Verdidebatt

Skadefrydens søte kløe.

Vi ser de aller mest usympatiske sidene ved skadefryden utfolde seg i disse dager. Therese Johaug har fått i seg et forbudt stoff, og fiendene av norsk langrenn har fått det "beviset" de har lett lenge etter for at norsk langrenn er gjennområtten.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

"Hun har lenge gått som Muhlegg". "Hun lyver". "Dette er usannsynlig". "Hun bør få minst 2 års utestengning", lyder det fra avisforsidene. Svenske kommentatorer, som lenge har sett sine langrennsløpere bli knust av de norske, samt den alltid sutrete og klagende Justyna Kowaltzchyk har fått det "beviset" de har lengtet lenge etter. Et ulovlig stoff er funnet i Theres Johaugs prøver, og her har vi det "endelige beviset" for at norsk langrennsukssess bygger på systematisk doping.

Intet formildende taler til Johaugs fordel! Dommen er allerede klar: Hun har dopet seg gjennom hele sin karriere og her har vi beviset for det. Omstendighetene i saken er vi fullstendig uinteressert i. Vi har vår egen forklaring, og det er klart at Johaug sitter der og lyver for hele verden!

Det er stygt å se det scenariet som nå utfolder seg i Sverige og Polen! Misunnelsen, skadefryden og andre av menneskets laveste instinkter har visst tatt helt over for rettferdighet, rettsregler og menneskelig moral. Endelig! Er det ikke herlig dere, nå kan vi godte oss i fordømmelse og skadefryd!

Og hva i alle verden er det med enkelte norske kommentatorer? I VG skrives det at all glede ved norsk langrennssport er knust for lang tid fremover. Hva er det som driver en slik mann? Klarer han ikke å se i øynene at en menneskelig feil er begått og at det Johaug og hennes lege nå trenger ikke er en hysterisk overreaksjon som dømmer hele den norske idrettsverdenen nord og ned, men kloke overveininger som ikke legger sten til byrden?

Jeg skjønner ikke helt hvorfor norsk presse er så overdrevent opptatt av norsk rennome i utlandet. Da jeg var ung, så lærte jeg at man ikke skal bry seg så mye om hva andre mener, så lenge man selv vet at man har gjort det riktige. Ens egen samvittighet er det som betyr noe, ikke hva andre måtte mene. Men norsk presse synes nærmest hysterisk opptatt av at norsk langrenn har ødelagt sitt rennome for lang tid fremover. Ja, hva så? Er det andres fordømmelse av oss vi skal legge vekt på, eller er det om vi selv gjør det som er  riktig i våre egne øyne?

Norge har ikke lengre troverdighet i utlandet, sier noen. Ingen tror på oss lengre. Hva så? Det synes jeg vi ganske enkelt skal ignorerer. Vi skal undersøke om vi har gjort noe galt, og forholde oss til resultatet av undersøkelsene. At enkelte svensker og polakker i sin mørke misunnelse og skadefryd ikke lengre har tillit til oss, kan vi trygt ignorerer. Det er ikke mennesker som tror vi lyver og som er overbevist om at all norsk suksess bygger på et gjennområttent system som har dopet våre utøvere i årevis, som skal avgjøre Norges integritet. La oss ettergå vårt system nøye og finne årsaken til denne miseren, og la andre tenke akkurat hva de vil.

Misunnelse og skadefryd bør ikke få bestemme agendaen for norsk langrenn.

Heldigvis finnes noen kloke stemmer midt oppe i hysteriet. La meg spesielt nevne Lena Andersson, svensk forfatter. I en artikkel i Aftenposten ber hun idretten besinne seg så den ikke får et forhold til dopingreglene som IS har til Koranen. Hun etterspør en vurdering basert på omstendighetene rundt dopingbruddet mer enn en straff som er blottet for menneskelige vurderinger av hvilken kontekst stoffet er inntatt under. Skal vi automatisk tro at enhver utøver som gir en rimelig forklaring i realiteten lyver? Eller skal vi følge vår vanlige etikk for juridisk vurdering og si at enhver er uskyldig inntil noe annet er bevist? KAN det faktisk være sannheten at Johaug fikk i seg disse mikroskopiske sporene av et forbudt stoff pga en tragisk feiltagelse, og at hun faktisk snakker sant? Alle som har sett Johaugs forklaring ved selvsyn bør innrømme at alt ved hennes fremtoning og hennes kroppsspråk tyder på at hun faktisk snakker sant!

Jeg vil også henvise til en meget klok og reflektert artikkel, også i Aftenposten, av lege Wasim Zahid! Han uttrykker sin medfølelse med den situasjonen Johaug har havnet i, og legger ansvart på det medisinske støtteapparatet. Det synes ganske klart for ethvert klartenkt menneske at denne tragiske situasjonen skyldes at en lege ikke var tilstrekkelig oppmerksom og at hans avgjørelser ikke ble kvalitetssikret av en annen lege. Og Johaug ser også ut til å ha begått en unnlatelsessynd ved ikke å ha dobbeltsjekket preparatet hun fikk for å smøre sine såre lepper. Det burde hun selvsagt ha gjort.

Kan det virke som det medisinske apparatet rundt våre langrennsutøvere har utviklet en viss form for sløvhet eller en svekket årvåkenhet overfor hva slags stoffer utøverne får i seg? Har det gått så til de grader på skinner inntil nå at man ikke en gang har tenkt tanken at man kan gjør en personlig feil, med den følgen at utøveren ender i gapestokken og stemples som doper og juksemaker av hele langrennsverdenen?

For mitt vedkommende ser det ut til at det er så risikofylt og konsekvensene er så enorme for utøverne for en feil begått av en lege, at man bør sikre at alle avgjørelser bør dobbelsjekkes av en andre lege, hvis oppgave må være å være kritisk til ethvert stoff som måtte gis til en utøver og gjøre alle mulige undersøkelser om stoffet kan være forbudt eller uetisk å forskrive, med den følgen at utøveren kan få problemer.

EN lege ser ikke ut til å være nok. Man bør ha den kvalitetssikringen det er å ansette ytterligere en leg hvis oppgave er å være kritisk til ethvert medisinsk preparat som foreskrives til utøverne.

Jeg er personlig overhode ikke i tvil om at norsk idrett er ren og at de har som mål å følge de aller høyeste etiske prinsipper for å holde norsk idrett dopingfri. Det som har skjedd de siste månedene, skyldes feiltagelser og personlige feilvurderinger, som i fremtiden kan forebygges av en dobbelsjekk i form av en lege nr to som kvalitetssikrer de stoffene en utøver får foreskrevet av sin lege.

Jeg aksepterer at Johaug bør få en viss straff for sitt brudd på dopingreglene. Men alt tatt i betraktning bør en relativt mild straff, f eks på 2-3 måneders utestengelse, være det mest riktige. Jeg håper inderlig at den norske dopingkomiteen ikke gir etter for presset fra de mest fanatiske og bokstavtro og gir henne en langvarig straff på f eks 2 år. Det ville overhode ikke stå i rimelig forhold til "forsyndelsen" selv om den til fulle ville tilfredsstille alle fiendene av norsk langrenn.

La oss ikke gi dem gleden av å godte seg over at en ærlig og dedikert norsk utøver får ødelagt sin karriere for å tilfredsstille dem som gjerne ser norsk langrennsport knust og ødelagt slik at de selv kan begynne å vinne igjen!

Sverre Avnskog

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt