Kommentar

Kirken er ikke døende

Når tallene viser at 3.000 meldte seg ut av Den norske kirke i september, holder det ikke med «fornyelse» og dåp av bamser i en barnegudstjeneste.

Jeg advarer, så det er sagt: Dette er ikke en kommentar, men en kampskrift. Det handler om å være en «tydelig» kirke, som ikke gjør Gud til en gjenstand for menneskenes lunefulle vilje. Jeg kjenner ubehag når jeg hører (selv) kirkens folk si at «kirken må overbevise om sin relevans», «den er svar på dine behov» og «kirken må fornyes for å overleve».

Troen reduseres til et middel for det gode liv, parallelt med lykkepiller og all verdens sunnhetsdogmer.

Skal overbevises. Nøkkel- ordet er tro – eller heller, mangel­ på tro. Tro til å formidle et budskap­ som vil bestå, uforanderlig og evig. En fortelling som ikke trenger noen begrunnelse, men som er gyldig i seg selv: Tro, håp, kjærlighet og Jesus Kristus, som vi kaster våre bekymringer på i tillit til at hans vilje må skje. Den er ikke et produkt vi skal selge.

Det må være underlig å være prest i en kirke hvor det å være prest ikke er nok, det skal underholdes­ og argumenteres også. Og det skal overbevises, selv om «varen» ikke har den egenskap at den kan overbevise­ uten ved ånden som rår i en gudstjeneste. Troen er gitt oss, uten begrunnelse.

Midt inne i dette tåkelandskapet lever en Gud som er verdens utgangspunkt. Og en tro som er hinsides rasjonalitet.

Behov for å underholde. Hvor kommer det fra, dette uendelige behovet for å underholde, argumentere­ og rasjonalisere? Og hva skal vi med menighetsråd som har det travelt med å holde murene­ rundt kirken i stand (så de døde ikke skal stikke av?), mens bønn og glød forsvinner ut kjøkkenveien? Ordet «bønn», som vi rødmer litt av, når det dukker opp som samtale ved en lørdagsmiddag.

Da lener jeg meg gjerne på den danske poeten Søren Ulrik­ Thomsen som sier at «troen strekker seg slett ikke mot det vi ikke vet, men mot det vi umulig kan vite».

Vi kommer til kort når vi skal forklare hvorfor rosen er vakker, men vi skjønner hva det betyr. Det røde, vakre vesenet forholder seg til det ubegripelige og er i seg selv ubegripelig. Visst skal det bygges en teologi rundt troen, og det som kan forklares, skal forklares. Det sier seg selv. Men få, vil jeg tro, overbevises ved «påfunn» for å tekkes utvalgte grupper. Det er ikke riktig heller. For gudstjenesten er et sted alle til en hver tid kan kjenne seg hjemme – sammen.

Dø i verdighet. Jeg er ikke imot fornyelse, det vil jeg ikke bli tatt på. Men skal noe fornyes, må det være «ånden». Når kirken utfordres, som ved utmeldelsene nå, synker jeg i fortvilelse dersom krisen blir møtt med flere debatter «om Gud finnes» og enda flere påfunn. Jeg hørte et rådsmedlem som sa at vi må arrangere enda flere barnegudstjenester så vi får opp besøkstallet (for da kommer foreldrene) og kan kvittere ut på statistikken.

Fint at barna kommer i kirken­, det er godt at foreldrene kommer også. Men når det er det en husker (ofte litt irritert) når en går ut av kirken, må noe være feil. Kirken blir for enkel, for banal. «Skal folkekirken dø, så la den dø i verdighet og med et smil om munnen», som den danske soknepresten­ Poul Joachim Stender sier i en kommentar til at det står presist like ille til i Danmark med 100 utmeldelser av Folkekirken per dag, den siste tiden. Det må være noe der, som er gått tapt.

Møtet med andre. Kirken «kan» dette med å føre dialog mellom mennesker og religioner. Noen ganger tenker jeg, kan den det? Eller blir den for utydelig, selvutslettende? Vi kan være snille og velmenende så det står etter (og det er kristen dyd god nok), men er kirken utydelig, blir det ubalanse. Da mister kirkens ånd sin frihet. Kirkens «frihet» er (som vi vet?) Jesus Kristus, ikke ordet «dialog». Det er en fri ånds innstilling – for eksempel i møte med islam – å være tydelig på det kristne, samtidig som en utviser­ omsorg for andre og andres religion­.

Det er ikke flaut å være kristen. Men det er flaut å vise en muslim at vi ikke har en tydelig tro, da synker respekten.

Det sannferdige. Men aller først og aller mest: Skal kirken ha noe å si fremover, må den være seg selv. Dens oppdrag er å være kirke, et punkt midt i verden, hvor en får styrke til hverdagen og til å møte andre i frihet. Gudstjenesten, liturgien og alt den fører med seg av inderlighet­ og glede, trenger ingen legitimitet. Der skjer det. Hyggen, klubben, spillet og sprellene (som også er viktige for livet i en menighet­) ville jeg ønske skulle skje andre steder.

Jeg overdriver. Kanskje? Det er få steder, tross alt, hvor «fornyelsene» er så støyende at det ødelegger gudstjenesten, i det minste konsentrasjonen. Men jeg møter stadig prester som plages av forventningen om at det skal skje «mer» i gudstjenesten. Mer fart. Da kjenner jeg at jeg visner, aldri så lite. Fart har jeg døgnet rundt.

Deles og gis. Det er med troen­ som med kjærligheten og skjønnheten, den tildeles uten begrunnelse. Og skal deles uten begrunnelse. Det er den slitesterke­ gudstjenestens og liturgiens vesen å åpne for at det skjer. Det er en sårbar skatt, som ikke må støyes­ vekk.

Og så skal det sies: Det finnes en uendelighet av god innsats – menigheter, organister og prester som ukedag etter ukedag, søndag etter søndag, er forbilledlig bevisst sin pålagte oppgave å være livstro formidlere av tro, håp og kjærlighet. De som tør å tro troen.

Jeg er ikke av dem som tror at kirken er døende.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar