Fransk ­sekularisme på norsk

Den store debatten om pengestøtte, forkynnelse, parallellsamfunn, religiøst begrunnet­ diskriminering og hel- og halvdekkende klesplagg er i startgropa. Kulturministeren har sparket i gang arbeidet med en stortingsmelding som skal samle opp tråder som har ligget og slengt helt siden partiene på Stortinget i 2008 ble enige om å løsne båndene mellom staten og Den norske kirke.

Fire og et halvt år etter kirke­forliket, vinteren 2013, offentliggjorde Stålsett-utvalget sin rapport Det livssynsåpne samfunn. Sturla Stålsett og de 
andre medlemmene forsto at ikke alle kom til å lese 465 ­sider, så de oppsummerte sitt syn i noen grunnleggende prinsipper.

Blant annet heter det at «Tros- og livssynsfriheten beskyttes for alle», at «Det legges aktivt til rette for alle borgeres tros- og livssynspraksis» og ikke minst at «Alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom». Hele utvalget stilte seg bak prinsippene,­ også SV-erne Bente Sandvig og Rolf Reikvam, samt de to som sa nei til pengestøtte til tro og livssyn, Tove Strand og Andreas Hompland.

Lite utfordret. Stålsett-rapporten er så prinsipielt vanntett at den i all hovedsak fikk applaus da den ble lagt fram. Etter hvert kom det noen innvendinger fra folk som gjerne ville legge noe mer vekt på tradisjonen, men det sentrale budskapet i rapporten har i svært liten grad blitt utfordret på den offentlige arena.

Jeg har stusset en del på dette.
Det kan da ikke være sånn at alle nordmenn synes det er topp med gatemisjonerende Ummah-medlemmer, Jesus Revolution-­lovsang foran Stortinget hver ­fredag ettermiddag, Hare Krishna-­opptog på Karl Johan, andakt i storefri og kirkevekke­klokke hver eneste søndag? Og er det ikke mer omstridt at stat og kommune pålegges nærmest å heie fram folks religions­utøvelse?

Derfor har jeg siden januar 2013 lett etter de stemmene som målbærer den folkelige irritasjonen over at religion ikke oppfører seg som den private sysselen de mener den bør være.

Kirke og KRLE. Lenge fant jeg bare noen anekdotiske leserinnlegg i Aftenposten. Derfor var det en slags lettelse da SV-nestleder Bård Vegar Solhjell og parti­felle Kjetil Raknes sist uke tok ­bladet fra munnen i VG, der de i en kronikk foreslo «fem prinsipp som skal sikre eit fungerande, fleir­religiøst samfunn.» Prinsipp nummer 1: «Staten må være livssynsnøytral, og religionen­ til­baketrekt i samfunnet».

Utdypingen av standpunktet er begrenset til en kritikk av dagens grunnlovsparagraf som gir Den norske kirke en slags forrang og K-en i KRLE-faget. Dessuten vil de to SV-erne ikke ha noe av at det legges «til rette for religiøs aktivitet innan skule­tida», for eksempel gjennom egne bønne­rom.

En livssynsnøytral stat er langt på vei innført allerede. Riktignok er Den norske kirkes posisjon som «folkekirke» grunnlovsfestet, men også SV-ere vet at staten ikke er identisk med folket. Så skulle man kanskje tro at «tilbaketrekt» religion er noe som følger automatisk av at staten er livssynsnøytral, slik Solhjell og Raknes mer eller mindre impliserer. Det er imidlertid en frekk snarvei de prøver seg på når de antyder at mennesker i en livssynsnøytral stat må oppføre seg livssynsnøytralt – som om det går an.

Burkiniforbud. Frankrike trekkes gjerne fram som eks­empel på et land der sekularismen – i betydningen at alt som smaker av religion aktivt henvises til privatsfæren – står sterkt. Det gikk nylig over i parodien, da en kvinne iført såkalt burkini på stranden i Nice ble bøtelagt og pålagt å kle av seg.

Forbudet med det heldekkende badeplagget ble senere kjent grunnlovsstridig, men det er fortsatt langt fra Frankrike til Norge på dette området. Enn så lenge ligger Stålsett-­utvalgets proklamasjon av «Det livssyns­åpne samfunn» der som premiss for debatten om tro og livssyn, også når det gjelder religionens synlighet på våre felles­-
arenaer.

Det ville imidlertid ha vært rart hvis den store tros- og livssynssamtalen i Norge skulle tas uten deltakelse fra dem som vil gjøre religionens rolle så liten som mulig. Solhjell og Raknes sier det mange tenker og som får andre til å steile. Da kan den virkelige debatten begynne.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28.09.2016