Når behovet for frelse er borte

Mine foreldre var aktive­ i Indremisjonen og Misjonssambandet og delte forestillingen om – eller troen på – frelse og fortapelse, det vil si læren om livets to utganger. Denne troen fikk jeg inn med morsmelken. Muligens var jeg et lite mottakelig barn, siden jeg ikke ble skremt av helvete og heller ikke skjønte mye av frelsen. Jeg husker godt at vi satt rundt radioen og hørte på Ole Hallesbys helvetespreken, men den prellet av. Bjørn Eidsvåg har jo nylig avskaffet både frelsen, oppstandelsen og helvete.

Læren om de to utganger har gode nok referanser i Bibelen. Det samme gjelder Jesu død «for våre synder». Tidlig i kristendommens historie tolket man Jesu død i lys av profetiene om Menneskesønnen og offertanken som sto sentralt i kulturen. Jesus­ måtte ofres for at «de mange­ skulle gå fri». Denne forståelsen var naturlig for de første kristne fordi den viste at profetien ble oppfylt gjennom Jesu død.

Levende. Forkynnelsen om det syndige mennesket som har bruk for bekjennelse, Guds tilgivelse, nåde, frelse og evig liv i himmelen, har holdt seg levende gjennom hele kirkens historie, godt underbygget av teologi. At dette­ har blitt kjernebudskapet, er ikke vanskelig å forstå. Levende beskrivelser av både himmel og helvete gjennom kirkens historie har gjort alternativene tydelige for de fleste. Dette har vært nyttig på mange måter. Forestillingen om helvetes piner kunne skremme noen og enhver på himmelvei. Frelse og fortapelse bidro til klarhet om hvem som var innenfor og utenfor. Du kunne ikke lure deg unna valget mellom den brede og den smale vei – og hvor disse veiene førte hen.

Troen på frelse og fortapelse har trolig vært brukt på ulikt vis gjennom kristendommens historie. Så lenge prestene ikke hadde konkurranse om den rette innsikt om liv og død, hadde ikke folk flest noen alternativ forståelse. Du måtte forstå deg selv som tvers igjennom syndig, et menneske som trengte frelsen for å leve rett her på jorden og å få del i himmelrikets gleder. Samtidig som alternativet «helvete» ble holdt levende. I nyere tid har enkelte kristne samfunn sammenlignet frelsesveien med et forsikringsselskap. Det er smart å bli kristen slik det er smart å tegne livsforsikring. Det er en indre­ logikk mellom det syndige­ mennesket, behovet for frelse og to utganger på livet.

Skulle noen være i tvil om sin syndighet tvers igjennom, har ideen om arvesynden kommet kirken til unnsetning. Arvesynden har vi arvet, vi kan nødvendigvis ikke bebreides for «forfedrenes synder». Men vi bærer den med oss og må frelses også fra arvesynden. Her blir Jesu stedfortredende lidelse viktig. Han frigjør oss både fra arvesynden og fra de syndene vi selv er ansvarlig for.

Hittil har helvete og forestillingen om «det syndige mennesket» vært viktige elementer i kirkens teologiske byggverk. Hva skjer om disse forsvinner?

Mindre om helvete.  I vår tid er forkynnelsen av livets to utganger blitt svekket. I prekener hører vi stadig mindre om helvete. Tor B. Jørgensen skriver klart (Vårt Land 1. oktober): «For egen del har jeg lenge i forkynnelsen min lagt til side alle referanser til den doble utgang». Han viser til en rekke skriftsteder, blant annet Joh. 12, 32 der Jesus sier: «Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg». Han konsentrerer seg om å forkynne Guds nåde og kjærlighet som «trumfer forestillingen om evig straff». Jeg leser Jørgensen slik at det er én utgang på livet for alle, og at kirken ikke faller sammen dersom helvete er avskaffet.

Selv har jeg i alle år forundret­ meg over forestillingen om arvesynden­ og alle menneskers syndige natur. Den norske kirkes liturgi­, bekjennelse og salmer er fulle av dette. I gudstjenesten er derfor bønn om tilgivelse for våre synder et sentralt tema. Vel har jeg gjort mange feil og såret andre­ i «ord og handling». Synd som trenger tilgivelse­. Men tvers igjennom syndig med et repeterende behov for å bekjenne­ syndene? Nei, jeg opplever ikke dette­ behovet, verken hos meg selv eller­ hos de som står meg nær. Vi er nå en gang skapt med muligheter­ for ondt og godt. Hvem har funnet på at «å bli renset for all synd» er så viktig for å leve et liv som Jesu etterfølger?

Svekket. Når syndserkjennelsen blir svekket eller forsvinner, forsvinner også behovet for frelsen. Jesu død som soning for mine synder får ingen mening. Da står vi igjen med Jesu seier over døden gjennom oppstandelsen, åndens levende kraft verden og de enorme, moralske utfordringer fra Jesu liv og forkynnelse. Disse utfordring- ene gjelder vårt oppdrag i denne verden, individuelt og kollektivt. Dette er kanskje ikke nok til å opprettholde en levende kirke?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 4.10.2016

Følg hele debatten om «Etterlyst Jesus»

• Tore Thomassen: Høstens lille Jesus-debatt

• Egil Sjaastad: Betenkt over Jørgensens skriftmetode

• Tor B. Jørgensen: Tid for å si det tydelig: Ingen går fortapt

• Åshild Mathisen: Bedehuset nærmer seg kultstatus

• Jostein Sandsmark: Biskop Jørgensen og livets to utganger

• Per Arne Dahl: Wanted. Dead and alive

• Halvor Nordhaug: Hva skal vi med Jesus? Eller: Eidsvåg som progressiv moralsk fornyer

• Torstein Husby: Skal vi ha hver vår trosbekjennelse?

• Eyvind Skeie: Når tåken får senke seg i debatten om Jesus

• Se Jesus-debatten på Litteraturhuset

• Hallvard Jørgensen: Jesus og fortapinga

• Egil Sjaastad: Kjære prester - Jørgensen og dere får et problem

• Tor B. Jørgensen: Eidsvåg vender tilbake

• Johannes Morken: Eidsvåg og Jesus

• Tor Martin Synnes: Avlyst: Jesus Kristus