Lovise Ribe

2

En handlingsplan uten handling

Vi leser stadig vekk om selskaper som bryter menneskerettighetene, tekstilfabrikker som kollapser og leverandører som bruker barnearbeidere. Listen er lang, og behovet for internasjonal regulering er stort.

Publisert: 13. okt 2016

Det var derfor gledelig da FNs menneskerettighetsråd i 2011 enstemmig vedtok «FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter». Prinsippene slo fast at næringslivet har et selvstendig ansvar for å respektere menneskerettighetene. Endelig skulle også selskaper kunne stilles til ansvar!

Norge var i årevis en internasjonal pådriver for å få i havn de veiledende prinsippene for næringsliv og menneskerettigheter. Det er derfor, både nasjonalt og internasjonalt, knyttet høye forventninger til norsk implementering av prinsippene. Norge var blant de ti første landene som utarbeidet en nasjonal handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter. Denne ble lansert av utenriksminister Børge Brende i fjor, og videre flagget av statssekretær Tone Skogen i FNs fjerde forum for næringsliv og menneskerettigheter. Som ofte når det er knyttet høye forventinger til noe, er det lett å bli skuffet. Den norske handlingsplanen har få konkrete handlinger å vise til, og i dag, ett år etter lanseringen, har det fremdeles ikke lykkes sivilsamfunnet å få innsyn i hvordan planen skal implementeres.

Den nasjonale handlingsplanen stiller ekstra høye forventninger til statseide eller delvis statseide selskaper, og slår blant annet fast at disse må gå foran med et godt eksempel. Det var derfor vemodig å lese i en rapport utarbeidet av danske NCG (Nordic Consulting Group) nylig, at det statlige investeringsfondet for næringsvirksomhet i utviklingsland, Norfund, ikke har innarbeidet ansvaret for menneskerettigheter i sine styringsdokumenter. Dette er skuffende, ettersom Norfund på alle måter har seilet opp og blitt norsk bistands fremste flaggskip de siste årene.

Man kan jo spørre seg om problemet ligger i at FNs veiledende prinsipper er frivillige – og at de derfor nedprioriteres, også av staten selv. Kan det være manglende ris bak speilet som gjør at selv vårt norske statseide utviklingsfond ikke følger prinsippene? For til tross for at Norge i sin handlingsplan slår fast at prinsippene er noe alle norske bedrifter – statseide som private - skal rette seg etter, virker det kanskje mot sin hensikt at man i samme pennestrøk gjør et poeng av at planen på ingen måte er juridisk bindende.

Det er vel ikke søkt å påstå at et selskap trenger klare lover å rette seg etter, og ikke vage prinsipper? Kan det også tenkes at dette er riktig for et altomfattende felt som menneskerettigheter; spesielt for selskaper som operer i flere land med ulike nasjonale lover og regler; kanskje uten andre insentiver enn «god samvittighet» for å gjennomføre omfattende analyser av effekten på mennesker og miljø?

Hvis så er tilfelle, så har vi en god nyhet: Siden 2014 har en arbeidsgruppe i FNs menneskerettighetsråd jobbet for å utarbeide en traktat som skal holde særlig multinasjonale selskaper ansvarlige under internasjonal menneskerettighetslov. «Traktatprosessen» har skapt universelt engasjement i sivilsamfunnet og grasrotbevegelser, blant jurister og andre eksperter. Det statlige engasjementet derimot, er fraværende, spesielt blant de europeiske landene. Norske myndigheter har også stilt seg på sidelinjen, og har hittil nektet å engasjere seg i traktatprosessen; dette til tross for at handlingsplanen fastslår at Norge skal prioritere arbeid med næringsliv og menneskerettigheter i FNs menneskerettighetsråd.

Det kan være fristende å trekke den slutning at Norge og Europa ikke ønsker, på ramme alvor, å bli ansvarliggjort for det selskapene deres bedriver på andre kontinenter. Å støtte en traktat vil være det samme som å godta at staten også har et rettslig forpliktende ansvar for egne bedrifter, også utenfor egne landegrenser – at man også har et rettslig forpliktende ansvar overformennesker som berøres, langt der borte; mennesker som i praksis er rettsløse i dag.

Vi er svært langt unna målstreken når det gjelder en reell ansvarliggjøring av selskaper som bryter menneskerettighetene. Derfor hadde det vært gledelig å se at Norge fortsatte å være et foregangsland, ved å få en fortgang i implementeringen av den nasjonale handlingsplanen for næringsliv og menneskerettigheter. Enda mer gledelig hadde det vært å se Norge gå i bresjen for en reell styrking av rettsvernet ved å støtte en internasjonal traktat. Helt konkret mener vi at norske myndigheter må delta på møtene hvor traktaten skal diskuteres og utformes i slutten av oktober. Dette er en historisk mulighet til å sette handling bak store ord.

Skrevet av Lovise Ribe (FIAN Norge) og Kirsten Sandberg Natvig (Forum for utvikling og miljø).

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 3214 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
24 dager siden / 2410 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
26 dager siden / 2345 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
12 dager siden / 2333 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1794 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
9 dager siden / 1614 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
25 dager siden / 1480 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
6 dager siden / 1381 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere