Eyvind Skeie

66

Tidens dype brønn

Det er trist og fortærende at så mange menneskers velvilje og ærlige spørsmål faktisk er med på å føre kirken i motsatt retning av hva vi ønsker.

Publisert: 29. sep 2016

Herved noen refleksjoner etter samtalen mellom Bjørn Eidsvåg med flere fra Litteraturhuset i Oslo mandag i regi av Vårt Land.

Se «Høstens store Jesus-debatt» her

Bjørn Eidsvåg selv fremstod som selve prototypen på et postmoderne menneske. Han har levd, tenkt, studert, funnet, vurdert, valgt og forkastet. Nå sitter han igjen med sin Jesus, til glede for mange, til forundring for andre­ og til ergrelse for noen. Han mener ikke å ta fra noen deres Jesus, men står ved sin rett til å holde seg til 
sin.

Man kan spørre seg om en slik form for vektlegging av subjektet er grenseløst liberal, altfor tolerant­ eller passelig tolerant. Men den kan også innebære en intoleranse, blant annet fordi den, i det minste i Bjørn Eidsvågs versjon, setter strek over store deler av kirkens lange refleksjonshistorie og dogmedannelse, som Eidsvåg karakteriserer som meningsløs og uten relevans for dagens mennesker­.

• Følg debatten om Johannes Morkens innlegg «Jesus og Eidsvåg»

Plassere. Samtalen, som knapt ble en debatt, ville ha hevet seg noen hakk dersom man ikke bare hadde forsøkt å fange Eidsvåg i et nett som var spunnet av kirkens tradisjonelle teologi og begreper, men også hadde forsøkt å plassere hans egne holdninger i et videre perspektiv, enten­ det var filosofisk eller samfunnsmessig.

For meg personlig, som akkurat­ sitter og arbeider med å formulere tankene til den høyst­ oppegående biskop Thomas fra Egypt, var det en stor kontrast mellom dette arbeidet og mandagens samtale. Ikke bare kontrast, for øvrig, men to vidt forskjellige tilnærminger.

For biskop Thomas er hele kirken­s samlede erfaring til stede i hans enkle og kraftfulle handlinger som biskop for en stor gruppe kristne i virkelig kamp for sin religiøse identitet, sosiale verdighet og trygghet.

Meningsfylt. Da jeg hørte samtalen, hadde jeg nettopp skrevet om hvordan den egyptiske biskopen utvikler sine tanker omkring inkarnasjon og inkarnasjonen til å si noe ytterst meningsfullt­ til menneskene i dag, enten det dreier seg om syndefallet (som han har en langt mer spennende tolkning av enn den som kom frem i samtalen) og videre fremover til Jesu fremtreden som sant menneske og sann Gud.

Hvem vil ikke egentlig møte et sant menneske og en sann Gud, også i våre dager? Er det noe vi trenger, så må det vel nettopp være å møte det sanne mennesket, og gjerne også den sanne Gud samtidig! Slikt spør denne­ biskopen om, mens han ser inkarnasjonen­ som en prosess vi alle skal ta del i, en modning hvor gudsbildet i oss skal bli mer synlig og komme frem.

• Les også Tor Martin Synnes: Avlyst: Jesus Kristus

Synliggjøre. «Inkarnasjon er selve hovedprinsippet i skapelsen», sier biskop Thomas. Det handler hele tiden om å synliggjøre gudsbildet, konkretisere og gjøre det virkelig, her og nå.

Men for at det skal skje, må noe annet bli borte. Vårt eget selv må bli forvandlet i dette kraftfeltet, vil biskop Thomas kunne hevde.

Faren med den postmoderne subjektiviteten, er at den bidrar til å skrive oss ut av den lange historien og kontinuiteten. Det er kanskje dette som skjer i stor skala i og med vår egen folke-
kirke. Vi kan være så velmenende­ vi vil, men menneskene i det postmoderne samfunnet har rett og slett ikke bruk for oss.

Faren med den lange, historiske bevisstheten, er at vi utvikler­ et språk og en tilstede-
værelse som ikke lenger er nær og av betydning for noen. Dermed forsterker vi bare den negative­ tendensen og bidrar til å utradere oss selv.

• Les Torstein Husby: Skal vi ha hver vår trosbekjennelse?

Fortærende. Det er trist og fortærende at så mange menneskers velvilje og ærlige spørsmål faktisk er med på å føre kirken i motsatt retning av hva vi ønsker. Den debattlignende­ samtalen, som med nødvendighet måtte munne­ ut i om Bjørn Eidsvåg kan være prest eller ikke, var ikke produktiv, i likhet med mange slike­ debatter­. De bringer ikke lys, men lar tåken­ senke seg.

Jeg får mer ut av å lytte til røsten fra Egypts ørken. Biskop Thomas sier oss mye, både om vår egen, indre stemme og om kirkens samlede erfaring, slik den stiger opp av tidens dype brønn.

DETTE ER EN REDIGERT UTGAVE AV ET INNLEGG PÅ EYVIND SKEIES EGEN BLOGG. PUBLISERT I VÅRT LAND 29.09.2016

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Unn Elisabeth Aarø

8 innlegg  369 kommentarer

Tidens evighet

Publisert over 2 år siden

Takk for trøsten og påminnelsen om de lange linjene. Det som er evig og utenom tid og rom-som Einstein så glimt av først med tro så sin forstand. Alt vi ser og oppfatter nå vil forsvinne men det tar alle våre år i denne verden, misbruker vår oppmersomhet og stjeler fra vår ånd.

Kommentar #2

Ben Økland

13 innlegg  4083 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Eyvind Skeie. Gå til den siterte teksten.
Vi kan være så velmenende

Takk for et godt innlegg.

Men menneskene i det postmoderne samfunnet har virkelig bruk for folkekirken vår. Utfordringen gjelder heller at kirkens representanter bør øve seg i å samtale med de (post)moderne "kundene" sine, fritenkere, ateister etc. etc. Det fordrer innlevelse og toleranse og at man ikke snakker ovenfra og ned med skråsikker autoritet.

Kommentar #3

Tore Olsen

21 innlegg  5415 kommentarer

Thomas har rett

Publisert over 2 år siden
Eyvind Skeie. Gå til den siterte teksten.
Men for at det skal skje, må noe annet bli borte. Vårt eget selv må bli forvandlet i dette kraftfeltet, vil biskop Thomas kunne hevde.

Det heter jo at vi skal påta oss Jesu Kristis navn, hvilket symboliserer en endring og en ny identitet. Da må nødvendigvis, som biskop Thomas hevder, vårt selv bli forandret, om ikke forandret som må selvet avgi noe ufordelaktig i evig perspektiv, til fordel for å få noe - som er bedre i det evige perspektivet.

Det som da må bli borte er den gamle identiteten knyttet til vårt eget navn, vårt eget jeg - kall det ego - som må "forkastes" til fordel for direkte styring av Gud gjennom Den hellige ånd og Jesu kristi lys. Først da kan vi vel møte et sant menneske og en sann Gud, ved at vi selv blir mer sanne, mer lik den vi identifiserer oss med?

Jeg minnes Joh. Åpenb. 3 hvor de siste vers lyder omtrent slik: Den som seirer vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og satt meg med min Fader på Hans trone.

Når noe seirer må det være noe som blir beseiret, noe som går på tapskontoen, likeledes må seieren tilføre en gevinst større enn tapet. Jeg kan ikke tenke meg noe mer verdifullt i form av en seier enn å sitte med Kristus på Hans trone. Hva er vi villig til å forkaste av selvet, dvs. hva er de i oss som må "tape" til fordel for en bedre seier?

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
7 dager siden / 4994 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
18 dager siden / 4756 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 2620 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
23 dager siden / 2310 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
21 dager siden / 1796 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
8 dager siden / 1760 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
20 dager siden / 1516 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
13 dager siden / 1376 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
12 dager siden / 1305 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
2 dager siden / 1208 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere