Torstein Husby

11    5

Skal vi ha hver vår trosbekjennelse, Bjørn Eidsvåg?

Hvis hver mann og kvinne skal ha sin egen subjektive, erfaringsbaserte trosbekjennelse, så sitter vi der på hvert vårt nes med våre individuelle troslys. Det kan fort bli ensomt.

Publisert: 30. sep 2016 / 1434 visninger.

All ære til Bjørn Eidsvåg som fortjenstfullt har dratt i gang en betimelig refleksjon om hvem Jesus var – og er. Jesusfortellingen­ er mer aktuell enn på lenge. Mange har sett teaterstykket Etterlyst: Jesus og hørt Eidsvåg bli intervjuet om stykket på TV.

• Følg debatten om Johannes Morkens tekst Eidsvåg og Jesus

Litteraturhuset 26. september ble Eidsvågs friske synspunkter utdypet: Synden i klassisk betydning er avviklet og forsoningslæren forkastet. Forestillingen om helvete oppfattes som en absurditet. Oppstandelse og himmelfart fremstilles karikert, og håpet om et evig liv problematiseres. Den treenige Gud er redusert til en «kraft» i tråd med tidens mantra.

Det polemiseres mot en foreldet og undertrykkende kristendomspraksis som knapt nok finnes lenger. Og mye av den klassiske teologi som Eidsvåg har lært på teologistudiet, beskrives som «tøys og tull».

Vekkerklokke. Som vekkerklokke er slike innspill godt egnet. Det får oss alle til å reflektere over hva det er vi egentlig driver på med i sam-
tiden – ikke minst i kirken. Kirkens tro demonteres­ ikke med angrep utenfra, dette klarer vi internt. Som Benny­ Andersen­ sier det: «Hva hjelper det med skuddsikker vest – når skuddet kommer fra vårt eget hjerte».

Den lavmælte ateisten Bjørn Stærk var kanskje den mest spennende­ i panelet­ på Litteraturhuset. Han betrakter­ kristendommens syn på lidelse­ og synd som svært fruktbare begreper som den ateistiske sekulære­ humanisme har problemer med å erstatte­ med gode alternativer. Han spør meget relevant om vi er i ferd med å redusere Jesus til en mild moralfilosof som helbreder og ber folk være snille mot hverandre.

Krutt. Det siste er det ingen uenighet om. Men vi er ikke i nærheten av evangelienes Jesus med dette bildet. 
– Evangeliene er rent krutt, sier ateisten. Er det noe verdifullt i kristendommens kjerne vi har sluttet å etterlyse, ja, nærmest har avlyst?

G.K. Chesterton sa mye klokt, blant annet dette: Menneskene kan deles i to grupper: De som er dogmatiske og vet det – og de som ikke vet det. Eidsvåg hører til sistnevnte kategori.

Å stryke samtiden medhårs med tidsriktig virkelighetstolkning selger godt og høster applaus. Men jeg savner friksjon og selvkritikk.

• Les Eyvind Skeie som mener at tåken fikk legge seg over Jesus-debatten

Kulturelle klær. Alle tidsepoker har sine kulturelle klær, uten at vi merker at vi har dem på. Dette kan representere blindsoner hvor vi feilaktig fristes til å tro at vi har fasiten. Etter 2.000 år med «absurde forestillinger om Jesus som Guds lam som bærer vår synd», er vi nå blitt voksne nok til å fatte at dette var midlertidige (vrang)forestillinger som la unødige byrder på oss, ifølge Eidsvåg. Det er kjærligheten og nåden som trumfer alt.

Jeg har respekt for Eidsvågs overbevisning, men er den ikke noe preget overmot (hybris) og manglende­ ydmykhet­? Og det undrer meg at ikke Eidsvåg selv registrerer hvor dogmatisk han egentlig er. Med utsagnet «Fjern bekjennelsesskriftene» avsluttet Eidsvåg muntert på Litteraturhuset. Alle kan ha sin egen trosbekjennelse. Våre nye erkjennelser er såkalt «erfaringsbaserte».

• Les Tor Matin Synnes sitt innlegg «Avlyst: Jesus Kristus»

Ensomt. Men erfaringer som sådan er uinteressante – det er tolkningen av disse som er viktig. Erfaringer tolkes ved hjelp av utvalg og redigering. Samme­ hendelse oppleves og tolkes ulikt avhengig av ståsted og de kulturelle briller du velger å ha på deg.

Hvis hver mann og kvinne skal ha sin egen subjektive, erfaringsbaserte­ trosbekjennelse, så sitter vi der på hvert vårt nes med våre individuelle troslys. Det kan fort bli ensomt. Fellesskap­ oppleves i overgivelsen til noe større enn min egen nesetipp, til en åpenbaring slik den er gitt oss gjennom Skriften, Bekjennelsen og Tradisjonen.

Det er å håpe at denne høstens Jesus-interesse revitaliserer en bærekraftig og frimodig tro på den oppstandne­ Kristus som døde og stod opp for våre synder. Til syvende og sist handler dette­ om tillit.

Tillit. Personlig fester jeg mer tillit til Trosbekjennelsen som ble utmeislet på Kirkemøtet i Nikea (år 325), og som har vist bærekraft i årtusener, enn til en eventuell ny trosbekjennelse slik den blir presentert gjennom Bjørn Eidsvågs forestilling på Det Norske Teatret.

• Les også Hans Aage Gravaas: Hvem heier vi på?

Først publisert i Vårt Land 30.09.2016

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Gjermund Frøland

10 innlegg  6745 kommentarer

Personlig ....

Publisert rundt 2 år siden
Torstein Husby. Gå til den siterte teksten.
Personlig fester jeg mer tillit til Trosbekjennelsen som ble utmeislet på Kirkemøtet i Nikea (år 325), og som har vist bærekraft i årtusener, enn til en eventuell ny trosbekjennelse slik den blir presentert gjennom Bjørn Eidsvågs forestilling på Det Norske Teatret.

Subjektiviteten er en sterk og nådeløs herskerinne.

Vi kan innbille oss at vi er mer objektive enn de andre, men det jeg siterer deg på, viser at vi alle er fanger av vår egen subjektivitet.

Og forresten, hvilken verdi har de gamle, gode trosbekjennelsene når vi vet med oss selv at vi hykler når vi resiterer dem?

Svar
Kommentar #2

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Hvilken hensikt tjener egentlig trosbekjennelsen?

Publisert rundt 2 år siden

For meg personlig fremstår fremsigelsen av trosbekjenneslen i kirken som en tvangstrøye som er egnet til å skape splittelse og å støte litt annerledes troende vekk fra kirken.

Jeg har ofte lurt på hva hensikten med å stå å mese frem en bestemt tro på bestemte trosdetaljer, som sikkert mange opplever som helt eller delvis problematiske.

Jeg mener, man står altså der at man tror på jomfrufødsel bl a. Hvor mange er det som VIRKELIG tror på det innerst inne?

Hva er vitsen? Hva oppnår man? Har det noen positiv effekt for fellesskapet eller for den enkelte?

Jeg kan ikke se at det kan ha noe særlig å si for den enkeltes personlige trosliv, men det kan kanskje ha noe å si for kirkens enhet, for ikke å si ensretting.

Men er det noen som tror Gud i det hele tatt bryr seg om at vi står der og fremsier en tro på bestemte læresetninger, som er formulert av mennesker?

Og er det noe mål i seg selv at alle som besøker kirken skal tro på det samme?

Jeg for min del synes hele trosbekjennelsen med fordel kunne fjernes helt og erstattes av en stille stund der hver enkelt får anledning til å henvende seg til Gud i sitt eget indre og fremføre en personlig bønn til Gud.

En slik bønn, som ville være ektefølt og personlig for hver enkelt, ville ha en helt annen og mye dypere betydning for den enkeltes gudsforhold.

De som ikke ønsker å be, kan da bare sitte helt stille og tenke på akkurat hva de vil. De som vil fremsi trosbekjennelsen i sitt indre, har også frihet til å gjøre dette.

Og så slipper de som ikke kan tilslutte seg trosbekjenneslen, men som er inderlig og dypt troende med en personlig tro, slippe å føle seg ille til mote fordi de blir tvunget til å føle seg ekskludert fra fellesskapet.

Det er den indre, personlige troen som til syvende og sist betyr noe i menneskelivet, og ikke den utvendige og overfladiske fremsigelsen av trosdogmer og tvangspregede læresetninger!

Mvh Sverre

2 liker  
Svar
Kommentar #3

Alf-Erik Hallert

1 innlegg  231 kommentarer

Fryktinngytende trosbekjennelser

Publisert rundt 2 år siden

Under den spørrende tittelen Forkastelige trosbekjennelser? reiste jeg i en kommentar i en annen tråd tvil om holdbarheten til Den norske kirkes trosbekjennelser. Det gjaldt Confessio Augustana, som blant annet sier:

De fromme og utvalgte skal han gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende.

Det gjaldt videre Den athanasianske trosbekjennelse, som sier:

Og de som har gjort godt, skal gå inn til det evige liv, men de som har gjort ondt, til den evige ild.

Jeg forstår at disse trosbekjennelsene ligger til grunn for dype Tradisjoner. Siden Skriften hører med, slik Husby er inne på, så siterte jeg også Skriften:  

Og da han slo sine øine op i dødsriket, der han var i pine, da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød. Da ropte han: Fader Abraham! forbarm dig over mig og send Lasarus, forat han kan dyppe det ytterste av sin finger i vann og svale min tunge! for jeg pines storlig i denne lue. 

For meg som er anti-teist, representerer Skriften, Bekjennelsen og Tradisjonen her en ondskapsfull trussel mot oss vantro, om enn en tom trussel. 

For den som er trygg i troen, antar jeg at den utgangen som forespeiles de slemme og/eller vantro, i første omgang ikke representerer noe problem, selvgode og trygge på egen frelse som slike troende gjerne er. Ved nærmere ettertanke kan man likevel få øye på et problem også for trygge kristne, som for eksempel min mor, som ble forespeilet evige gleder, men som elsket sin mann, som var erklært ateist, og sin sønn, som er anti-teist. For hva slags evige gleder kan det være snakk om for kristne, som vet at deres kjære pines i dødsriket? (Min mors løsning var subjektiv, men dypt kjærlig og menneskelig: Hun var hellig overbevist om at størst av alt er kjærligheten, og at vi alle skulle møtes i Paradis, uansett. Slik unngikk hun å føle seg ensom her på jorden, og slik fortrengte hun Bibelens og Den norske kirkes fæle forestillinger om evig fortapelse.) 

Verre enn for sånne som min mor, er nok Bibelen, Tradisjonen og Bekjennelsene for de tvilende og umodne kristne, dem med svekket tillit til egen tro, som får dødsangst av kirkens grusomme trusler, og som pines og plages av usikkerhet rundt egen og familiemedlemmers utgang. 

Trådstarter skriver at Eidsvåg oppfordret til å fjerne bekjennelsesskriftene. Jeg er veldig usikker på om dette er et klokt råd av Eidsvåg. Jeg kan være tilbøyelig til å være enig med Husby i at kristne bør holde fast ved trosbekjennelsene, om enn av andre grunner enn ham. På den ene side, så kan bekjennelsesskriftene skape angst og fortvilelse. På den annen side får du reine ord for penga. Kristendommen framstår gjennom bekjennelsesskriftene som den frastøtende og ondskapsfulle religionen den er, og som også tradisjonen og Bibelen vitner om. Kjærligheten er kanskje størst av alt, men like stor er nok sannheten, i hvert fall i mine øyne.

2 liker  
Svar
Kommentar #4

Jostein Sandsmark

81 innlegg  430 kommentarer

Augustana: - evig pine?

Publisert 10 måneder siden
Alf-Erik Hallert. Gå til den siterte teksten.
Kristendommen framstår gjennom bekjennelsesskriftene som den frastøtende og ondskapsfulle religionen den er, og som også tradisjonen og Bibelen vitner om.

Eg har stor forståing for dette synet som Alf-Erik Hallert her eksponerer og vågar å gå mot Augustana og delar av trusvedkjenninga, - for eg meiner det ikkje er ei rett forståing av grunntekstane. At det også samsvarar med adventistane si lære om livet etter døden får våga seg, - likeins at eg kjem gudsfornektarar i møte eit stykke på veg. 

Eg har delteke i eit avisordskifte med temaet «Livets to utganger» og vart av min meiningsmotstandar skulda for å gjera  «et forsøk på å tilpasse læren om fortapelsen med moderne tanker …. og har heller ikke noen støtte i Bibelen……»

Eg støttar læra om tilinkjesgjering, men det er korkje for å vera moderne eller liberal, men fordi eg ser at det er brei dekning for dette synet både i GT og NT.

Augustana seier: «… men de ugudelige skal pines uten ende.»  Dette får likevel inga tyngd når det er ei kjensgjerning at tida er endt, - over, - ute.(Op 10,6 : Engelen forkynner: "Tida er ute!") 

 Me har gått over i ein ny dimensjon – æva –som har avløyst vår tidsdimensjon,  -  og som me ikkje har gangbare termar for.

«Død» i bibelsk forstand er skild frå Gud.  Men Paulus skriv: «Gud er ikkje Gud for dei døde, men for dei levande», og: «Gud gøymer ikkje på det vonde».

I Openberringsboka går det fram at alt det vonde skal få sin ende i Eldsjøen: Djevelen og hans englar, alle dei gudlause, ja tilmed Døden og Dødsriket skal bli brent opp – «skal ikkje finnast meir -  blir borte som røyk, - brenn som agner» .  

Den rettfram-forståinga av å vera fortapt – er nettopp det å «gå til grunne, bli mista, forsvinna som røyk, som agner i vind». Og Jesus sa: «Ottast han som kan øydeleggja både sjel og lekam…» (Gud)

 Den Andre Død er eit evig  (i tydinga definitiv, slutteleg, uoppretteleg) ikkje-tilvere, -  borte frå Gud. Og når noko ikkje eingong finst for Guds augo  -  eksisterer det ikkje.

Det var den katolske kyrkja som i den første tida skapte teologien om eit Helvete med ulideleg pine for å skræma folk til bot og avlat - for å kjøpa seg ut og bli frelst frå den evige pina og få eit Evig Liv. Kyrkja skaffa seg dermed umåteleg makt, eigedom, og prakt. Pavekyrkja er ikkje bibelsk, men betalt av folk som ville frelsast frå det eldsprutande Helvetet. Grunnlag for ein slik teologi finn ein ikkje i Skrifta. Men me har overteke mange av førestellingane om tilveret etter døden, - sjølv om dei ikkje har støtte i Bibelen.

At dette ikkje er «moderne tankar» eller liberal teologi blir klårt ved at det tydeleg står i Jobs Bok 20, 7.8.9. – det eldste skriftet i Bibelen: «Dei gudlause går for alltid til grunne……flyg bort som ein draum…. og finst ikkje meir….. er aldri meir å sjå».

 ÆVA – EI TID UTAN ENDE?

Mitt syn på tilveret etter Domen og Den andre Død er grunna på tre føresetnader frå Skrifta. Vår tidsdimensjon tek slutt når han blir avløyst av GUDS DIMENSJON:  ÆVA.

Alle står opp til dom. Dei truande som er frifunne, går rett forbi og inn til Det nye Livet. Dei ubotferdige blir dømde etter sine gjerningar og får ei tilmålt, rettferdig straff.

Etter at Domen og den tilmålte straffa er fullenda, blir alt det vonde og syndige kasta i Eldsjøen og brent opp. Ingenting ureint skal finnast på Den nye Jord og i Dei nye Himlane.

Eg lener meg ikkje til dei skriftlærde, men viser til ei rett-fram-forståing av Bibelen som kvar og ein kan lesa og ta til seg. Eg avlyser ikkje fortapinga, helvetet eller evig liv/død, - men dreg slutningar ut frå ei rekke med grunntekstar både frå GT og NT.  At ordet «evig» i Bibelen slett ikkje alltid betyr ei uendeleg lang tid, eller til alle tider viser orda: «…og husbonden vart borte ei lang æve».  Peter som ikkje ville la  Jesus vaska seg: «Aldri i æva skal du vaska mine føter!»  Sodomas «evige eld» - er slokna for fleire tusen år sidan. Ulmebrannen, den «evige» eld – i Gehenna i Hinnoms dal - er forlengst brent ut.

I æveperspektiv står «tida stille»; alt er «NÅ». Men dette er vanskeleg å fatta, så det er gjeve oss ei tvilsam tolking ved å seia at det betyr: eit tidsrom utan ende.

 Gud skaper ikkje Helvetet. Helvetet oppstår når dei fortapte  med skrekk ser kva dei taper, går glipp av, mister, forliser for evig.  Det vert ei sjeleleg pine som ikkje er til å bera! 

I 1 Tess 1,9 står eit lite påakta ord som definerer pina i Helvetet: «Straffa deira skal vera ei evig fortaping borte frå Herrens åsyn og hans herlegdom og makt….» 

Klårare og meir direkte kan det ikkje seiast. Les det to gonger. Og Paulus nemner ikkje med eitt ord helvete, eld, - eller evig pine.

Når himmel og jord har kvorve bort og ingenting ureint skal sleppa inn i det nyskapte universet, - kor vil ein då kunna lokalisera helvetet?  Og Paulus forkynner: «Gud gøymer ikkje på det vonde»? og «Gud er ikkje Gud for dei døde».

«Me skal bli Han lik;  – få del i Guds uforgjengelegdom og leva i Hans «tids»-dimensjon. Dei fortapte blir ikkje ikledd udøyelegdom. Dei må for evig døy i «Den andre Død» – som ikkje kan tolkast bort til å bety anna enn: Utsletting.

Visseleg betyr englebodskapen i Op 10,6: «Tida er ute», - at nådetida er slutt; at det er definitivt FOR SEINT å omvenda seg, - men det er ikkje noko nyhende: Det var for seint alt ved den første død. Men også tidsdimensjonen  - som me har vore stengde inne i - er over, – når ævedimensjonen blir einerådande: Tida har stoppa, - Guds «NÅ» er innført.

2) Ingen som er bibeltru avlyser domen, straffa og fortapinga: Dei ubotferdige får si rettferdig tilmålte straff i Genhenna - (helvete) - den definitive, evige død. 

Ingen av dei fortapte blir ikledd udøyelegdom – som måtte til om dei skulle pinast i ei uendeleg tid.

Op 12,12 opplyser: «Satan veit at han har berre ei stutt tid att» ?? (men skulle ikkje han pinast «i evige tider utan slutt»?)

Jesu sa: «eg vil syna kven de skal ottast: – Han som har makt til å øydeleggja både sjel og lekam i helvetet». Den lekam, den sjel som er øydelagd, tynt, drepen i Den andre Død er definitivt, for evig skild frå Guds åsyn, for all tid og æve: Tilinkjesgjord. Utsletta.

 I Bibelen er elden teiknet på ein reinsande og utslettande prosess. Ingenting kan stå seg mot den. Den fører til definitiv død og fortaping av substans/eksistens. Kva er det att av agner som blir kasta i elden?

I Jobs bok er dette skildra fleire gonger i malande ordbilete: «Borte som ein draum om natta – kverva som røyk – aldri minnast meir».

Kan dette forståast annleis enn at dei for all tid – i eitkvart tilvere -  er borte for godt?

Op 18, 8 har ei skildring av Babylon: «..og ho skal brennast opp med eld».

Det som er brent opp eksisterer ikkje meir.

Når dag og natt, vinter og vår – våre tidsmålarar er bortfarne, vil Guds evige NÅ vera etablert.

2 liker  
Svar
Kommentar #5

Jostein Sandsmark

81 innlegg  430 kommentarer

Augustana: Ei pine utan ende?

Publisert 10 måneder siden
Alf-Erik Hallert. Gå til den siterte teksten.
Kristendommen framstår gjennom bekjennelsesskriftene som den frastøtende og ondskapsfulle religionen den er, og som også tradisjonen og Bibelen vitner om.

Eg vågar å gå mot Augustana og delar av trusvedkjenninga, - for eg meiner dei ikkje er i samsvar med grunntekstane.

Eg støttar læra om tilinkjesgjering - sjølv om eg dermed kjem i lag med adventistane, og at eg også kjem gudsfornektarane i møte eit stykke på veg.

I ein avisdebatt med tema "Livets to utganger" vart eg skulda for å vilja tilpassa meg liberal teologi og hevda eit syn som ikkje var i samsvar med Bibelen. Nei, slett ikkje. Det er god støtte for tankane både i GT og NT.

ÆVA – EI TID UTAN ENDE?

Det var den katolske kyrkja som i den første tida skapte teologien om eit Helvete med u-endeleg pine for å skræma folk til bot og avlat – for å kjøpa seg frelst frå den «evige» pina og få eit evig Liv. Kyrkja skaffa seg derved umåteleg makt, store eigedomar og praktfulle kyrkjebygg. Pavekyrkja er ikkje bibelsk, men betalt av folk som ville frelsast frå det eldsprutande helvetet. Grunnlag for ein slik teologi finn ein ikkje i Skrifta, - den var mest tufta på heidenske førestellingar. Men Augustana og Dnk har overteke mange av tankane om tilveret etter døden – sjølv om dei ikkje er å finna i Bibelen.

Mitt syn på tilveret etter Domen og Den andre Død er grunna på tre føresetnader frå Skrifta. Vår tidsdimensjon tek slutt når han blir avløyst av GUDS DIMENSJON:  ÆVA.

Alle står opp til dom. Dei truande som er frifunne, går rett forbi og inn til Det nye Livet. Dei ubotferdige blir dømde etter sine gjerningar og får ei tilmålt, rettferdig straff.

Etter at Domen og den tilmålte straffa er fullenda, blir alt det vonde og syndige kasta i Eldsjøen og brent opp. Ingenting ureint skal finnast på Den nye Jord og i Dei nye Himlane.

Eg lener meg ikkje til dei skriftlærde, men viser til ei rett-fram-forståing av Bibelen som kvar og ein kan lesa og ta til seg. Eg avlyser ikkje fortapinga, helvetet eller evig liv/død, - men dreg slutningar ut frå ei rekke med grunntekstar både frå GT og NT.

At ordet «evig» i Bibelen slett ikkje alltid betyr ei uendeleg lang tid, eller til alle tider viser orda: «…og husbonden vart borte ei lang æve».  Peter som ikkje ville la  Jesus vaska seg: «Aldri i æva skal du vaska mine føter!»  Sodomas «evige eld» - er slokna for fleire tusen år sidan. Ulmebrannen, den «evige» eld – i Gehenna i Hinnoms dal - er forlengst brent ut.

I æveperspektiv står «tida stille»; alt er «NÅ». Men dette er vanskeleg å fatta, så det er gjeve oss ei tvilsam tolking ved å seia at det betyr: eit tidsrom utan ende.

 Gud skaper ikkje Helvetet. Helvetet oppstår når dei fortapte  med skrekk ser kva dei taper, - går glipp av, - mister, - forliser for evig.  Det vert ei sjeleleg pine som ikkje er til å bera! 

I 1 Tess 1,9 står eit lite påakta ord som definerer pina i Helvetet: «Straffa deira skal vera ei evig fortaping borte frå Herrens åsyn og hans herlegdom og makt….» 

Klårare og meir direkte kan det ikkje seiast. Les det to gonger. Og Paulus nemner ikkje med eitt ord helvete, eld, - eller evig pine.

Når himmel og jord har kvorve bort og ingenting ureint skal sleppa inn i det nyskapte universet, - kor vil ein då kunna lokalisera helvetet?  Og Paulus forkynner: «Gud gøymer ikkje på det vonde»? og «Gud er ikkje Gud for dei døde».

«Me skal bli Han lik;  – få del i Guds uforgjengelegdom og leva i Hans «tids»-dimensjon. Dei fortapte blir ikkje ikledd udøyelegdom. Dei må for evig døy i «Den andre Død» – som ikkje kan tolkast bort til å bety anna enn: Utsletting.

Visseleg betyr englebodskapen i Op 10,6: «Tida er ute», - at nådetida er slutt; at det er definitivt FOR SEINT å omvenda seg, - men det er ikkje noko nyhende: Det var for seint alt ved den første død. Men også tidsdimensjonen  - som me har vore stengde inne i - er over, – når ævedimensjonen blir einerådande: Tida har stoppa, - Guds «NÅ» er innført.

2) Ingen som er bibeltru avlyser domen, straffa og fortapinga: Dei ubotferdige får si rettferdig tilmålte straff i Genhenna - (helvete) - den definitive, evige død. Ingen av dei fortapte blir ikledd udøyelegdom – som måtte til om dei skulle pinast i ei uendeleg tid.

Op 12,12 opplyser: «Satan veit at han har berre ei stutt tid att» ?? (men skulle ikkje han pinast «i evige tider utan slutt»?)

Jesu sa: «eg vil syna kven de skal ottast: – Han som har makt til å øydeleggja både sjel og lekam i helvetet». Den lekam, den sjel som er øydelagd, tynt, drepen i Den andre Død er definitivt, for evig skild frå Guds åsyn, for all tid og æve: Tilinkjesgjord.   Utsletta.

I Bibelen er elden teiknet på ein reinsande og utslettande prosess. Ingenting kan stå seg mot den. Den fører til definitiv død og fortaping av substans/eksistens. Kva er det att av agner som blir kasta i elden?

I Jobs bok er dette skildra fleire gonger i malande ordbilete: «Borte som ein draum om natta – kverva som røyk – aldri minnast meir».

Kan dette forståast annleis enn at dei for all tid – i eitkvart tilvere -  er borte for godt?

Op 18, 8 har ei skildring av Babylon: «..og ho skal brennast opp med eld».

Det som er brent opp eksisterer ikkje meir.

Når dag og natt, vinter og vår – våre tidsmålarar er bortfarne, vil Guds evige NÅ vera etablert.

1 liker  
Svar

Siste innlegg

Høyres maktdemonstrasjon
av
Berit Aalborg
38 minutter siden / 99 visninger
1 kommentarer
Løftebrudd å gå til høyre
av
Otto Strand
rundt 2 timer siden / 182 visninger
0 kommentarer
Plutselig verdikonservatisme?
av
Mathias Slettholm
rundt 3 timer siden / 152 visninger
0 kommentarer
Radikal aksjonsform fra KFUK-KFUM
av
Ernst Harbakk
rundt 5 timer siden / 130 visninger
1 kommentarer
Bibelen til Østfold
av
Vårt Land
rundt 10 timer siden / 180 visninger
1 kommentarer
Vær varsom
av
Didrik Søderlind
rundt 10 timer siden / 488 visninger
3 kommentarer
KrFU står sammen
av
Martine Tønnessen
rundt 10 timer siden / 87 visninger
1 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Høyres maktdemonstrasjon
av
Berit Aalborg
38 minutter siden / 99 visninger
1 kommentarer
Løftebrudd å gå til høyre
av
Otto Strand
rundt 2 timer siden / 182 visninger
0 kommentarer
Plutselig verdikonservatisme?
av
Mathias Slettholm
rundt 3 timer siden / 152 visninger
0 kommentarer
Radikal aksjonsform fra KFUK-KFUM
av
Ernst Harbakk
rundt 5 timer siden / 130 visninger
1 kommentarer
Bibelen til Østfold
av
Vårt Land
rundt 10 timer siden / 180 visninger
1 kommentarer
Vær varsom
av
Didrik Søderlind
rundt 10 timer siden / 488 visninger
3 kommentarer
KrFU står sammen
av
Martine Tønnessen
rundt 10 timer siden / 87 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Isak BK Aasvestad kommenterte på
Høyres maktdemonstrasjon
17 minutter siden / 99 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
24 minutter siden / 2217 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
30 minutter siden / 2217 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 2217 visninger
Karl Johan Hallaråker kommenterte på
Støtte til ærlig og åpen prosess
rundt 1 time siden / 1314 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 2217 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 2 timer siden / 2217 visninger
Dag Løkke kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 2 timer siden / 2217 visninger
Otto Strand kommenterte på
Et sosialdemokratisk eller kristendemokratisk retningsvalg?
rundt 2 timer siden / 99 visninger
Otto Strand kommenterte på
KrFU står sammen
rundt 2 timer siden / 87 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 2 timer siden / 2217 visninger
Otto Strand kommenterte på
KrF’s veivalg – vingling i sentrum?
rundt 2 timer siden / 78 visninger
Les flere