Tør KrF satse på Erna 2?

Her er Vårt Lands lederartikkel 3.10.2016

«Erna Solberg skapte dramatikk fredag da hun sa at den økningen av bensinprisen regjeringen nå foreslår, er det maksimale som tåles.

Det er klart at det ikke oppfyller sentrums­-
partienes krav til grønt skifte. Venstre og KrF satser likevel på forhandlinger. Her er det likevel en saklig politisk konflikt som er alvorlig nok til å begrunne en ­regjeringskrise.

Men når regjeringens fortsatte liv blir lagt på forhandlingsbordet, endres spillet. Da må man også vurdere om et regjeringsskifte er tjenlig. Det innebærer at man må vurdere hva alternativet er.

Da Høyre for 16 år siden felte Bondeviks sentrumsregjering, var det ikke bare fordi de mente det måtte åpnes for å bygge gasskraftverk. Det var også fordi Høyre så seg tjent med å bli kvitt sentrums­-
regjeringen og sentrums-
alternativet. Resultatet ble som ønsket: Året etter var Høyre i en regjering der de hadde flertallet.

Tilsvarende må Venstre og KrF nå vurdere om det vil tjene ­eller hindre deres lang-
siktige mål å felle Solberg-regjeringen nå. Begge partiene har en Høyre-sentrumsregjering uten Frp som sitt primære­ alternativ. Et regjeringsskifte kan bane veien for en slik Erna 2-regjering. Erna Solberg kan selvsagt nekte å danne ny regjering etter å ha blitt felt, men er Høyre tjent med det?

Frp har fått betydelig innflytelse på politikken og ikke mistet oppslutning av å sitte i regjering. Det er ikke sikkert Siv Jensen er enig med Carl I. Hagen at det er bedre å gi Støre makten enn å øke bensinprisen. Det vil uansett være vanskelig for Frp å motsette seg at Erna Solberg får fortsette som statsminister etter at Høyre/Frp-regjeringen er felt.

Om Frp likevel ikke vil støtte en ny Solberg-regjering, er utfallet trolig at Arbeiderpartiet danner en ­mindretallsregjering med en eller annen form for støtte fra KrF. For KrF vil det være enklere om sideskiftet kommer som følge av at Frp og/eller Høyre sier nei til en ny Solberg-regjering.

Hvordan velgerne vil reagere, er den ukjente faktoren for Venstre og KrF. Når man balanserer på sperregrensen, må man være forsiktig med å ta store sjanser. Det taler for en forhandlingsløsning.»