Susanne Masvie

3

Sunn og usunn skam

Kristne må klare å skille mellom to typer skam, den sunne og den usunne. Den skammen som formidles i media, og som vi advares mot, er den usunne skammen.

Publisert: 6. okt 2016

Det er blitt et moteord – «skam». NRKs ungdomsserie med samme­ navn satte ordet for alvor­ på dagsorden. Temaet er så blitt diskutert, talt over og «postet» om med jevne mellomrom.

I helgen begynte sesong tre i serien, og skam-fenomenet er stadig relevant. Til å begynne­ med var skam-diskusjonen spennende og ny, men ordet ble så altfor fort en klisjé. Å løsrive seg fra skammen og leve uavhengig av andres fordømmelser, er idealet for vår tid. For noen år tilbake var det «flink pike-syndromet» unge jenter (og gutter) skulle passe seg for. I dag er det altså den noe hippere «skammen».

Samtalen rundt skam, hva den er og hva den gjør med oss, virker å være preget av en feilaktig og vag oppfattelse av hva ordet skam betyr. Store norske leksikon definerer skam som en «sterk ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ». Definisjonen skiller seg fra skyldfølelse som er knyttet til handlinger man 
gjør.

Det er en spennende sammen
heng mellom skam og kritikken som er blitt rettet mot flere menigheter­ for å unnvike temaet­ synd den siste tiden (Andreas Masvie, Dagen, 17. og 25. august og Johannes­ Kleppa, Dagen, 4 september). Også profilerte Bjørn Eidsvåg er blitt kritisert for en forvrengt kristendom i sammenheng med oppsetningen Etterlyst: Jesus.

Trenden er at vi skal kvitte oss med skammen, knapt prate om synd og i det hele tulle oss inn i en behagelig samtale der alle er «gode nok».

Den usunne. Kristne må klare å skille mellom to typer skam, den sunne og den usunne. Den skammen som formidles i media­, og som vi advares mot, er den usunne. Det er en mindreverdighetsfølelse som preges av at vi som personer ikke er gode nok, ikke presterer nok, ikke lever opp til sosiale forventninger og konformitet, eller realiserer oss selv.

Samtidens selvhjelpskultur formidler implisitt at dersom vi ikke lykkes, er det vår egen feil. Dette menneskesynet neglisjerer at mennesket er sosiale individer som skaper identitet og selvbilde­ i samspill med andre. Selvhjelpskulturen bringer med seg ideologiske bivirkninger, nemlig skammen som følger med ikke alltid å lykkes med egne (eller­ andres) prosjekter. Skammen som henger­ sammen med ikke å leve opp til sosiale forventinger, er det godt å kunne løsrive seg fra.

Den sunne. Den andre skammen, den sunne, er den skammen troende kan oppleve overfor Gud. På bedehusspråk kalles det «syndenød». Et klassisk kristent menneskesyn understreker menneskets utilstrekkelighet og syndighet.

Når mennesker innser sin egen ødelagte natur, kan det føre til en opplevelse av skam overfor Gud, og ikke nødvendigvis medmennesker. Dersom dette setter mennesket i en bevegelse mot guddommen og tilgivelsen, er det en sunn skam, ja, den er helt nødvendig. Uten den vil man ikke oppleve et behov for frelsen kristendommen tilbyr.

Innenfor en kristen tradisjon kjennetegnes synd både med skyld knyttet til handlinger, og til skam knyttet til personen. Salmene­ i Det gamle testamentet beskriver mennesket som unnfanget i synd, og budene konkretiserer synd som handling.

Unngår man (i frykt?) å prate om sunn skam, vil forståelsen av synd dreie seg om gjerninger, og ikke at mennesker er syndig i seg selv, og ikke kan nærme seg Gud. Oppfordres det til å kvitte seg med skammen, uten at det presiseres at det er den usunne skammen og ikke den sunne, fører det til et forkvaklet menneskesyn og en gal forståelse av menneskets posisjon i forhold til den allmektige Gud.

Tar man snarveien – hopper direkte til å prate om forløsning fra den usunne skammen uten å nevne den sunne – lures man inn i en kristendom som er enkel­, uten forpliktelse og omvendelse­. Det er viktig å understreke at dette er en beskrivelse av det generelle mønsteret, og undergraver ikke at man i sjelesorg ofte må bearbeide skam før synd.

Ærefrykt. Disse to formene for skam er så altfor lett å blande sammen. Det må være mulig å skille mellom ærefrykt for Gud og den uheldige skammen samtidens prestasjonsjag bærer med seg. Ærefrykt for Gud og skam over egen fortapthet er sunne reaksjoner­ i en relasjon med Gud. Johannes døperen går foran som et forbilde i hvordan han ikke følte seg verdig til å knytte Jesu sandalreimer. Tegnes dette skillet tydelig har kristen tro noe reelt og sunt å tilby ungdommene i NRKs Skam.

Bibelens radikale budskap er at mennesket er elsket og akseptert­ på tross av syndig natur­, og nettopp derfor vil en sunn skam som driver mennesket til Gud, også sette fri fra usunn menneskeskam­.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.10.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Sigurd Eikaas

17 innlegg  5707 kommentarer

Så bra!

Publisert nesten 3 år siden
Susanne Masvie. Gå til den siterte teksten.
derfor vil en sunn skam som driver mennesket til Gud, også sette fri fra usunn menneskeskam­.

Dette var en veldig god og leseverdig artikkel!

Veldig bra hvordan du setter ord på at skam kan være forskjellige ting. At den skammen vi kan og bør ha overfor Gud pga synd, er forskjellig, ja en sunn skam, i motsetning til den skam som vi opplever i møte med andre menneskers forventninger og krav. Det er Gud vi skal frykte, og bare ham. 

Kommentar #2

Sølve Nicolay Thobro Lauvås

0 innlegg  231 kommentarer

Unyansert

Publisert nesten 3 år siden
Susanne Masvie. Gå til den siterte teksten.
Samtidens selvhjelpskultur formidler implisitt at dersom vi ikke lykkes, er det vår egen feil. Dette menneskesynet neglisjerer at mennesket er sosiale individer som skaper identitet og selvbilde­ i samspill med andre. Selvhjelpskulturen bringer med seg ideologiske bivirkninger, nemlig skammen som følger med ikke alltid å lykkes med egne (eller­ andres) prosjekter.

Å anta at selvhjelpskultur (eller hva vi nå velger å kalle det) innebærer et spesifikt menneskesyn, er i beste fall unyansert, og vitner om en mangelfull kunnskap om alle de ulike retninger og tilnærminger som finnes innenfor feltet.

Ellers er det mange gode poenger i innlegget selv om problemstillingen(e) ikke er ny(e). Noen av oss som var unge på 90-tallet forsøkte å få "de voksne" i tale om dette, men ble stort sett ignorert.

Kommentar #3

Unn Elisabeth Aarø

8 innlegg  369 kommentarer

Ungdom og klokskap

Publisert nesten 3 år siden

Dette var et veldig godt innlegg og gir håp for fremtiden. Heldigvis kjenner jeg flere  unge og kloke og de er veldig oppdatert. Jeg  blir glad når jeg leser dette, og det er egentlig et kvantesprang i tro og god psykologi. En oppdatering i om at god menneskekunnskap også kan være sunn tro. Det er alt for lite av dette i Norge og forståelse av mennesket både før og etter tro er like viktig som legekunnskap. Det handler om sosial kompetanse som skulle ha vært et intensivt kurs her på vd.

Jeg leste Bradshaw (healig the shame that binds you) sin bok for lenge (ikke psykologi pensum), veldig  lenge siden og det var jo bare begynnelsen. Dette tema er veldig stort og omfattende, men ditt bidrag på vd er så viktig og godt. Ikke bli skremt over de som benekter -for det er flest av de. Hold deg fast i det du har fått av innsikt, tro og forstand.  Mvh

Kommentar #4

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Den som legger frem skammen er også eier av den

Publisert nesten 3 år siden

Jeg tenker at dersom jeg skammer meg over noe, så det jeg som eier denne skammen. Om noen andre, direkte eller indirekte forteller meg at jeg burde skamme meg over noe, så er det jo ikke jeg som eier den skammen de kommer med. For den er ene og alene deres. 

Jeg vil oppfordre absolutt alle mennesker til å slutte å skamme seg. Og jeg vil også oppfordre alle til å slutte å skamme seg på andre sine vegne, fordi man da egentlig ønsker å påføre andre skam man selv er og forblir eier av. 

Gjør man noe galt, og innser det, så ordner man opp. Man kan føle anger, og ta lærdom av ting, men man burde aldri skamme seg. Skam er en følelse som bare river ned, den vil aldri bygge opp. Og burde derfor kastes på søpla for evig tid, enten det gjelder å skamme seg over seg selv eller å skamme seg over andre mennesker.

 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere