Terje Carlsen

25    5

Da mobben vant kulturministeren og halve kongeriket

At kulturministeren jublet sammen med mobben som buet og sendte skjellsord til en utslått Anne Sophie Mathis var ikke pent

Publisert for 3 måneder siden / 839 visninger.

Cecilia Brækhus gikk seirende ut av matchen lørdag 1. oktober. Kampen var over etter 3 minutter, etter noen tøffe slag fra Brekhus mot hodet, dels bakhodet, til Anne-Sopie Mathis. I juni meldte medier som Aftenposten om at Parkinsonrammede Muhammed Ali var død. Ali vokste opp i et samfunn preget av segregering, som Mathis. Boksing var en vei til sosial mobilitet for en svart som ble født i 1942. Jeg har selv bokset, og slåss, og skammer meg ikke over det, alt tatt i betraktning. Angrep er det første ordet når det siste er sagt. Ifølge naturrettsteoretikerne har vi dernest et ansvar og rett til å beskytte våre liv. Politiet er ikke alltid tilstede. WHO har stadfestet dette: Vi har rett til å beskytte vår helse, for eksempel mot passiv røyking. Derved har vi også plikt til å beskytte våre liv.

For en tid siden viste Tri-BeCa-festivalen i New York filmen om sjakkens Mozart, Magnus Carlsen. Filmen, som Benjamin Ree har regien på, følger Magnus Carlsen på veien til å bli verdensmester i Chennai i India i 2013, men har også retrospektive innslag fra mesterens barndom og hans opplevelser med mobbing. -De prøver å plage meg mest mulig, sier den daværende 9.-klassingen, Magnus Carlsen, i filmen ifølge VG Sporten. Kanskje er det her kongen av sjakk har hentet motivasjonen for å presse seg til det ytterste i det umulige spillet.

Den svenske storavisen, Sydsvenskan skrev dette om Knausgårds bind 3 i serien, Min kamp: «Som alla barn över huvud taget vet han att även de jämnåriga kan vara fullblodssadister. I skolkorridoren räcker lika små saker för att social bestraffning ska utdelas. Och ärren kan bli precis lika stora som de föräldrarna orsakar men de hamnar liksom i ett annat hudlager(…)» Knausgård legger ikke i den store romanserien, Min kamp, overhodet skjul på at revansjelysten var en viktig drivkraft til å presse ham igjennom den intellektuelle galskapen det er å begi seg ut på en slik maratonreise i litterær skriving.

Som mobbeoffer kjenner jeg igjen den revansjelysten som Knausgård skriver om i bind 5 (2010:229): «(…) Hør på mitt bankende hjerte din forpulte, lille, imbesile dritt. Hør hvor det slår! Se på meg. Se kraften jeg har! Jeg skal knuse hver jævla en av dem (…)». For meg ble det å trene styrke med et armeringsjern stukket i to malingsbøtter med sement. Få klarte å banke meg med årene. Men sårbarheten har jeg aldri blitt kvitt. På ordentlig.

Jeg vokste opp i den nye storkommunen Levanger i Nord-Trøndelag, som igjen vokste ut av Leka-forliket og Schei-komiteen og kommunereformen på 1960-tallet. Men jeg var født i selve byen Levanger, et steinkast fra Innherred Sykehus, for drøyt 60 år siden og hadde mine første leveår der, og ble til og med sykehusmester på ski 1963. Med velstandsutviklingen og husbanklånene bygde mine foreldre som hundretusener av andre mennesker i Norge hus utenfor sentrum. Rødlandshus med hage var store greier den gangen. Endelig var ettromsleiligheten på Oscarshall uten varmtvann. Håndballikonet Marit Breivik var nabo med tilsvarende fasiliteter. Flyttingen innebar at jeg mistet kontakten med gutta i gata, der det var et etablert sosialt hierarki og jeg hadde min plass. Jeg var med ett utenfor.

Små byer som Levanger med en dominerende merkantilistisk elite som blir utfordret, synes å ha store forutsetninger for å utvikle mentalt og sosialt usunne miljøer. Allerede Adam Smith hadde notert seg dette. På syttenhundretallet skrev den verdensberømte økonomen at merkantilismen blokkerte forskjellige handelsveier og på den måten forhindret samfunnsvekst og verdiskaping. Jeg mener Levanger har tross alt produsert typer som Henry Rinnan og en stor andel fremmedkrigere i forhold til folketallet. For Mennesket er altså ikke så edelt som Nordahl Grieg skriver om i Til Ungdommen, noe MIlgram-studien også underbygger. Jeg vet det, for jeg ble massivt mobbet som guttunge i Levanger. Grunnen var at jeg kom utenfra, fra en annen skolekrets, til en ny skolekrets og til et nytt fotballag, IL Sverre, som jeg da ikke hørte «naturlig» hjemme i. På den måten utfordret jeg flokkledelsen i det «gamle miljøet», ved å spille meg inn på førstelaget som ytre høyreløper etter en (1) trening. Det gjorde man ikke ustraffet. -Kom deg ut i frisk luft, sa helsesøster da jeg var 12. Det skulle altså kurere en barndom som smakte jord, gress, salt og blod.

Da jeg var ung gutt, 14 år, ble jeg voldtatt av en nabo. Skammen varte lenger enn selve rittet, slik skammen om mobbingen varte ved. For å overleve —jeg mener virkelig overleve- søkte jeg asyl hos en gammel krigsseiler som bodde i en sliten KFUK-gård i min barndomsby. J. hadde penger. Og mye brennevin. Amerikansk krigspensjon. Han hadde gått i konvoi som Gnist til Murmansk under krigen, og hadde brukt brennevin som medisin på frivaktene. Siden han kom i land i Brooklyn, hadde han drukket. Jeg sov på hans divan med en trøye over meg. Jeg skulle jeg ikke gå hjem til mine foreldre i rødlandsvillaen før langt uti skoleåret. Jeg fikk advarsel etter advarsel. Jeg hadde et skyhøyt fravær på realskolen. Jeg var i Køben, jeg lå på lugaren på Vistafjord på Aker Mek i Oslo en hel sommer, mens Vistafjord lå i dokk for stell og reparasjoner, og jeg bodde vekselsvis hos krigsseileren, som for øvrig ble mer og mer paranoid, og hos min kjæreste F., som var fem år eldre enn meg og hadde hybel.

F. var mørk og mystisk som en sigøynerske. Sammen havnet vi i en småby ved Trondheim. Der drakk vi opp alle pengene hennes. Ute på gaten kom hun i krangel med en jente. Jentas kjæreste slo F. hardt over munnen med flat hånd. Jeg reagerte instinktivt, som en hannløve på Serengeti-slettene, og slo mannen overende med en høyre hook, etterfulgt av en venstre uppercut. Plutselig hadde vi hele småbyen etter oss. F og jeg rømte i en drosje. Vi hadde ingen penger, men stampet hennes gull øreringer. Sjåføren kjørte oss ut på landsbygda til et ungt taterpar hun kjente. Men ingen åpnet. Jeg var sulten og lei, så jeg sprengte døra. I kjøleskapet fant vi eksportøl og mat. Hun rapet fornøyd da vi lå i dobbeltsenga og røykte sigaretter og nøt de siste flaskene eksport. Gråhvit sperma rant fra hennes slire og ned mot rumpehullet. Mitt liv som ungdomsforbryter var startet. F. og jeg var Bonnie and Clyde.

I mange år skulle jeg leve et dobbeltliv. Jeg gikk på gymnaset, de dagene jeg jeg var såpass etter nattens rangling, ellers levde jeg et liv som semikriminell og slagsbror. Kampferdighetene hadde jeg utviklet gjennom nitidige studier. I Trondheim bokset jeg en tid i den legendariske klubben B 30. Jeg boksa fordi jeg måtte. Som Rabalais, ikke for å bli berømt, men mer som en man som pisser, for å lette på trykket.Det var ikke mange som kunne gi meg juling på den tiden, men jeg, og jeg kunne blitt en skikkelig storgangster om jeg ikke hadde arvet min mors passive aggressivitet, som hun fikk med seg som ung da prosten kalte henne og en venninne som sto til konfirmasjonen for djevelens barn. Jeg var likevel med på noen raid. Men jeg var alt for soft til å være med blant de store gutta i det lange løp.

Teorier om sosial identitet viser at identitetsmarkører like gjerne kan handle om å kommunisere hvem man ikke er som hvem man er. Menneskets fremste forsett handler jo om å overleve. En slik situasjon kan løses gjennom aktivt å kommunisere avstand til majoritetskulturen og dens normer for levesett for øvrig. Cassius Clay gjorde det ved å bli Muhammed Ali. Mobbing skaper en sterk følelse av å være usynlig, i noen grad også et ønske om å gjøre seg usynlig, for eksempel gjennom selvdestruktiv atferd som rusmisbruk og spisevegring, i noen tilfeller, som i mitt, også om å få revansje på ordentlig, slik Karl Ove Knausgård har formulert det. Jeg

Revansje er en underkjent psykologisk selvbehandlingsmetode. Jeg kan si det i dag: Knausgårds Og Magnus Carlsens resept funker. Og jeg tror mange av oss har mye å lære av å gå og se filmen om Magnus Carlsen. Selv om sjakkgeniet fra Tønsberg rager høyt over oss alle, har også han vært og er underlagt noen allmennmenneskelige lover: Ingen liker at springeren blir tatt fra en. Men når Kongen eller Dronningen er truet, må en slå tilbake. Det var nettopp det Muhammed Ali gjorde, på elegant dansende vis, gjennom the Noble Art og Self Defence. Det har Anne-Sophie Mathis måttet gjøre hele sitt liv. Anne Sophie Mathis reagerte på buing og tilrop fra det norske publikummet etter kampen mot Cecilia Brækhus, skriver NRK i en kamprapport.  Lørdag var det altså mobben som vant, kulturminister Linda Hofstad Helleland. Du var en av dem!

Photo Wende

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Sverre Avnskog

232 innlegg  7588 kommentarer

Helt urimelig å klandre statsministeren eller kulturministeren for tilskuernes oppførsel!

Publisert 3 måneder siden

I utgangspunktet er jeg helt enig i at tilskuerne til idrettskonkurranser bør opptre vennlig overfor alle lands deltagere! Man bør juble for alle og vise at man verdsetter gode prestasjoner uansett hvem det er som utfører dem, norsk eller utenlandsk.

Når det er sagt, er det svært vanlig å favorisere sine egne utøvere. Det skjer på nesten alle idrettsarenaer og er ikke noe som er typisk for bokseentusiaster.

Ta en tur på fotballkamp i norsk eliteserie og du vil oppleve regelrett mobbing og griseutskjelling av motstanderens lag.

Erna Solberg og/eller kulturministeren kan vanskelig bære ansvaret for at noen av tilskuerne buet mot Brækhus sin motstander, og jeg synes det er helt urimelig å påstå at hun spilte på lag med mobberne.

Det gjorde hun åpenbart IKKE. Det var ikke hennes skyld at noen ikke opptrådte slik verdige tilskuere bør gjøre!

Det får være grenser for hva Erna Solberg og hennes ministre skal få skylden for!

Mvh Sverre

Svar
Kommentar #2

Terje Carlsen

25 innlegg  5 kommentarer

Publisert 3 måneder siden

Sverre Avnskog, har jeg kritisert Erna her?

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Mona Ekenes kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 4 timer siden / 313 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 313 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 313 visninger
Kristian Kahrs kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 313 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 313 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 6 timer siden / 313 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
- Dette er eit pågåande justismord
rundt 6 timer siden / 684 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 6 timer siden / 313 visninger
Peder M.I. Liland kommenterte på
- Dette er eit pågåande justismord
rundt 6 timer siden / 684 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 6 timer siden / 313 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Når politikken blir nådeløs
rundt 6 timer siden / 4712 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 6 timer siden / 2334 visninger
Les flere