Kom fort bror, kom!

(Dette er et forkortet utdrag av kapitlet «Hijra» i Erlend Ofte Arntsens bok Fremmedkrigerne. Fra en norsk småby til Den islamske staten (IS), utgitt på Kagge Forlag. Trykket med tillatelse.)

Meldingen som lyste opp på skjermen foran Torleif hjemme i Norge 13. november 2013, kom fra Syria: «Kom fort bror, kom». Det var Abo som skrev til ham, trolig fra millionbyen Aleppo.

Abo hadde sett mye siden han og Sammiulla krysset grensen fra Tyrkia for to måneder siden. Antall drepte i Syria hadde passert langt over 100.000. 11.000 barn var drept. Krigen som bølget frem og tilbake mellom Assad og opprørerne, avkrevde sivile lidelser som brente seg fast i sinnet til dem som bevitnet dem.

Men Abo hadde også stått under den blå himmelen på høye hustak i Aleppo og sett utover den vakre byen med oldhistoriske røtter. Det mektige synet av Aleppo strakte seg så langt horisonten tillot. Her hadde det bodd mennesker sammenhengende i tusener av år. Nå var Aleppo stedet hvor revolusjonen kunne vinnes eller tapes.

På en video han sendte hjem til foreldrene, dreide han kameraet fra side til side mens han sa at det ikke fantes et eneste sted hvor tsjetsjenere ikke var. «Vi er på de høyeste bygninger som finnes.»

Mor og far Edelbijev var blitt desperate da de i begynnelsen av september hadde fått den kryptiske SMS-en i Tunisia. Moren hadde ringt Abos storesøster i Fredrikstad med én gang og bedt henne sjekke om passet hans var hjemme. Det var borte.

«Ring politiet! Meld ham savnet, kanskje de kan stoppe ham!»

Abos far hadde vært stillere, han bar på en mistanke om hva som akkurat hadde hendt. Moren hadde sendt meldinger til Abo. Han måtte forklare, han måtte si hvor han var. Hva var dette, hva mente han? Men til slutt var det ikke mer de kunne gjøre.

Da Abo en dag fortalte hvor han var, og de ville vite hvorfor han hadde reist, skrev han at han følte seg avvist og uten muligheter i Norge. Militæret ville ikke ha ham, og han hadde innsett at han ikke ville komme inn på høyere utdanning. (...)

Mens kameratene til Torleif var hellige krigere, var konvertitten selv igjen på Lisleby. Han var uten jobb. Han hadde søkt seg inn på allmennfag denne høsten. Men enten hadde han ikke kommet inn, eller så hadde han ikke møtt opp. Han gikk i alle fall ikke på skole. Det var Torleif som hadde tatt kontakt med Abo først denne kvelden. (...) Kameraten hjemme i Fredrikstad måtte komme, fort, til Jabhat al-Nusra . Han var med i en «SWAT»-gruppe: «elite soldater. vi trener hele tiden,» skrev Abo.

Opprøret var inne i en svært avgjørende tid. Regimet hadde fått overtaket og erobret en rekke byer, småsteder, samt strategiske baser rundt Aleppo de siste dagene. Flere av de salafistiske militsene hadde gått sammen i et nasjonalt opprop om at de trengte forsterkninger.

Abo skrev at hæren til «Shaytan» hadde samlet seg i Aleppo. De planla å angripe brødrene, men «alle mujahid» hadde samlet seg der også. Det kom til å bli «veldig blodi kamp». Det kunne hende han kom til å bli drept. Om Torleif ikke hørte noe mer fra ham, betydde det at han var på «besøk hos Allah» .

Torleif hadde bekjempet demoner i Diablo på PC-en siden han var liten gutt. Nå kjempet Abo på ordentlig mot Satans hær.

Denne høsten hadde han som ble kalt «gulingen» av kameratene sine, vinglet mellom sitt gamle og nye liv. (...) En uke viste Torleif sin offentlige støtte til Sammi nede i Syria ved å skrive «Allahu akbar!!» på den åpne Facebook-veggen hans, for så to dager senere å gi beskjed til kameraten han hadde møtt på byen i september, at han måtte si ifra hvis han ønsket «noe å drikke på;)».

Sammiulla befant seg i Ad-Dana, fire mil vest for Aleppo. Den tyrkiske grensen lå ytterligere en mil lenger vest.

Byen hadde vært under kontroll av ISIS siden i sommer, og var ett av mange steder der de hadde opprettet sharia-domstoler, sitt eget politi og gjorde dawah. I tillegg fortalte de gjennom sin egen mediemaskin at de hadde etablert skoler for barn, at de drev med matutdeling, drev medisinske klinikker og transporterte vann. ISIS var den raskest voksende gruppen i Syria nå, og rekrutterte de fleste fremmedkrigerne som kom inn i landet.

Som Abo hadde også han bare sendt en knapp tekstmelding hjem til familien like etter at han dro. De prøvde å sende melding tilbake uten å få svar. Telefonen hans var avskrudd. Da han en dag endelig ringte, begynte moren hans å gråte med en gang. Da la han bare på. Utover høsten normaliserte kontakten seg i sporadiske oppdateringer.

De hadde også forsøkt å melde ham savnet, men ettersom de hadde kontakt med ham, lot det seg ikke gjøre, hadde de blitt fortalt av politiet. Senere på høsten aksepterte imidlertid politiet å registrere en savnetmelding på Sammiulla. Det var da Zaffe valgte å fortelle om hvordan sønnen hadde forandret seg det siste året, om moskébesøkene og kontakten med Ubaydullah Hussain.

Men nå var Sammiulla snart blakk. (...) Han fortalte Torleif om livet i Syria. Allah hadde tatt vekk frykten i hjertet hans. Når de vantros bombefly kom over dem, opplevde han kun salighet. Det var så mye velsignelse og nåde rundt ham. «Ikke sånn stress og tull som i norge.»

Han sendte over bilder av kalashnikover og seg selv sittende med finlandshette, en pistol i hver hånd krysset over hverandre. Hadde det ikke vært for de persiske teppene bak ham, lignet han på et gjengmedlem. (...)

Nå hadde Sammiulla planer om å gifte seg. «Hsr du funnet dg en akhi??» «Er ikke vanskelig, men det er så mye vakkert p velge mellom. Man blir gal». (...)

20. november endret Abo profilbilde på Facebook. Det nye viste ham sittende sammen med en ung gutt, som lente seg inntil ham. Abo holdt forsiktig rundt gutten og var kledd i en svart overdel og militærbukser. Han hadde latt skjegget gro. Rundt hodet hadde han et pannebånd med trosbekjennelsen. Gutten var også kledd i kamuflasjetøy. Begge så rolig inn i kamera.

Det tok ikke lang tid før folk hjemme i Fredrikstad skjønte hvor han var. Journalister begynte å ringe rundt. Det var sånn Geir Kåre fikk vite om det. Siste gang han og Abo hadde snakket sammen, var i august, noen uker før kameraten reiste.

Han skrev til Abo dagen etter henvendelsen fra journalisten. Hvordan gikk det med ham? Han hadde ikke hørt noe fra ham i det siste. Han ville bare fortelle at han var der for ham «uansett hva som skjer og for meg er du familie!». Men hva gjorde han i Syria? Han hørte hjemme i Norge med familien sin og søsknene sine. (...)

Geir Kåre ville vite når han kom hjem .

«Jeg kommer ikke»

«Aldri?»

Situasjonen var et helvete, forklarte Abo. Det var ikke det at han ikke ville hjem, men han hadde en plikt til å hjelpe muslimer når det var krig. Det kaltes jihad. Og belønningen var et evig liv i paradis. Geir Kåre kom aldri til å skjønne det, mente Abo. Det var ikke vits å kaste bort tiden på å diskutere det. (...)

Abo hadde sett mye forferdelig. «For å si det sånn hvis Rambo hadde vært her han hadde pissa på seg» (...) «Jeg er her for å slås for Allah for rettigheter. For fred. Vi er ikke nato soldater».

Hjemme i den lille sokkelleiligheten på Lisleby hadde Torleif også sett bildet av Abo sammen med den unge gutten. En av dagene i etterkant hadde han besøk av en kamerat på rommet sitt. Han var oppspilt og viste kameraten bildet av Abo. En liten unge var blitt reddet fra døden! Han fortalte at han selv følte han måtte ned dit for å kjempe, for å redde kvinner og barn, slik som Abo.

Bildet som ble tegnet i mediene av de norske fremmedkrigerne i Syria disse dagene i slutten av november 2013, var et helt annet (...)

Det skulle nå være ti norske konvertitter i Syria, ifølge NRK. Konvertitter kunne føle at de hadde mer å bevise, fordi de kom utenfra. Noen ganger medførte det at de ble radikalisert raskere enn dem med muslimsk bakgrunn. Årsaken til at unge muslimer reiste for å gjøre jihad, lå også dels i hvordan radikale islamister gjennom flere tiår hadde gjort seg nytte av et sentralt og mektig begrep i islam. (...)

«Over 11.000 barn er blitt drept i Syria!!!!!» skrev Torleif på sin Facebook-vegg 29. november, etter flere dager med mye oppmerksomhet rundt de norske jihadistene.

«Og dere fokuserer på de som reiser ned ditt for å redde disse undertrykkede!!!!!! Og svartmaler dem og muslimene som støtter dem. Måtte Allah veilede dere til sannheten», sto det under.

Morgenen etter, 30. november, hadde Torleif bestemt seg.

«Jeg trenger veiledning akhi. Jeg må vite veien in sha Allah,» skrev han til Sammiulla litt før klokken 09.00.

«Vil du hit?» svarte Sammiulla mange timer senere.

«Ja akhi,» bekreftet han på nytt.

Det gikk et par dager før de fikk snakket videre. Torleif tok kontakt på nytt 2. desember og skrev at han trengte råd.

«Akhi du mp virkelig tenke deg om før du tar dette valget. Det er ikke lett liksom. Det stor belønning og derfor er det vanskelig også. Skal hjelpe deg med alt jeg kan bror. Det eneste du trenger å tenke på er å ta med riktig ting og litt penger og fly billett,» svarte Sammiulla og sendte over et bilde der han sto med to store granatkastere i hver hånd.

6. desember delte Torleif en nyhetsartikkel på Facebook fra Sarpsborg Blad om en politiker fra Arbeiderpartiet (Ap) som hadde protestert mot et forslag fra Fremskrittspartiet (Frp) om å forby hijab i grunnskolen og blant kommunens ansatte. Den kvinnelige Ap-politikeren hadde tatt på seg en hijab for å vise støtte til de muslimske kvinnene.

Konvertitten på Lisleby så angrepet fra Frp som et begynnende tegn på en apokalypse, et holocaust for muslimer. Han vektla ikke solidariteten den etnisk norske politikeren viste. (...) «Gjør dere klare på å gjøre hijra snart, kjære brødre og søstre. Snart skjer det samme som skjedde med jødene i andre verdenskrig med oss muslimer. Det skjer rundt om i verden. Hvor lang tid tar det før muslimene her i Norden blir tatt av stormen?» (...)

Torleif skrev at han ville komme med en gang han fikk 10.000 kroner. (...) Dagen etter hadde Sammiulla planen klar for kameraten hjemme på Lisleby. Det de imidlertid manglet, og som han måtte ta med seg, var «nyttige lectures og nyttige video», som kunne lære dem om «bra taktikk og å overvåke fiende i slagmarka». For å komme til Syria måtte han nå gjøre som Sammiulla sa.

Det første var å ha den riktige intensjonen og gjøre mye dua, altså at han burde be mye. Det andre var at han måtte ha med seg bra sko, ryggsekk og undertøy, hvis han hadde det. Resten skulle de ordne til ham der nede .

Det tredje var at han måtte ta et fly til Tyskland eller et annet land, og videre derfra til Tyrkia. Reiste han rett fra Norge, kom han til å bli sendt tilbake på grunn av «folk du har hengt med» og Facebook.

Det fjerde var at han måtte dra til Ubaydullah Hussain, så ville han fikse resten for ham. Det fantes tre tusen kroner hos en felles venn av dem i Fredrikstad, men resten kom han til å få av Hussain når de møttes, sa Sammiulla.

Det femte og siste var at han ikke måtte si noen ting til noen.

Han trengte en ferie. Det var det Torleif fortalte moren sin. Han hadde «ingen venner, ingen jobb, ingenting,» så han ville ta en tur til Hellas.

Mens hun pyntet til jul i leiligheten, gjorde sønnen de siste forberedelsene. På et eller annet vis hadde han klart å skaffe 20.000 kroner.

Det ble julaften på Lisleby. Hadde han allerede forlatt henne da han 29. desember endret profilbildet sitt på Facebook? Det var et bilde av ham og moren.

Torleif Angel hadde glattbarberte kinn. Håret var kort. Øynene glade.

Det hadde alltid bare vært de to. Nå var gutten hennes blitt 22 år. Faren hans hadde vært død like lenge.

Torleif løftet pekefingeren, tegnet på islams monoteistiske Gud. Moren smilte så bredt og hjertelig mens hun gjorde det samme, at det så ut som om hun lo.