Anne-May Grasaas

3

Radikal kristendom – trenger vi det?

Skal evangelienes Jesus tas på alvor, må det føre til radikal­ kristendom – til solidaritet med utsatte og glemte mennesker­ og vilje til å kjempe for rettferdighet.

Publisert: 28. sep 2016

Det siste året har flere stått fram og fortalt om krenkelser, usunn teologi og maktmisbruk i miljø som mente seg å representere radikal kristendom. Jeg har stor respekt for disse som tar oppgjør med destruktive former for kristen tro og praksis. Det er avgjørende både for dem selv og for de miljøene det gjelder.

Som ung voksen var jeg i åtte år fulltidsarbeider i den kristne bevegelsen Ungdom i Oppdrag (UIO). I ettertid har jeg blant annet­ måttet ta oppgjør med åndelig­ arroganse (vi forstod oss på Gud og misjon som få andre) og en underordningsteologi som åpnet for autoritært lederskap og la lokk på sunne kritiske holdninger.

På grunn av de negative erfaringene­ devaluerte jeg i mange år det radikale. Jeg så tilbake på min idealistiske fortid med overbærenhet. Jeg var i ferd med å bli kynisk – i alle fall der det handlet om radikalt personlig­ engasjement som kristen­. Teologistudium i godt voksen alder­ og kontakt med den kristne retreatbevegelsen har vært avgjørende for å snu dette. Jeg tror kirke og samfunn trenger radikal kristendom som aldri før. Min forståelse av hva dette innebærer har samtidig utviklet 
seg.

Ikke ekstremisme. I vår tid er det nødvendig å presisere at det ikke kan settes likhetstegn mellom «radikal» og «ekstrem». Jeg deler holdningen som kom fram i en fellesuttalelse mellom Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd i Den norske kirke i 2011:

«Det å ha et sterkt engasjement for sin tro har i seg selv ikke noe med ekstremisme å gjøre (...) Ekstreme­ religions-
utøvere mener­ seg derimot å ha den korrekte oppfatningen av egen religion, slik at en ikke kan samarbeide med andre som har andre oppfatninger, selv ikke innen ens egen religiøse tradisjon. (...) Ekstrem religion kan dessuten bruke terror, vold eller­ andre former for makt for å tvinge konsekvenser av egen religionsoppfatning på andre.»

Begrepet «radikal» handler språklig sett om å gå til roten. Radikal kristendom, må derfor gå til røttene, til fortellingene om Jesus Kristus. Dette krever meditasjon og refleksjon, både over jesusfortellingene, oss selv og vår egen kontekst. Troverdig kristen tro vil derfor få ulike uttrykk til ulike tider og på ulike steder.

Utsatte mennesker. Som prest i Trefoldighetskirken i Oslo i mer enn ti år, ble det maktpåliggende for meg å finne fram til et levende samspill mellom utsatte mennesker vi møtte i Oslo sentrum og evangelienes Jesus Kristus. I den forbindelse ble jeg oppmerksom på den katolske frigjøringsteologen Jon Sobrino, og fikk gjennom «Olavstipendet» (2011) anledning­ til å bli bedre kjent med hans teologi.

I den kristne tradisjonen jeg kommer fra er det lagt stor vekt på den personlige relasjon til Jesus og kallet til å følge Ham. Denne dimensjonen var for min del blitt fornyet og fordypet gjennom retreatbevegelsen. Nå regnet jeg med at Sobrino ville kritisere dette fokuset, med sin skarpe utfordring til kamp for rettferdighet. Men det motsatte er tilfelle. Sobrino tydeliggjør evangelienes Jesus og kallet til å følge Ham mer radikalt enn jeg tidligere har fått det presentert. Her kan jeg kun gi en smakebit.

Sobrinos perspektiv er de fattige­. De som er foraktet og glemt og som «dør før sin tid». Han bruker­ fellesnevneren «de korsfestede» om disse, selv om han innser at begrepet ikke er politisk korrekt. Han velger det for ikke å tilsløre den brutale situasjon­ store deler av verdens befolkning befinner seg i. Begrepet framhever også den nære relasjon­ mellom «de korsfest-
ede» og den korsfestede Jesus. Han omtaler de fattige som et lys. De gjelder oss å se virkeligheten tydeligere.

Troverdig spiritualitet. Sobrin­o vil være ærlig om virkeligheten og viser at dette er forutsetningen for all troverdig spiritualitet. Gud er ærlig mot virkeligheten, sier Sobrino, når han kommer som et sårbart menneske til sårbare mennesker. På samme måte viser Gud troskap mot virkeligheten når Jesus helbreder, viser barmhjertighet og kjemper mot uretten, inntil han overgir seg til korsfestelse og død. Jesus lider med alle som lider.

Vil vi følge Jesus, inviteres vi til å gå den sammen veien på radikalt vis. Vi utfordres til å ta standpunkt for de fattige og til å se virkeligheten fra deres perspektiv. Om vår kristne praksis overfor utsatte mennesker stopper opp ved barmhjertigheten, kan vi bidra til å sementere uretten. Da Jesus veltet pengevekslernes bord på tempelplassen, angrep han i virkeligheten urettferdige strukturer.

Noen vil hevde at Sobrino ikke kan brukes i Norge, fordi han skrev og skriver under helt andre politiske forhold (El Salvdor fra 1975 til vår tid). Noen vil også avskrive Sobrino fordi han er inspirert av marxistisk maktanalyse. Hans teologiske refleksjoner er selvsagt ikke direkte overførbare. Likevel kan hans radikale beskrivelse av hva det vil si å følge Jesus i møte med utsatte­ og nødlidende mennesker ikke føyses vekk.

Sobrino stopper ikke ved korsfestelsen. Han legger stor vekt på Jesu oppstandelse. Det er her Sobrino tydeligst skiller lag med den marxistiske virkelighetsforståelse som er ateistisk. Sobrino tror på virkelighetens «mer» – på at Gud manifesterer sitt dynamiske­ nærvær av kjærlighet, glede, kraft og håp inn i vår virkelighet.

Han fastholder derfor at den oppstandne Kristus er den samme­ som den korsfestede Jesus­ fra Nasaret. Jesu oppstandelse gyldiggjør på varig og avgjørende­ måte det livet Jesus levde, hans solidaritet med de fattige og hans seier over uretten.

Forpliktelse. Dette virkelighetens «mer» – denne tilliten til Guds dynamiske nærvær i vår verden som Jesu oppstandelse åpner for, gir dyp hvile og framtidshåp, sier Sobrino. Den personlige erfaringen av Guds kjærlighet er av fundamental karakter og må stadig vendes tilbake til. Det er i tillit til denne relasjonen vi lever, sier Sobrino, og kirkens bidrag til frigjøringskampen avhenger av denne.

Dette gir gjenkjennelse til den fordypning i relasjonen til Gud – øvelsen i å ta imot kjærlighet og hvile – jeg selv har fått del i gjennom retreater. Men den Gud som gir hvile, lar oss likevel ikke hvile, sier Sobrino. Kjærligheten og kraften fra oppstandelsen er ikke kun til innvortes bruk. Den driver til enda mer forpliktende solidaritet med utsatte medmennesker.

Jeg vil i dag ikke ta avstand fra den radikaliteten som preget oss da vi i Ungdom i Oppdrag reiste land og strand rundt uten lønn for å dele evangeliet om frelse og levende fellesskap med Gud. Som prest i Den norske kirke er jeg dessuten godt forankret i evangelisk luthersk teologi og i tilliten til at det er Jesu død og oppstandelse alene som kvalifiserer til kristen dåp og tro.

Men Sobrinos teologi utfordrer meg. Den holder meg fast i det nære. Den forplikter på vår verden med smerte, urettferdighet, fattigdom og vold, der moder­ jord puster tungt. Hvilken­ konkret praksis dette må føre til for Den norske kirke og for min prestetjeneste må stadig vurderes. Men Sobrino har tydeliggjort for meg at skal evangelienes Jesus­ tas på alvor, må det føre til radikal­ kristendom – til solidaritet­ med utsatte­ og glemte mennesker og vilje til å kjempe for rettferdighet.

Først publisert i Vårt Land 28.09.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Rune Staven

402 innlegg  12111 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Hei Anne May

Et reflektert innlegg, med mange gode poeng. Den radikale kristendommen er en del av sammfunnet vårt fremdeles, men gjerne i mye mindre grad en det var før, men det blir gjerne mer synneligt nå, når det er mindre av den type formidlere omkring. Hva er sundt, og ikke sundt i formidling av evangeliet? Sannheten er jo at Jesus både var radikal, og nådefull med sine ord. Ingen fordømmeelse, men alikavel irettesettelse. Jesus kunne gå inn i templet, og rydde huset for den som drev med andre ting, en det templet ble bygd for. Hadde man gjort dette i dag, så hadde man vert låst inne. Men en radikal forkynnelse har fremdeles sin plass i samfunnet, og den er like sann og troverdig som nådens forkynnesle om Jesus. Alt kommer an på hvordan man formidler et radikalt budskap, og på hvordan man selv lever i sitt liv. Det finnes ingen oppskrift på hvordan man skal Dele budskapet på, da vi mennesker oppfatter budskapet forskjelligt. men nåde og sannhet må det være i det evangeliske budskapet, hvis det skal ha kraft til omvendelse.  

Synden i menneske må jo komme fram i lyset, for at man skal forstå sine egne synder, slik at det rører hjertet til omvendelse, men ofte så er det mange formidlere og forkynnere som pynter på sannheten, det er ikke så farlig lengre å synde fordi Jesus har betalt alt. og nåden er til for våre synder, man anmineligjør synden for mennesket. Hvordan skal man da forstå eller vite at det man gjør er synd, hvis ingen forkynner omvend eder fra synden. ? Den radikale forkynnelsen har en viktig rolle i vårt samfunn fremdeles. Fordi det er lett å tro at alt er greit, og man godtar mer blant kristne også. og man måler hverandre, og ser på hverandre, og tenker ja når de andre gjør det, så er det ikke så farlig. Hver enkelt av den kristne har sitt eget ansvar å være en ambasadør for Jesus. Så hvem er vi i Kristus, vet bare vårt hjerte. Er man radikal, eller ikke, bare man er en kristus følger i sitt liv, så hver en av oss sine tjenester i Herren. 

mvh

Rune

Kommentar #2

Kjersti Melkersen

4 innlegg  96 kommentarer

Takk!

Publisert over 3 år siden

Dette var et innlegg til rett tid og sted! Vi kunne trenge mer av dette i Norge! Kanskje ikke først og fremst fordi vi har så store fattigdomsproblemer her i Norge, men fordi vi kristne her i landet trenger en oppvåkning når det gjelder å elske sin neste som seg selv.

Jeg regner med at du har skrevet dette med debatten rundt Bjørn Eidsvåg i tankene? Han uttalte i sitt intervju med Torp at han har sympati for frigjøringsteologi, men at han ikke ser seg selv i en situasjon som rettferdiggjør tittelen "Frigjøringsteolog". (Fritt gjengitt etter min hukommelse, med stor mulighet for feiltolkning av Eidsvåg sitt utsagn).

Jeg undrer meg på om han ville sagt seg enig med deg i din gjengivelse og oppfatning av denne retningen. Mitt inntrykk er at den teologien han har gitt uttrykk for i det siste, ikke på noen måte passer inn i den frigjøringsteologien du beskriver. Jeg oppfatter deg og Jon Sobrino som representanter for klassisk kristendom av beste merke, og ikke noe som befinner seg på liberalteologisk område (hvor jeg tror BE har plassert seg selv).

Du skriver: "Jeg vil i dag ikke ta avstand fra den radikaliteten som preget oss da vi i Ungdom i Oppdrag reiste land og strand rundt uten lønn for å dele evangeliet om frelse og levende fellesskap med Gud."

Det gjorde godt å lese! Jeg husker deg og teamet ditt godt fra den tiden i Kristiansand, da jeg gikk på Barnehagelærerskolen, som vi kalte det. Det er noen av de sterkeste og beste minnene jeg har fra den tiden! Dere var en sann inspirasjon for en naiv student! På grunn av dere søkte jeg meg inn på DTS etter skolen, men kom ikke inn før mange år senere. En stor del av hjertet mitt vil alltid være hos Ungdom i Oppdrag, på tross av noen meget vanskelige opplevelser gjennom mine fem år i bevegelsen. Det var tross alt gjennom dem jeg fikk møte en kristendom som utfordret og engasjerte langt utover noe jeg hadde opplevd tidligere som kristen. Dette ville jeg aldri ha unnvært for alt i verden! Gud er god!

Kommentar #3

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Anne-May Grasaas. Gå til den siterte teksten.
I vår tid er det nødvendig å presisere at det ikke kan settes likhetstegn mellom «radikal» og «ekstrem». Jeg deler holdningen som kom fram i en fellesuttalelse mellom Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd i Den norske kirke i 2011:

«Det å ha et sterkt engasjement for sin tro har i seg selv ikke noe med ekstremisme å gjøre (...) Ekstreme­ religions-
utøvere mener­ seg derimot å ha den korrekte oppfatningen av egen religion, slik at en ikke kan samarbeide med andre som har andre oppfatninger, selv ikke innen ens egen religiøse tradisjon. (...) Ekstrem religion kan dessuten bruke terror, vold eller­ andre former for makt for å tvinge konsekvenser av egen religionsoppfatning på andre.»

Begrepet «radikal» handler språklig sett om å gå til roten. Radikal kristendom, må derfor gå til røttene, til fortellingene om Jesus Kristus.

Ut i fra det du gjengir her må jeg si at uttalelsen du støtter opp om virker å bære i seg farlige tanker, med mindre mange viktige nyanseringer er plassert mellom de to siste sitatene. For det går vel ingen direkte link mellom å mene at man har den korrekte oppfatninga av egen religion og det å kunne bruke terror eller vold? De sitatene du har baka inn ovenfor skaper dessverre inntrykk av at en sånn link eksisterer på generelt grunnlag. Det framstår som fullstendig unyansert. Jeg forventer naturligvis at de tingene du utelot fra sitatet foretar de nødvendige nyanseringene her, men siden du altså har latt dette bli stående i ditt innlegg synes jeg du bør gi en kommentar.

Mest leste siste måned

Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1995 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
16 dager siden / 1176 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
10 dager siden / 1164 visninger
Hva skjer Visjon Norge?
av
Bendik Storøy Hermansen
29 dager siden / 958 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 766 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 644 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere