Åshild Mathisen

108

Bedehuset nærmer seg kultstatus

Bjørn Eidsvåg bærer fortsatt på bedehustradisjonen. For ungdommen er den derimot del av en retrobølge.

Publisert: 1. okt 2016

Forsker og sosiolog Olav Aagedal mener en bede­huskultur som før var veldig kontroversiell og påtrengende, med skarpe meninger om rett og galt, ikke lenger oppleves truende og kontroversiell. I flere miljøer nærmer bedehuskulturen seg kultstatus.

Leseren skjønner at jeg skal til Bjørn Eidsvågs barndoms Betel i Sauda. Men først skal vi til et helt annet «bedehus». Til Sørlandet og et telt som i sommer ble reist og kalt Bedehuset, fylt av hundrevis av ungdommer som sang gamle bedehussanger.

• Les i Vårt Land: De får vondt i brystet av Eidsvåg

Retrobølgen. Da Vårt Land snakket med deltakerne på Skjærgårds Music & Mission Festival, sa de at de var ironiske, men også alvorlige, at de tuller og tøyser med kulturen. Interiøret er som fra et gammelt bedehus på Vestlandet. Rødrutete duker. En mild og alvorlig Jesus på veggen. Om morgenen et bedehus, på kvelden «mer et show», som ungdommene selv sa.

Så til et annet show. På Det Norske Teatret i Oslo. Et show som med en vill energi raljerer over bedehuskulturen. Og slik jeg leser det, nettopp kultur forstått som menneskelig aktivitet. I ­Etterlyst: Jesus er det nettopp det menneskelige som rammes av karikaturen. Det er mennesker som gjør at det enorme, det ­religiøse, frelsen, blir rart og smått når det treffer norsk hverdagsliv og norske leveregler.

• Les Johannes Morken: Eidsvåg og Jesus

Også nordmenn er religiøse, også mange er sterkt preget av en kultur som springer ut av små bedehus langs fjord og fjell. Men når vi mennesker bearbeider vår identitet, skjer det ikke bare gjennom hyllest. Det skjer også gjennom motstand og kritikk. Og det skjer gjennom nylesning av tradisjoner. I går skrev vi om 73-årige Asta Herheim Pettersen, som tror Eidsvåg «vrir og vrenger på det, for at folk skal le av oss.»

Det er sterkt å lese om de som tilhører Betel og føler forestillingen «i brystet». Jeg ser derimot i Bjørn Eidsvåg et moderne menneske som slåss med et kristenliv som har preget flere generasjoner og mye av norsk kultur.

Større avstand. Ungdommene på Skjærgårds, snakket om retrostil og vintage. Når bedehusene står tomme eller er i ferd med å bli solgt, blir interiøret og den gamle kulturen en del av det ­kollektive minnet. Det er med på å fortelle historien om hvordan et lokalsamfunn var.

Så hva er forskjellen på ungdommene på Skjærgårds og Bjørn Eidsvåg som står på scenen i Oslo? To ulike generasjoner som bearbeider en definerende kultur. Som forsker Aagedal peker på, ungdommens forhold til bedehuset var mye mer konfliktfylt for 20-30 år siden. Det bedehuset Eidsvåg portretterer er fra en tid med store generasjonsmotsetninger, ikke bare på bedehuset. Han var en «bondestudent» med langt hår som møtte likesinnede på Menighetsfakultetet. Den gangen avstanden mellom lavkirkelig og høykirkelig, bygd og by, arbeider og akademiker var større enn i dag.

Må innom barndommen. Eidsvåg blotter sine sår i forestillingen sin. Sår som unektelig skapes også i dagens kristne miljøer. Samtidig er det noe ­generasjonsspesifikt over måten han ser ut til å kjenne at han må via kampen med bedehuset for å komme til en gud som snakker til ham som et moderne menneske. Han må innom egen barndoms- og ungdomskultur, han må vri og vrenge på den før han kommer til den etterlyste i forestillingen: Jesus.

Forsker Aagedal mener bedehuset har blitt del av et hyggelig fortidsminne. Bedehusportretteringen til Eidsvåg har et humoristisk skråblikk, men er slett ikke bare hyggelig. Den er en kaskade av følelser – sinne, sorg, nostalgi og kjærlighet. Og det er dermed heller ikke et fortidsminne. Det er spill levende! Med sin forestilling er Eidsvåg faktisk en tradisjonsbærer i møte med ungdommens kristne retrobølge.

Opponent og bærer. De unge kan synge bedehussanger av full hals fordi det vekker følelser fra en svunnen tid, av noe autentisk og sterkt. Når Eidsvåg inviterer publikum til allsang, er det med litt mer ironi og konfrontasjon. Eidsvåg opponerer mot, og er dermed på et vis bærer av en kultur og en kulturkamp de unge ikke kjenner.

I et sekularisert og postmoderne samfunn, fyller vi symboler og ytre tegn med nytt innhold. Vi leker oss med bruddstykker av noe som en gang hadde sterk symbolsk betydning, men som med vår relativistiske innstilling ikke lenger peker tilbake til noe. På nettportalen Finn finner man mange gamle jesusbilder til salgs. Ytre sett er det bedehus-kitsch. Samtidig er disse bildene, med Jesus med hyrdestav i den ene hånden og et lam i den andre, et minne om, og en kommentar til, bedehusfolkets sterke og følelsesmessige forhold til Jesus. Det reflekterer mye av kjernen i bedehusbevegelsen. En kjerne moderne mennesker kan la seg fascinere av.

Peker på synd. Når Eidsvåg refser bedehuskulturen samtidig som han hevder å elske den, henger det dypt sammen. Han viser rett og slett frem vrengebildet som alltid vil oppstå der flere møtes for å dyrke Gud. Mennesker blir opptatt av former og fordommer der vi skulle rettet blikket mot Gud selv. Vi henger oss opp i ritualer og ytre tegn når vi skulle søkt mot kjernen. Eidsvåg vil ikke at vi skal snakke om det syndige mennesket. Likevel er han som teaterets historieforteller med på å peke på hvordan mennesker synder mot Gud ved å rette oppmerksomheten mot det utvendige.

Eidsvåg blir med sin forestilling en predikant som forteller den unge generasjonen at det ikke er så enkelt som å leke seg med bedehus-kitsch. 
Han vil ikke la dem gi slipp på historien, og selv om forestillingen sårer, har den også en ­misjon. For bedehuset er ikke bare et mikrokosmos av norsk kultur. Bedehuskulturen ligger latent i hver enkelt av oss. Den representerer vår hang til å moralisere, stemple og fryse ut. Den representerer vår evne til varme, fellesskap og inderlighet.

Derfor kommer det i kjølvannet av Eidsvågs stykke både gjenkjennende og korrigerende historier.

Og alle er de like sanne.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 1.10.2016

Følg debatten om «Etterlyst: Jesus»

• Petter Olsen: Etterlyst: Bibelens Jesus

• Halvor Nordhaug: Hva skal vi med Jesus?

• Per Arne Dahl: Wanted. Dead and alive

• Tor B. Jørgensen: Tid for å si det tydelig: ingen går fortapt

• Torstein Husby: Skal vi ha hver vår trosbekjennelse?

• Eyvind Skeie: Når tåken får senke seg i debatten om Jesus

• Se Jesus-debatten på Litteraturhuset

• Hallvard Jørgensen: Jesus og fortapinga

• Egil Sjaastad: Kjære prester - Jørgensen og dere får et problem

• Tor B. Jørgensen: Eidsvåg vender tilbake

• Johannes Morken: Eidsvåg og Jesus 

• Tor Martin Synnes: Avlyst: Jesus Kristus

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Oddbjørn Johannessen

191 innlegg  13478 kommentarer

Interessante refleksjoner

Publisert over 3 år siden
Åshild Mathisen. Gå til den siterte teksten.
Eidsvåg blir med sin forestilling en predikant som forteller den unge generasjonen at det ikke er så enkelt som å leke seg med bedehus-kitsch. 
Han vil ikke la dem gi slipp på historien, og selv om forestillingen sårer, har den også en ­misjon. For bedehuset er ikke bare et mikrokosmos av norsk kultur. Bedehuskulturen ligger latent i hver enkelt av oss. Den representerer vår hang til å moralisere, stemple og fryse ut. Den representerer vår evne til varme, fellesskap og inderlighet.

Derfor kommer det i kjølvannet av Eidsvågs stykke både gjenkjennende og korrigerende historier.

Og alle er de like sanne.

Jeg tror du her er i nærheten av kjernen i Eidsvågs engasjement - og antakelig er du også på rett spor når det gjelder tolkningen av teaterforestillingen hans (i hvert fall effekten av den).

Som en halvgammel mann med dype røtter i bedehuskulturen blir jeg imidlertid litt overrasket over din observasjon av unge kristne som "leker seg med bedehus-kitch"...

Kommentar #2

Knut Rasmussen

78 innlegg  1382 kommentarer

Bedehus et hyggelig museum, men hva med Dnk?

Publisert over 3 år siden

Forsker Aagedal mener bedehuset har blitt del av et hyggelig fortidsminne.

Vi har sett i arbeide for å etablere en ny vigselsliturgi er det blitt viktig for Dnk å markere  at de representerer  den sanne kirke og  de seriøse kristne med sin teologi blir skjøvet ut og ofte karakterisert som mørkemenn. 

Denne forestillingen Eidsvåg og Jesus  preges av stigmatisering og latterliggjøring og traff nok de seriøse kristne i solar plexus. Selvom mange bedehus er borte, så er det mange bedehuskristne blant oss.

Jeg tror nok at kampen mot de konservative kristne er i gang med latterliggjøring og stigmatisering og de blir nok stemplet som ekstremister etterhvert som jeg skrev i en kommentar.

Ja så viktig er det å uskadeligegjøre og usynliggøre  de konservative at regjeringen har satt ned et utvalg som skal overvåke denne gruppen.

Kommentar #3

Knut Rasmussen

78 innlegg  1382 kommentarer

Pst skal overvåke kristne på lik linje med farlige islamister.

Publisert over 3 år siden

Her er utvalget som skal overvåke kristne.

Kommentar #4

Oddbjørn Johannessen

191 innlegg  13478 kommentarer

Misforstått

Publisert over 3 år siden
Knut Rasmussen. Gå til den siterte teksten.
Her er utvalget som skal overvåke kristne.

Det er her snakk om forskning, ikke overvåking - og det er ikke PST, men et nyopprettet forskningssenter lokalisert til Universitetet i Oslo som skal være ansvarlig for prosjektet.  Dessuten er det ikke snakk om forskning på kristne som sådan - ei heller konservative kristne i sin alminnelighet - men relativt minimale, ekstreme miljøer.

Kommentar #5

Bjørn David Bratlie

15 innlegg  4874 kommentarer

Infantil Eidsvåg

Publisert over 3 år siden
Åshild Mathisen. Gå til den siterte teksten.
Må innom barndommen. Eidsvåg blotter sine sår i forestillingen sin. Sår som unektelig skapes også i dagens kristne miljøer. Samtidig er det noe ­generasjonsspesifikt over måten han ser ut til å kjenne at han må via kampen med bedehuset for å komme til en gud som snakker til ham som et moderne menneske. Han må innom egen barndoms- og ungdomskultur, han må vri og vrenge på den før han kommer til den etterlyste i forestillingen: Jesus.

Jeg har aldri helt forstått at Bjørn Eidsvåg skal være en type rikssynser over temaet bedehuskultur i Norge. Det at man er flink til å dikte, spille og synge kvalifiserer ikke til at man har noe rasjonelt å si fremfor andre. Hvorfor for Eidsvåg lov til å slippe til på så mange anrenaer? Han fremstår som en journalistyndling og ikke noe særlig mer. Utover det ser det ut som om han repeterende til det kjedsommelige dyrker sin egen offer-rolle der han er et bedehusoffer. Du verden så synd det er på ham! Men mener Eisvåg at det er mulig å uten sjelesår gjennom livet? Er han så sikker på at han har ikke har skapt sjelesår selv? Det ser ut til at han ikke helt har fått med seg at sjelelige utfordringer tilhører livets normale erfaringer og at bedehuskulturen er blandt de som har lindret mest.  

      Alternativene, ikke minst i dag, fremstår ikke akkurat så veldig tiltrekkende. En helt vanlig gutt/jente som blir født i dag vil gå gjennom livet uten et tilstrekkelig livssyn. Vedkommende vil, dersom han/hun ikke går til konfirmasjon, aldri få noen innføring i noe livssyn.  Alle livets referansepunkter vil være et produkt av statens skoleverk og den komersielle medieverden. Ungdomsblader, realityserier, krimserier og de budskap som frembæres i musikkvideoer med banning og seksualisert språk vil være deres rammeverk om livet.  Det er nesten helt sikker at vedkommende vil oppleve et eller flere samlivsbrudd, alderdommen er uten familie og arbeidslivets regler og påbud passer på at livet går noenlunde på skinner.  De vil aldri oppleve livssynfelleskap. I et demokrati vil stemmegivning refere til egennytte fremfor godt begrunnet samfunsnytte.  Bedehusene, enten de var en del av kirken eller pinsvenner og andre frikirker evnet å i vareta dette. Først kristen, deretter en samfunnsborger der de utledet en god samfunnsetikk fra sitt livssyn.  Samfunnsborgere uten et livsyn som kan stå som dommer over samfunnsutviklinge skaper i beste fall statens slavesjeler, alternativt samfunnsoppløsning.  

  Dette sier ikke Eidsåvåg eller andre som burde si noe om det, noe særlig om. Det er som en Arnulf Øverland i 1933. Midt i en pøl av rasisme, nasisme, marxisme kalte Arnulf Øverland kristendommen for den 10 landeplage.  Mer stupid og inhuman samfunnsanalyse er det vanskelig å tenke seg. Skjer det samme i dag på landets kulturarenaer? Enda ansees Øverland som en humanist.  

Kommentar #6

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Hjerneforskerne har talt;

Publisert over 3 år siden

Det finnes tre typer menesker, serotonin styrte mennesker, dopamin styrte mennesker og testosteron styrte (Skavlan). Dopamin styrte er ofte troende, selvkritiske og lovlydige. Er Eidsvåg testosteron styrt? 

Kommentar #7

Øyvind Holmstad

191 innlegg  696 kommentarer

Grenda mi kunne oppnådd kultstatus

Publisert over 3 år siden

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
10 dager siden / 1419 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
22 dager siden / 1234 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
28 dager siden / 1216 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
3 dager siden / 1184 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
14 dager siden / 856 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 557 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 553 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere