virke som om Andresen ­ønsker, men som jeg ikke tror han mener, all den tid Sovjet­unionen er langt fra hans ­ideal, heldigvis. Da må folk flest i stedet trå akutt til, slik bevegelsen Refugees Welcome er et ­bevis på i flere land, og der holder folk ufortrødent holder på hver dag lenge etter at mediene har sluttet bry seg om dem. Mener Andresen disse menneskes ­initiativ og godhet er et onde? Er det disse menneskenes skyld at høyre­ekstremisme vokser frem?

«Bevegelsene som forkaster 
moralen», som Andresen ­skriver, de høyreekstreme, i ferd med å bli institusjonalisert i flere ­europeiske stater. Hva skjer når ­moralen, som jo er et flytende og lite håndfast begrep, siden det handler om hvem sin moral, 
erstattes av umoralen? Hvis 
staten kaster sitt moralske 
kompass på dynga, hvem skal plukke det opp og børste støvet av det da, om ikke vanlige folk med andre

Misforstått. Et eller annet sted må jeg ha misforstått Andresen, for jeg er ganske sikker på at han ikke mener at folk skal fraskrives sitt personlige ansvar til ­fordel for stat og politikk, og å ha full ukritisk tillit til dem. Men hovedbudskapet i teksten hans er ikke til å ta feil av, og det er å propagandere for en kristen nestekjærlighet etter relative prinsipper rundt å velge det som passer hver og en av oss best her og nå.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.10.2016