Den gode dommedag

Om noen uker er det Halloween, og det blir ikke få djevlekostymer å se i gatene. Når helvetes pine er noe små barn kan spøke med - så er kanskje ikke helvetesfrykten særlig påfallende i befolkningen? Den klassiske framstillingen av fortapelsen finner vi snart bare i vitsetegninger.

Denne senmiddelalderske helvetesutmalingen - som ikke minst Dante gjorde til en del av vår kultur - dukker likevel opp som klangbunn med en gang det blir snakk om det som på kirkelig kodespråk kalles «de to utganger». For hva er det utgangene eventuelt leder til?

En himmelsk salighet der oppe i skyene og en svovelpøl der nede er jo begge deler uforenlige med det verdensbildet vi ellers holder oss med.

Guds fravær. I stedet for brennende ild i det hinsidige, viser nå de fleste teologer til Guds fravær som konkretisering av fortapelsen. Etter at jeg selv ble rammet av en flik av erfaring av gudsfraværet, har jeg tenkt at dette er det verste man kan tenke seg - verre enn noen fysisk pine. Det er noe annet enn ateismens lettelse over at Gud ikke finnes. Dersom jeg vet at Gud finnes, men at han ikke vil ha noe med meg å gjøre, da er det forferdelig. Det er denne smerten som ropes ut i mange av Bibelens klagesanger.

Når vi snakker om hva som finnes på den andre siden av døden, mangler vi uansett evnen til å forestille oss hvordan det er. Det burde mane til forsiktighet med å prøve seg med konkretisering av hva som befinner seg der - og la bildespråket i Bibelen være nettopp bilder.

Ondskapen. Jeg tilbrakte noen uker av mitt liv i Oslo tingrett, der jeg fulgte rettsaken mot massemorderen Anders Behring Breivik. Det var et rystende møte med ondskapen. Begreper som ondskap og helvete ble igjen gangbare i den offentlige debatt.

«Vi som har opplevd bare et streif av dette helvete, og som har sett ned i avgrunner vi ikke trodde fantes. Vi burde i hvert fall ta innover oss at helvetes krefter faktisk eksisterer», skrev maleren Håkon Bleken i Vårt Land mens rettssaken foregikk.

Vi vil ha en kjærlig Gud som aksepterer oss slik vi er, og som ser med overbærenhet på våre svakheter og feiltrinn. Men dette kommer til kort i møte med den grufulle ondskapen. Da blir en Gud som reagerer på det onde kun med å åpne sin frelsende favn, til en ufølsom og likegyldig figur. En Gud som ikke reagerer med vrede og straff mot ondskapen, er en grusom medskyldig i det som har skjedd.

I møte med offer for overgrep av ulike slag har jeg gang på gang sett hvor viktig det er å få høre at Gud reagerer med vrede og straff på det som har skjedd. Hvordan er det mulig å tro på en god Gud som ikke slår ned på det onde, som ikke tar uretten på alvor?

Dommedag. Dommedag framstår som et skremmende ord for de fleste. Men det er dagen da rettferdigheten skal seire. Det er dagen da ondskapen skal settes på plass for godt.

«Bare den som kjenner slutten på historien, kan forstå den», sier teologen Jürgen Moltmann. På Bibelens siste sider får vi vite hvordan det skal gå til slutt: Først skal djevelen (og altså ikke vi) kastes i ildsjøen, så skal alle fram for dommen ­ og så kan Gud skape en ny himmel og en ny jord der rettferdighet bor. Uten dette håpet blir kristentroen bare snillisme uten kraft til oppreisning for all verdens ofre.

Den endelige dommen er nemlig et godt budskap for dem. Den er hva alle de som nå trampes ned av overmakten, kan klamre seg til. En dag skal de få rett. En dag skal alle få se at Gud er på deres side.

Når Gud skal dømme, slipper vi. Vi settes fri fra å sørge for gjengjeldelsen og kan gå videre i livet.

Det finnes en dommer som alle må stå til rette for, også de som nå har makten på sin side. De gjør ikke som de vil. Til slutt er det ikke makten som rår, men retten. Dette er det gode budskapet om dommedag.

Straffen. Men må vi vite hva som skjer etter at dommen er felt? Må vi ha innsikt i straffeutmålingen?

Etter dommen skal Gud fylle alt i alle, står det i Bibelen. Det er vanskelig å forene det med forestillingen om et sted der Gud ikke er. Men det står også om at Gud tar oss på alvor som ansvarlige skapninger. Da må han respektere de som har sagt nei til ham.

Det uløselige dilemma mellom disse to tankene tror jeg står seg best uløst - som to sannheter som bare kan rommes i den Gud som alltid er større. For oss holder det med det som er klart: Til slutt skal vi fram for Kristi domstol.

Da er det godt at det er Jesus som er dommer. Han som vet hvordan det er å være menneske. Han bøyde seg ned, skrev i sanden, løftet blikket og sa: Heller ikke jeg fordømmer deg.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.10.2016