Kommentator Håvard Nyhus

Kommentator i Vårt Land

Hun viste meg multestedene sine

Interessen for Charlotte Rørth peker mot en litt blodfattig, protestantisk tilnærming til tilværelsens mysterium.

Publisert: 9. okt 2016

(Trykket i Vårt Land, 6. oktober)

FORRIGE LØRDAG HADDE jeg gleden av å lede et bokbad med Charlotte Rørth, forfatteren av «Jeg møtte Jesus», om da hun opplevde at hun sto ansikt til ansikt med Jesus i et kapell i den spanske byen Úbeda. 

Lokalet hadde plass til hundre stykker, men før arrangementet kunne starte hadde sikkert det dobbelte ramlet inn. Innsigelser fra han som hadde oppsyn med brannforskriftene, hjalp lite. Folk satt på gulvet og oppe i vinduskarmene. Eller de sto ute i gangen. Hadde det vært et morbærtre, ville noen sittet i det og.

Mest påfallende var likevel det som skjedde etterpå. Da møtet var over, kom den ene etter den andre opp til scenen, der Rørth ble sittende, for å fortelle henne sine historier. Om sine møter med det hellige, unevnelige og overskridende. De begynte gjerne litt prøvende og nølende. Det var tydelig at mange av disse historiene aldri tidligere hadde vært uttalt høyt, som om de ville gå i stykker i dagslys.

Men nå kunne de deles, bramfritt. Rørth hadde åpnet et rom.

Det hele minnet meg om et intervju jeg en gang gjorde med Sondre Bratland (ENO#14, utgitt november 2013). Han fortalte om det året han tok permisjon fra lærerjobben for å reise rundt og samle inn vuggeviser og religiøse folketoner. Han gjorde seg fort en erfaring: Overleveringen av de gamle sangskattene var kun mulig innenfor et rom av tillit, og tillit er noe man gjør seg fortjent til: «En gang besøkte jeg en fyr som het Jakob Mollatveit ved Saudafjorden», begynte Bratland:

«Det var midt i høyonna, og jeg skjønte at den eldre broren hans ikke var noe særlig blid for at jeg kom på besøk. Jeg så det var tordenskyer i det fjerne, og de var ikke ferdig med å hesje ennå, så jeg satte i gang med å hjelpe til med arbeidet. Da vi var ferdig, gikk jeg og veslebroren inn i huset. Så snakket vi, lenge. Først da kommer skattene fram. Det er omtrent som om de skulle vise frem arvesmykkene sine. Du må bruke god tid. Det er ikke noe du kan eller skal raske til deg.» 

Bratland fortalte også om sin tante Britta («hun var som min andre mor»), som viste ham multestedene sine, et tegn på den aller største fortrolighet: «Da hun lå til sengs og skulle dø, og dette var midt i multesesongen, insisterte hun på at jeg måtte gjenta rutebeskrivelsen til multestedene. Igjen og igjen. Slik at hun kunne være sikker på at jeg hadde fått det med meg.»

Hva lærte jeg? At det mest dyrebare i livet må møtes med varsomhet og andakt, og at dette dyrebare bare kan deles med en blanding av fortrolighet og frimodighet. 

Charlotte Rørths gave er sånn sett ikke så mye at hun har en spektakulær fortelling å by på, som at hun har gitt den et tilforlatelig, fremkommelig språk. Og et mildt ansikt: «Jeg stoler på deg», som Jesus sier til henne. 

På den måten har Rørth åpnet et rom for det uutsigelige, der folk kan gjenta rutebeskrivelsen til sine metaforiske multesteder. Suget etter «den danske boksensasjonen» viser at et slikt rom trengs, og i forlengelsen av det: At noen andre ikke har vært flinke nok til å bygge det. De har kanskje vært for opptatt av brannforskriftene?

For dette er den andre lærdommen: Appetitten på Rørths vitnesbyrd peker mot en litt blodfattig, protestantisk tilnærming til tilværelsens mysterium. En tilnærming som begynner i feil ende – med abstraksjoner, læresetninger og teoretiske resonnementer; og for lite med konkrete, kroppslige erfaringer her og nå.

Dette har ikke bare teologiske implikasjoner, all den tid regelen om erfaring før idé snus på hodet. I tillegg skapes en kulturell sjenanse; en hemmende, altoverskyggende forsagthet som frarøver folk muligheten til å snakke om hele bredden i sine liv og erfaringer. 

Og hvordan skal vi få høre om de beste multestedene da?

  

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Bjørn Erik Fjerdingen

124 innlegg  7334 kommentarer

DHÅ sterkt til stede

Publisert rundt 3 år siden
Håvard Nyhus. Gå til den siterte teksten.
Om sine møter med det hellige, unevnelige og overskridende. De begynte gjerne litt prøvende og nølende. Det var tydelig at mange av disse historiene aldri tidligere hadde vært uttalt høyt, som om de ville gå i stykker i dagslys.

Jeg har hatt samme opplevelse. 

Jeg ble invitert til å fortelle om mine erfaringer på et møte.  Jeg brukte ca 3 kvarter.

Alle satt stille og lyttet. Det var en beveget og svært lyttende forsamling. 

Etterpå, og i måneder, mulig det strakk seg over en 5-6 års periode, fikk jeg høre om åndelige - en rekke andres åndelige opplevelser og erfaringer.  Det var lett å fortelle om sine erfaringer til meg.  Porten var åpnet.

De var veldig, veldig mange som hadde opplevd sterke møter med Gud. Det var viktig å prøve alle erfaringer mot Bibelens tekster.  Både mine egne og andres erfaringer. 

Erfaringene måtte stemme.  Jeg var livredd for å bli manipulert og livredd for å manipulere andre.  Da ville jeg gjort en stor, stor synd. Som kanskje hadde ødelagt troen min, og ødelagt de vidunderlige erfaringene med Vår Herre. 

Den kjære, vidundelige troen på at navnet Jesus frelser. 

DHÅ er i dag sterkt til stede.  Også her på bjerget.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere