Det grønne skiftet

Ved det «uregulerte», markedsøkonomiske alternativet (A1), vil, etter teorien, den totale verdiskapingen være større enn ved andre alternativ. Samtidig vil en markedsøkonomi, som reguleres slik at de rikeste får fri adgang til å berike seg på samfunnets/naturens ressurser, føre til en gradvis utarming av flertallet av befolkningen (A2). På sikt vil de fleste ha havnet i en situasjon der de er permanente gjeldsslaver uten utsikter til noen gang å kunne klare å håndtere gjelden. Demokratiet vil ved det i praksis være avskaffet; et slavesamfunn kan ikke ha et funksjonelt demokrati for andre enn et lite mindretall av befolkningen.

I en kapitalisme der det settes nødvendige begrensninger på de rikestes muligheter til å forsyne seg av verdiskapingen (B1), vil gapet mellom de rikeste og resten av befolkningen (B2) fortsatt øke, men alle vil ha en velstandsutvikling. Derfor er en regulert moderat blandingsøkonomi å foretrekke fremfor markedsøkonomi. Selv om gapet i andelen av verdiskapingen til de rikeste og folk flest vil øke, vil alle være relativt økonomisk selvstendige og demokratiet vil kunne bestå.

Imidlertid er ingen av de to alternativene bærekraftige. Forbruket, og dermed også verdiskapingen, må ved et «grønt skifte» reduseres for alle (C1 og C2) i den rikeste delen av verden. De rikestes formålsløse luksusforbruk er en unødvendig belastning på miljøet, og må på sikt fases ut. Linje C1 og C2 vil på et tidspunkt møtes og vi vil da ha et egalitært og demokratisk samfunn med et bærekraftig forbruk.

* Avstanden mellom øverste og nederste linje av samme farge, viser den andelen av den totale verdiskapingen som tilfaller den rikeste andelen av befolkningen ved de ulike alternativene.