Stig S. Frøland

10

Er det Simonnes som har gått på limpinnen?

Helge Simonnes refser troende kristne for å ha skapt et "fiendebilde" av islam. Selv synes han å mangle innsikt i enkelte problematiske sider ved denne religionen.

Publisert: 26. sep 2016

I Aftenposten 23. 09 har Helge Simonnes en kronikk hvor han hevder at mange troende kristne har inntatt en altfor kritisk holdning til islam. De ”går løs på islam”. Simonnes hevder at ”troende har gått på limpinnen” ved at de ”kjøper retorikken til Listhaug og Storhaug”. Dessuten ”kan de neppe ha analysert godt nok hva som skjer”.

Man spør seg hvem som best har analysert hva som skjer. Simonnes erkjenner at frykt for islamistisk terror er reell. Forøvrig mangler han enhver forståelse av at kristnes skepsis til islam kan være legitim. Men hvordan ser han som presumptivt kristen på dagens dramatiske krise for de kristne i en rekke muslimske land, særlig i Midtøsten? Den tragiske realitet er jo at kristendommen er på god vei til å bli utryddet i denne regionen, i brutal konfrontasjon med fanatiske former for islam. Er det ikke forståelig at man her kan skape et ”fiendebilde” av islam? Simonnes synes langt mer opptatt av å pleie relasjoner til islam enn å stå opp for sine medkristne i Midtøsten.

Simonnes’ enøyde syn på islam viser seg også på en annen måte. Han flombelyser tidligere tiders kristne antisemittisme, men unnlater å nevne den farlige antisemittismen som er utbredt ikke bare i muslimske land, men også i den muslimske diaspora i Europa – inkludert Norge.

Simonnes har et nedlatende syn på vanlige troende kristnes oppfatninger som han avfeier som ureflekterte og ”usunne”. Hans ønske om å få slike synspunkter ”filtrert bort” avslører en skuffende illiberal holdning.    

Aftenposten ønsket ikke å trykke dette innlegget.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Knut Rasmussen

78 innlegg  1382 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden

Men hvordan ser han som presumptivt kristen på dagens dramatiske krise for de kristne i en rekke muslimske land, særlig i Midtøsten? Den tragiske realitet er jo at kristendommen er på god vei til å bli utryddet i denne regionen, i brutal konfrontasjon med fanatiske former for islam. Er det ikke forståelig at man her kan skape et ”fiendebilde” av islam? 

Denne konflikten startet flere tusen år siden og den har sitt opphav Abraham og Sarah  to sønner. Ismael ble forvist, men Isak ble velsignet. 

Ismael var stamfar (12 stammer) til det arabiske folk.

Hagar og Ismael (1. Mosebok 16)

    11 Så sa Herrens engel til henne (Hagar):

          «Se, du er med barn

          og skal føde en sønn.

          Du skal gi ham navnet Ismael,

          for Herren har hørt at du ble ydmyket.

          

    12 Han skal bli et villesel av et menneske.

          Hans hånd skal være vendt mot alle

          og alles hånd mot ham.

          Rett imot alle sine slektninger

          skal han slå seg ned.»

Kommentar #2

Knut Rasmussen

78 innlegg  1382 kommentarer

Det startet med Ismael og Isak

Publisert rundt 3 år siden

Her kan en lese om konfliktet mellom Ismael og Isak som er årsaken til krigen mellom arabere og jøder  i MØ.

This Week The Mystery of Ishmael- Jonathan Cahn

Kommentar #3

Arne Danielsen

327 innlegg  5691 kommentarer

Skummelt tema

Publisert rundt 3 år siden
Stig S. Frøland. Gå til den siterte teksten.
Aftenposten ønsket ikke å trykke dette innlegget.

Tydeligvis 'touchy' når pressens egne blir kritisert.

Det er flere eksempler på dette – også her på VD. Foruten at jeg naturligvis er helt enig med Frøland, legger jeg også merke til at "Aftenposten ønsket ikke å trykke dette innlegget".  

Et annet innlegg om samme tema; «På limpinnen» (24/09) her på VD fikk en god del oppmerksomhet – og også anerkjennelse. Men det var fra leserne. Dette skjer ellers nesten utelukkende når innlegg blir fremhevet og synliggjort av redaksjonen. Innlegg, som ikke er framhevet av redaksjonen, rusler som regel umerkelig nedover innleggslisten og ut i det endeløse Cyber.

Det er naturligvis ingen selvfølge å bli framhevet, men med lang erfaring her på VD, legger jeg merke til at innlegg, også en del av mine egne, blir framhevet, men i svært liten grad de som er kritiske til avisen og redaksjonen.

Men okke som, Frøland, her er beviset på at uttrykket to sjeler og en tanke faktisk har gyldighet: «PÅ LIMPINNEN»

Kommentar #4

Pål Georg Nyhagen

192 innlegg  1811 kommentarer

Når sannheten sier seg selv?

Publisert rundt 3 år siden

Det er hver gang like fornøyelig som interessant å se nøyere på noen av de eksempler i den argumentasjon som skal styrke egne standpunkter i en diskurs. Dette skjer f.eks. gjennom å hevde at alternativet som man selv i all sin klokskap så fornuftig og riktig kritiserer skyldes uvitenhet; for ikke å si reduserte refleksive evner, dumskap og engstelighet hos den som forfekter et alternativt standpunkt. Spesielt hvis temaet er polarisert og noe ladet allerede.

Flere journalister og akademikere har en språkføring som ofte imponerer. Men språkføringen som vi kan bli blendet og forført av sier selvsagt intet om det saklige innholdet i det som fremføres: Språkføringen og idiolekten er faktisk like vel irrelevant for den tankegangen som teksten bygger på.

Hensikten er selvsagt å appellere til noe som man ikke kan fastlå med sikkerhet i de egne agendaer. Man kan her som deltager i diskursen ofte være trygg på at leserne oppfatter og aksepterer den implisitte oppfordringen i teksten:

Man blir nemlig her subtilt oppmuntret til å stille seg på den riktiige, den reflekterte, kloke og den genuint etisk gode siden; ikke fordi man som leser er overbevist av tekstens innhold og dets imperativer: Men fordi man helst ikke vil plassere seg blant de mange lettpåvirkelige, overfladiske og dumme som lar seg styre av emosjoner og politiske kampanjer fra populistiske agitatorer.

Dette som her beskrives er faktisk en fellesnevner i det som man er vitne til i den norske debatten. Det ligger ofte en ikke helt usynlig akademisk arroganse og forakt for det folkelige under argumentasjonen. Folk flest vet jo egentlig ikke sitt eget eller landets beste; de har ikke de ressurser og den betydelige innsikt som er nødvendig i de viktige sakene.

Også jeg ser med en viss oppgitthet og frustrasjon over den moderering som i ny og ne kommer til syne her på Verdidebatt. Visse temaer anses som uinteressante av VDs redaktører og får aldri fremhevet plass. Og er man kjent, så fremheves innlegget umiddelbart, ene og alene fordi navnet alene sannsynligvis tiltrekker seg lesere. Også nå for tiden, så er det navnene på skribentene og ikke innholdet som er det utslagsgivende kriteriet. Det er lett å se eksemopler. Ikke fordi innholdet i det som fremheves nødvendigvis er så imponerende eller tankevekkende. Det er nok noe fristende å se dette som utslag av sympatier og antipatier av den i VD som velger ut. Både i forhold til det som er tema, teologisk tyngdepunkt og hvem det er som skriver.

Kommentar #5

Randi Johnsen

45 innlegg  894 kommentarer

Elefanten i rommet

Publisert rundt 3 år siden

Det er nok kritikk av ukulturen, volden og den grusomme undertrykkingen av andre religiøse og især av alle kvinner i  Islam, som av en elite blir elefanten i rommet som ingen snakker om. Veldig bra av Stig Frøland , men også av Pål Georg Nyhagen som ganske presis setter ord på det som har vært min erfaring med "moderatorene" her på Verdidebatt.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere