Gunhild Maria Hugdal

7

En Gud for de mange, Simonnes?

Helge Simonnes kritiserer en kirke som ikke har kontakt med folket. Da er det vanskelig å forstå hvorfor han intervjuer biskopene og ikke går i dialog med vanlige prester eller folk flest.

Publisert: 30. sep 2016

Jeg kan kjenne meg igjen i noen av de erfaringene som Helge Simonnes beskriver i sine fiktive fortellinger i En Gud for de mange. Tolv teser om hvordan kirken skal vinne folket tilbake. Jeg vet hvor brutalt det er å miste sin barndoms Skybert, «den store fikseren», som Simonnes skriver om. Det er et tap som etterlater en betydelig tillitskrise til livet – og et meningstap som må integreres på en eller annen måte.

Jeg vokste selv opp i et svært konservativt kristent miljø, og har måttet bruke mange år av mitt voksenliv på å jobbe med en trosbagasje som var sterkt invalidiserende. Det å håndtere­ denne bagasjen har vært en så omfattende oppgave at det er blitt levebrødet mitt.

• Les kronikken til Helge Simonnes: Kollektivt åndelig ansvar

Brente barn. Det et sjokk å måtte innse at det tros- og livskartet som jeg hadde fått med meg, på ingen måte stemte overens med terrenget. Det er sårbart å stå der som tjueåring med et dårlig eller ubrukelig kart – i en livsfase hvor de store valg skal tas­­­. Så Simonnes tangerer uten tvil stor og viktig tematikk. Jeg vet – ut ifra både egne og andres erfaringer – at det å skulle omstille seg etter en oppvekst i et kristent miljø med fundamentalistiske trekk, er sterkt undervurdert. Det er en omstillingsprosess av dimensjoner, og en prosess som skulle ha vært belyst med forskning og kunnskap.

Simonnes har et ekte engasjement for Guds brente barn. Det skal han ha ros for. Og jeg har sansen for ideen til Simonnes: At menneskelig erfaring, i fortellingsform, skal utfordre kirken. Den samme innsikten – om erfaringen som en kraftfull kilde til ny innsikt – er sentral også innen feministisk teologi og etikk. Rasjonell argumentasjon har en hegemonisk posisjon i vårt samfunn. Nettopp derfor har livsfortellinger en unik evne til å utfordre – ved løfte fram nyanser­ som det rasjonelle argumentet ikke kan romme.

På denne bakgrunn er det synd at Simonnes ikke har nok tillit til sine fortellinger – og til erfaringen formidlet gjennom narrativen. Fortellingenes egenverdi reduseres ved at de konsekvent er ispedd rasjonell argumentasjon. Slik sett blir det i overkant tydelig at fortellingens funksjon er å tjene det rasjonelle argumentet­. Dette merkes på fortellingene­ at de ikke er mål i seg selv. Jeg savner eksistensiell nerve­ og sprengkraft.

Ikke minst, så spiller fortellingene i for stor grad på det man kanskje kan kalle stereotype erfaringer­. Slik må det nødvendigvis gå når en selv skal dikte – da vil problemstillingene kunne minne om anekdoter som verserer i kristne miljøer. Dette er erfaringer vi har hørt om før, og i stor grad er det åpne dører som slås inn.

• Les Oskar Skarsaunes anmeldelse av boken: Simonnes svarer ikke på eget spørsmål

Komfortsone. En annen side ved Simonnes’ fortellinger bør også adresseres: Det kan virke som om det i stor grad er de samfunnssjikt som Simonnes selv hører hjemme innenfor og har kjennskap til, som beskrives her. Simonnes henter erfaringsmaterialet fra sin sosiale komfortsone – det er deres erfaringer som er relevante når nå kirken skal utfordres.

Det beste hadde vært om Simonnes­ hadde vist sin egen idé nok respekt til at han gikk ut for å hente fortellinger – med åpent sinn, og utenfor egne miljøer. Da kunne han ha funnet uante skatter­. Da hadde han kanskje kunne ha unngått at noe av kritikken oppleves som 20, 30 og kanskje 40 år forsinket. Simonnes belyser generasjonserfaringer som i mindre grad gjelder de yngre, og som i noe mindre grad gjelder (dagens) kirkelige miljøer­. På den bakgrunn blir det litt pompøst og ambisiøst å formulere 12 teser om hvordan kirken nå skal vinne folket tilbake.

Åndelighet, troslære og trospraksis går hånd i hånd med etiske idealer. Mye av det Simonnes tematiserer handler både implisitt og eksplisitt om kristen etikk. Etiske idealer om det gode og det rette er også «mektige våpen» som kan legge menneskers liv i grus – eller som i det minste kan legge stein til byrden i tunge­ livsfaser. Her er det nok å ta av. Idealet om ikke å bryte ekteskapet i kombinasjon med den kristne hetero-normativiteten, er for eksempel idealer som har forårsaket langt mer lidelse enn hva Simonnes er i nærheten av å beskrive.

Folk flest. Simonnes kritiserer en kirke som ikke har kontakt med folket. På den bakgrunn er det vanskelig å forstå hvorfor han har tatt seg tid til å intervjue biskopene­, men ikke går i dialog med vanlige prester eller­ folk flest. Hvis vi skal vinne folket, er det kanskje folk flest, og ikke den kirkelige maktelite, man først må snakke med?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.09.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
18 dager siden / 1210 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
24 dager siden / 1206 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 1025 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
10 dager siden / 850 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 627 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 578 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere