Mellom adventskos og guds­tjeneste

En kristen gudstjeneste 
som ikke forkynner evangeliet om Jesus Kristus, er ikke en kristen gudstjeneste, sa biskop Helga Haugland Byfuglien — og havnet i Dagsrevyen.

Om bare to måneder ligger mer enn halve adventstiden bak oss, og før eller siden kommer diskusjonen om skolegudstjenester. Litt overraskende er det likevel at det var kirken selv, ved ledende biskop Helga Haugland Byfuglien, som skulle dra i gang årets versjon av vår mest forutsigbare religionsdebatt — og det såpass tidlig som 17. oktober.

• Les hele foredraget til Helga Haugland Byfuglien om samarbeidet mellom skole og kirke

Lite nytt. Diskusjonen om skole­gudstjenestene fornyer seg lite. Den handler om at et flertall (av foreldrene) blir sinte fordi et mindretall vil sette sluttstrek for en kjær tradisjon. Human-Etisk Forbund er imot hele ordningen og mener dessuten at kravet til et «likeverdig» alternativ sjelden innfris for dem som ber om fritak. Så viser noen til at ­Utdanningsdirektoratet slår fast at gudstjenesten ikke skal være juleavslutning, og så vet alle at det kommer til å bli en ny runde om et år.

Men rett skal være rett: I fjor skjedde det faktisk noe nytt. Da ble direktoratets anbefaling ­endret fra aktiv avmelding til ­aktiv påmelding — en anbefaling som kultur- og kirkeministeren gikk ut i Vårt Land og ba skolene om å overse. Det resulterte i enda mer av det som pleier å være nerven i dette: Usikkerhet og forvirring rundt hva som er greit og hva som er lov.

I prinsippet burde det ikke være oppsiktsvekkende at biskopen­ understreker at en gudstjeneste må inneholde visse gudstjenestelige elementer. Dette er dessuten kirken og Human-Etisk Forbund enige om: En skolegudstjeneste er ikke bare en innføring i norsk tradisjon. Den er — i likhet med en høymesse — et sted der Gud tilbes og feires.

Tradisjon. Når Byfugliens faktapåpekning likevel opp­leves som en nyhet, er det naturlig å spørre om kirken har overspilt tradisjons- og kulturpoenget og vært for ullen på hva en skolegudstjeneste er.

Tidligere i høst meldte Fri­tanke.no at de fleste menighetene 
i Trondheim bruker en ­såkalt forenklet liturgi, blant ­annet uten tros- og syndsbekjennelse, når elever inntar kirken: «Målet 
er å sikre at skolegudstjenesten oppleves samlende og ingen skal måtte stå til rette for sitt livssyn. Det er heller ingen som skal oppleve seg krenket ­eller inkludert i et livssyn de kommer for å ­observere», heter det i biskopens høringsuttalelse til et forslag om å innføre aktiv påmelding til skole­gudstjenester i kommunen.

Gir bort kontroll. Denne ­inkluderingstanken spiller på lag med kirkens iver etter å ­involvere elevene. «Forberedelser til julegudstjenester gjøres i et respektfullt samarbeid mellom skolen og kirken», sa Byfuglien i sitt foredrag. Man kan også si det slik: Skolegudstjenesten er trolig det stedet der prest, kateket og organist i størst grad gir fra seg kontrollen over det som skjer i kirken.

Mange kirkeansatte synes ­dette er både tidkrevende og slitsomt, men få sier det høyt. På samme måte som at biskopen ikke vil la rektorene ta «guds­tjeneste» ut av «skolegudstje­neste», forstår prestene at 
«skole» er en like viktig del av ordparet. Uten gjensidig respekt for denne balansen, kan veien ut av kirkerommet være kort for mange skoler.

Vi vet ikke hvor mange skoleledere som har bedt den lokale presten tone ned det kristne budskapet når elevene fyller kirken. Summen av indre og ytre press om å tilby en mer «nøytral» juleavslutning, er uansett stor nok til at ledende biskop mandag gikk ut med en grunnleggende inn­føring i forskjellen på adventskos og gudstjeneste.

Fellesarena. I hundrevis av år har Den norske kirke vært samlingspunkt i sorg og høytid. Kanskje har kirkens ledere — i et ønske om å beholde posisjonen som alle nordmenns felles­arena — vært for opptatt av å være ­inkluderende og for lite opptatt av å tydeliggjøre egen identitet og tro.

Om drøye to måneder skal kirken­ stå på egne bein og i teorien være et trossamfunn nesten på linje med de andre. Kanskje er biskop Byfugliens tydelighet rundt skolegudstjenesten et forvarsel om at vi heretter vil se en mer selvbevisst kirke, en kirke som sier klart ifra om hva den står for og hva den ikke vil være med på. Det er det nok ingen som har vondt av.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.10.2016