Syria - tragedie uten ende

Vårt Lands lederartikkel 24.09.2016

«Da Russland og USA ble enige om at de ikke kunne være bekjent av å la utsultingen og nedslaktingen i Aleppo fortsette, ble det tent et håp om at den hardt prøvede syriske befolkningen kunne få det litt lettere. Dessverre fikk pessimistene rett. Våpenhvilen er allerede historie.

USA gir Russland og det syriske regimet ansvaret for bruddet, mens Assad skylder på USA, og Russland peker på opprørsgrupper ute av kontroll. Den mest sannsynlige forklaringen er dessverre den minst oppløftende av alle: At det ikke lenger er noen som har kontrollen som trenges for å få en stans i kamphandlingene.

Syria har i realiteten falt fra hverandre i et uoversiktlig konglomerat av grupper som kjemper mot hverandre om makt og innflytelse i forskjellige deler av landet, men også om penger og andre ressurser. Noen militser er primært opptatt av å beskytte sine egne, mens andre har store mål om islamsk kalifat. Iran og Saudi-Arabia driver sin regionale maktkamp på syrisk jord.

Trolig har heller ikke Assad kontrollen over sine underordnede styrker. Det finnes ikke lenger noen syrisk hær under ­regjeringens kontroll, men en rekke mer eller mindre uavhengige militære grupper som enn så lenge ­erklærer sin formelle lojalitet til Assad.
Selv om Russland, USA og deres allierte Iran og Saudi-Arabia skulle bli enige, gjenstår det altså å få kontrollen med alle disse gruppene­, som først og fremst er opptatt av å slåss for sine interesser. Så lenge de tror de har noe å vinne på å fortsette kampen, er det vanskelig å se hvem som kan stanse dem.

Det som kunne hjelpe, var at tilførselen av våpen og ammunisjon ble avskåret til alle de stridende partene. Men det motsatte skjer: Russland er tungt inne både med egne styrker og våpenhjelp til Assads side, og det samme gjelder Iran. USA forsyner opprørsgrupper med våpen, og Saudi-Arabia og Qatar gjør det samme.

I lengden taper alle på dette. Forståelsen av det kan forhåpentligvis tvinge fram en endring.»