Øystein Bjørdal

2

Eidsvågs og teatrets Jesus, ikkje kyrkjas

Av Bjørn Eidsvåg sitt Jesus-møte blir det meir moralsk aktivisme og nymoralisme, og tilsvarande lite av evangeliets Jesus.

Publisert: 17. okt 2016

Det er rosverdig at Bjørn Eidsvåg etterlyser ein Jesus for vår moderne tid. Han løftar fram gode Jesus-fortellingar og Jesus-skikkelsen. Det er modig gjort, og det er kunstnerisk snert over det. Men med kunstnerisk fridom blir det også ein del spørsmål rundt dette Jesus-møtet.

For meg er Bjørn Eidsvåg først og fremst musikar, tekstforfattar og ordinert prest. Som alle andre kunstnarar tek han seg fridomar i formidlinga, og lagar sin eigen Jesus, «den Jesus eg likar», som han uttrykkjer det. På Det Norske Teatret kan han no presentere sin Jesus med teatrets ressursar og legitimitet. Slik gjer han det teologiske og religiøse landskapet veldig ope og tilgjengeleg for mange. Det er spennande.

Og det er forståeleg med forenkling og eksponering av enkeltpunkt i trua og livet. Men med det kjem også tabloidiseringa og latterleggjering. Kjapt og kjekt kvitter Bjørn Eidsvåg seg med vedkjenningsskriftene og mykje av det «religiøse tull og tøys». Er presten Eidvåg framleis med i denne framføringa, undrast eg. Det er ikkje vanskeleg å sjå kjærleik-hat dynamikken til bedehuskulturen, og røttene i Sauda, som Eidsvåg framleis ber på.

Kven er Jesus Kristus? Bjørn Eidsvåg sin Jesus er ein opprørar mot dåtidas religiøse og poilit­iske maktelite. Han hadde ein politisk agenda, og bodskapen hans er kjærleik og rettferd for fattige og utstøytte. Jesus er det moralske føredøme som døydde for det han trudde på, høyrer vi. Då blir det ingen plass for Jesus som vår Frelsar frå synd, død og dom. Jesus som Guds Son og læra om den treeinige Gud var konstruksjonar som vann fram med handsopprekking på Kyrkje­møtet i Nikea år 325, fekk vi høyre. Gud som Skapar og Frelsar blir til ei upersonleg kraft eller makt i tilveret.

I evangeliets Jesus møter vi vismennene som kom for å tilbe den nyfødde frelsar-kongen, Messias. Jesus opnar Guds-mysteriet for oss på jorda. Dei første kristne svara med songar, bøner og hyllingsrop. Ingen av desse tekstene er med i Etterlyst: Jesus. Den gudstenestelege tradisjon vart tidleg urkyrkja sitt svar på kven Jesus er, på Jesu oppstode og evangeliet.

Av Bjørn Eidsvåg sitt Jesus-møte blir det meir moralsk aktivisme og nymoralisme, og tilsvarande lite av evangeliets Jesus. Noko liknande skjer med omtalen av synda. At synda har alvorlege konsekvensar for våre næraste, for nesten min og for dei store samanhengane i livet, ser vi mykje av heile tida. Men tenkjer vi at det er synd mot Gud og ikkje berre eit spørsmål om moral?

Kva er teatrets rolle? Kyrkja og teatret er på betre talefot enn på lenge, og det er gledeleg og naturleg. Kyrkja har betydd veldig mykje for det moderne ­teatrets utvikling. Men Jesus tok med seg scena når han fullførte sitt oppdrag på denne jorda. Det var ikkje plass for fleire enn Jesus på den scena Gud «regisserte» til bestemt tid og stad. Etter ­Jesus kom songen og tilbedinga, bønene og gudstenesta: Ordet, Dåpen, Nattverden. Det høyrer ikkje heime i teatrets fiksjon.

Bjørn Eidsvåg bruker teaterscena til å lage personlege vitne­mål om ein Jesus som vi skal heie på fordi vi kan godta han, slik Eidsvåg vil han skal vere. Men i evangeliet og i kyrkja er vi først og fremst mottakarar. Det er den kristne trua sin grunn­modus. ­Ordet og Sakramenta er gåver som blir gitt oss. Og vi gir tilbake i tru og liv, song og bøn og i det store teneste-perspektivet som Jesus lærde oss: Alt de gjorde mot ein av desse minste syskena mine, det gjorde de mot meg (Matt ev.kap 25).

Eg skjønar at mange skrattler av fleire episodar i Etterlyst: J­esus, til liflige tonar av Eidsvåg. Det gir mykje gjenkjenning for mange. Karikaturane er intense, om ikkje alltid like truverdige. Eidsvåg får også publikum til å synge med og akklamere «andakta» og bøna mot slutten av stykket. Kvar er vi då, på bedehuset eller i teatret?

Lettvint. Bruken av tekster frå Det gamle testamente verkar utspekulerte og teologisk heilt ureflekterte. Lettvinte teologiske postulat svirrar stadig gjennom teaterlufta.

Eg høyrer om mange som er såra av Etterlyst: Jesus. Andre seier det var trist, kanskje særleg fordi Bjørn Eidsvåg er ordinert prest. Ordinasjonen er ikkje eit sakrament i Den norske kyrkja. Men det er ein lovnad og ei forplikting som ein ikkje kan gå inn og ut av som ein sjølv vil. Ok tenkjer eg.

Dette er Bjørn Eidsvåg og teatrets Jesus, ikkje kyrkja og evangeliets Jesus. Men kvar er presten, artisten eller kunstnaren i alt dette?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.10.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

The black sheep

Publisert over 3 år siden

Alle forsamlinger spiller roller. B E har flere. Prest, musiker og artist. Skuespilleren har her tatt rollen som det sorte fåret. Det er mulig har føler det slik i møte med kirken. De andre rollene, de hvite, er tatt av andre. Sammenlignet med det hvite fåret, Jesus, vil alle føle seg sorte. I overgangen mellom det sorte og det hvte fåret foregår denne forestillingen.

Både kirken og Eidsvåg strever med identiteten. "Light" utgaver som flere kan forstå er på tale. Det er mye psykologi i teologien, fordi evangeliet er for oss mennesker. Vi vil føle oss elsket og sett for den vi er. Samtidig vil man være uavhengig og moden (voksen).

Da Obama ble president lærte han noe vesentlig; For å holde et løfte må man starte et sted; så et frø(klima"avtalen" med Kina), som man bygger videre på. Store forventninger skaper bare frustrasjoner og løftebrudd. Å bevege mange samtidig er vanskelig og krever tålmodighet.

Det er vondt å stotre rundt når man er vant til å danse tåspiss.

Man kan være offer, martyr eller tribunesliter; Noe er bra, uansett.

Det viktigste med en god utdanning er kanskje at man setter sin historie i et annet lys, ved siden av å vite sitt fagområde.

Teateret er et sted for utdeling av roller i det virkelige liv. I andre sammenheng spiller man ulike roller uten å være klar over det. Slikt sett er teateret en god arena for våre virkelige liv. Det er også meningen med teateret, å sette følelser i sving, reflektere innover å se verden (Jesus) i et nytt lys.

Så må man tåle tristhet, sårhet, sinne, glede og munterhet, fordi det handler om livet og noe som er større enn det.

Kirken taper ikke på at menneskene er i utvikling. Bedehusene tåler diskusjoner. De faller ikke sammen selv om B. E. snakker kritisk om dem.

Noen ganger kan også en psykolog være til hjelp for en teolog.

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
15 dager siden / 1455 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
rundt 1 måned siden / 1282 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
25 dager siden / 1280 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
2 dager siden / 814 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
6 dager siden / 795 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
24 dager siden / 551 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere