En stille revolusjon

I 2002 ble en ny tradisjon lansert på Nyehmsveckan, de svenske pinsevennenes sommerkonferanse. Den falt sammen med Fotball-VM, og Sverige skulle møte Senegal i åttendedelsfinalen. I stedet for å la deltakerne finne sine egne TV-apparater satt stevneledelsen opp storskjermer i møteteltet. Slik fikk et par tusen forventningsfulle pinsevenner dele skuffelsen da Sverige til slutt tapte kampen.

Tradisjonen er kommet for å bli – også i år ble fotball vist på Nyemsveckan.

Synd. I dag oppfattes det som selvfølgelig, men for Lewi Pethrus, Thomas Ball Barrat og andre pinsepionerer hadde det vært utenkelig. Gjennom 1900-tallet regnet pinsevenner idrett som synd med samme selvfølgelighet som dans, alkohol og utenomekteskapelig sex. Idretten ble ansett som noe som stjal tiden og fokuset fra Gud.

At en ung kirkelig bevegelse endrer seg på en del områder, er i seg selv ikke underlig. Men endringen av synet på idrett i Pinsebevegelsen har tilsynelatende skjedd uten diskusjon. Først var idretten bannlyst og kritisert, senere følger – på 1960-tallet – noen års taushet. Deretter, på 1970-tallet, blir den akseptert, og fotball dukker for eksempel opp som forslag til en passende aktivitet på ungdomsleirer.

Helt plutselig har man endret seg. Men man leter forgjeves etter oppgjør, refleksjoner over kursendringen eller forklaringer på hvorfor man endret seg.

Stille revolusjon. Denne stille kursendringen er ikke et arbeidsuhell, men noe Pinsebevegelsen har brukt som en metode. Forskere har beskrevet demonteringen av syndekatalogen og endringen av praksisen med menighetstukt som en revolusjon i det stille.

Og den stille revolusjonen pågår fortsatt. Stigmaet ved skilsmisse er borte. Aksepten av alkohol er utstrakt. En drøy tredel (37 prosent) av de svenske pinsepastorene drikker i dag alkohol. Tallene er antakelig høyere blant medlemmene. Holdningen til samboerskap og sex før ekteskapet er i ferd med å endres. I løpet av noen år kommer det sannsynligvis til å skje forandringer i synet på homoseksualitet.

Prinsippløshet. Én ting er at et samfunn endrer standpunkt, problemet her er at det skjer uten reell debatt. Det gir inntrykk av at det er snarere er sosiologi enn teologi som er veiledende. Altså, når tilstrekkelig mange i forsamlingen har vært gjennom en skilsmisse, eller har barn som lever i samboerskap, forsvinner stigmaet. Forsamlingen tilpasser seg den nye sosiologien.

At kursendringen skjer i det stille, skaper også et inntrykk av at det skjer ureflektert. At det ikke ligger prinsipper, men snarere prinsippløshet bak. Når man ikke forklarer teologisk hvorfor noe ikke lenger er synd, virker det som om man bare driver med tidsånden.

Usikkerhet. Refleksjonene etter at jeg tok dette opp i den svenske avisen Dagen i sommer, var talende. Noen pastorer tok kontakt og mente at visst ble det snakket om disse tingene. Samtidig lot en lang rekke vanlige medlemmer seg høre. De takket for at noen endelig tok opp et tema som de selv hadde undret seg mye over. Inntrykket ble med andre ord at pastorene har snakket en del med hverandre, men ikke så mye med menighetene sine.

Men å la være å forklare for mennesker som har gjort radikale livsvalg, kanskje valgt bort idretten til fordel for menighetstilhørigheten, hvorfor synet på slike spørsmål har endret seg, er å vike unna sitt pastorale ansvar.

Dessuten leder mangelen på bearbeidelse til en usikkerhet i bevegelsen. Hvor er vi på vei og hva er det neste som vil bli endret?

Finnes et lederskap som tar teologisk ansvar for Pinsebevegelsens retning?

FØRST PUBLISERT I GJESTESPALTEN «LIVSSYN» I VÅRT LAND 30.09.2016