Kommentar

Halalslakt og dødedåp

Muslimene velsigner kjøttet vårt og mormonerne døper oss posthumt. Betyr det noe som helst?

«Jeg skal be for deg!» kunne vi si når vi kranglet under barndommens strenge kristne oppvekstregime. I mangel på saftigere verbale virkemidler var trusselen ment å gi en litt ubehagelig følelse: Den jeg kranglet med skulle utsettes for en forbønn han eller hun absolutt ikke ønsket.

Jeg tror ikke noen av oss tok det alvorlig, men det finnes­ en god del mennesker som synes­ det er ubehagelig­ å bli utsatt­ for handlinger av religiøs­ karakter­. Klassikeren­ er fot-
ballaget Hammerfest­, som under­ en bortekamp­ mot Alta i 1999 ble utsatt for såkalt «ganding» fra selveste dommeren. Laget rykket ned, og Thomas Seltzer fikk en god historie til TV-serien God natt, 
Norge.

Halalkjøtt og dåp. Det dukker stadig opp beslektede problemstillinger. På Facebook har gruppen «Boikott gilde prior nortura tine som selger halakjøtt til ikke-muslimer» 3.214 medlemmer. Selv om de ikke personlig er utsatt for noen religiøs handling, er de mektig provosert. De kan nemlig ha spist kyllingkjøtt som har fått lyst velsignelsen «I Allahs­ navn, Allah er stor» over seg.

Noen ganger er det blitt bråk rundt konkrete bønneaksjoner, der velmenende kristne går rundt i nabolag og ber for menneskene som bor der. Såkalte bønnelister – navn over mennesker man ber for – er fremdeles ganske vanlig blant kristne. Et sentralt tema i bønnen er gjerne at personen må møte Jesus.

Særlig ateister er blitt provosert. De synes det er respektløst å bli gjort til gjenstand for en forbønn de ikke ønsker.

Lørdag fortalte Vårt Land om mormonere som systematisk lar seg døpe stedfortredende for avdøde mennesker. Ved å gjøre denne og lignende handlinger, tror Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers­ Hellige at de rydder av veien noen av hindringene for at menneskene får del i frelse og evig samvær med Gud.

Følelser. Felles for alle disse handlingene, er at det ikke er mulig å påvise noen virkning av dem. I de aller fleste tilfellene er hensikten god. Reaksjonene kan enten avsløre en ikke-rasjonell frykt for det åndelige, eller en generell motvilje mot gruppen som utfører handlingen.

Begge deler preger motstanden mot halal-velsignet kjøtt. Og det er grunn til å mistenke at ateisters sinne over å bli bedt for av kristne, og utbryteres kraftige reaksjoner på mormonenes dåp for døde, befinner seg i siste kategori.

Menneskers følelser bør selvsagt tas på alvor, om de er aldri­ så lite rasjonelle. Nortura avsluttet­ salg av umerket halal-­kjøtt av hensyn til forbrukerne. Mormonere og kristne har et omdømme­ å ta vare på. Hvem vil vel anklages­ for å være respektløs­ hvis hensikten er det motsatte? Derfor bedyrer mormonerne at de ber om tillatelse fra pårørende før de utfører sin stedfortredende dåp.

Rasjonell tilnærming. Universitetet i Tromsø går likevel foran­ som et eksempel på edruelighet når de samarbeider med mormonere om å digitalisere kirkebøkene­. De synliggjør det eneste­ forsvarlige ståstedet for en vitenskapelig­ fundert institusjon­: Dette betyr ingen ting i praksis, ut over at digitaliseringsjobben blir gjort.

Generalsekretæren i Norges­ Kristne Råd, Knut Refsdal, har den motsatte innstillingen. I Vårt Land karakteriserer han «dødedåp­» som et «overgrep mot min integritet og tro».

Nå sier som sagt mormonerkirken at de ikke vil utsette Refsdal for dette. Men om så hadde skjedd, ville det vært prinsipielt annerledes enn om Refsdal selv hadde mormonere på sin bønneliste­?

Urkirkens store systematiske teolog, apostelen Paulus, har en rasjonell tilnærming til en lignende problemstilling. I kirkens første år diskuterte man hvorvidt man burde spise kjøtt som på forhånd var ofret til de greske­ og romerske gudene. Paulus sitt svar er at disse «avgudene» egentlig ikke finnes. Prinsippet, som Refsdal kunne lært av, er: Det vi ikke tror på, har vi ikke vondt av.

Som leder i en av Norges viktigste økumeniske organisasjoner kunne Refsdal brukt muligheten til å understreke at det ligger god vilje bak slike religiøse handlinger. At den symbolske dåpshandlingen ikke betyr mer for en som ikke deler mormonenes tro, enn kristnes forbønn i prinsippet betyr for ateister. Han kunne reagert slik humanetikere som Levi Fragell og Jens Brun-Pedersen reagerer når de hører at kristne ber for dem: «Jeg tror ikke på det, men så hyggelig, likevel!­»

I stedet går han til motangrep. Det kan ved neste korsvei brukes mot hans egne trosfeller.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 29.09.2016

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar