Verdidebatt

Simonnes svarer ikke på eget spørsmål

Helge Simonnes’ bok inneholder mange verdifulle råd om det som virker mot sin hensikt i kristne menneskers kommunikasjon med folk flest. Men hele svaret på det spørsmålet som reises i bokens tittel – hvordan vinne folk for kirken – gir den ikke

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg er såpass gammel at jeg fremdeles kan huske den originale og meget kloke prest Ole Sæveruds røst da han uttalte følgende: «Aldeles av seg selv, mine herrer predikanter, er ordet om korset en dårskap for dem som går fortapt. Det er ikke nødvendig med noe tillegg fra eders side.» I Helge Simonnes’ nye bok er han mest opptatt av dette siste, de mange tilleggene av egen dårskap «vi som kirke» utstyrer evangeliet med. Og om all denne dårskap har Simonnes det samme å si som presten sa om synden: Han er mot den. Det er den erfarne kommunikasjonsekspert som taler varsomhetens sak for overivrige og altfor sterkt-­troende kirkefolk.

Opplegget i boken viser den erfarne pressemanns teft for et godt journalistisk grep. Etter innledningsvis å ha presentert bok­ens anliggende, serverer han tolv fortellinger om menneskers møte med kirken og kristen tro – like mange fortellinger som Den norske kirke har biskoper. I samtale med Simonnes får så biskopene i tur og orden anledning til å kommentere hver sin fortelling. Dette utgjør de tre første fjerdedeler av boken. Den siste fjerdedelen er Simonnes’ tolv teser «om hvordan kirken skal vinne folket tilbake».

Opplevelser. Fortellingene handler i stor grad om opplevelser som enten får troen til å svikte for mennesker som har trodd for sterkt og for mye, eller om andre som har blitt møtt av kirken eller av kristne mennesker på en måte som gjør at de føler seg avvist, eller tenker at kristne er svært sære og holder seg med et irrasjonelt bilde av virkeligheten.

I sine tolv teser følger Simonnes dette opp, ofte i tråd med ­biskopenes kommentarer, men av og til også med en liten snert mot de samme biskopene – som i tese åtte, «Vær varsom når du fristes til å bruke for store ord om hvor viktig folkekirken er (for folk).» Her er jeg helt enig med ham.

Tydelige nei. Felles for de to delene er dette: Utgangspunktet for hele Simonnes prosjekt i denne boken er at «kirken» – og med dette ordet mener han ikke Den norske kirke, men hele den norske kristenheten – per i dag gjør og sier mye som får folk til å si troen og kristendommen farvel. Det må vi slutte med. Vi må slutte med bastant bibel-tro og bibeltolkning. Vi må slutte med å stemple andres levemåte som synd. Vi må slutte å love for mye på vegne av Gud, og så videre. Simonnes er hele veien tydelig på hva vi bør slutte å gjøre.

Enkel og bastant. På de fleste­ punkter er jeg enig med ham, men jeg synes han noen ganger blir unødvendig enkel og bastant. Jeg fristes til å låne hans egen måte å si det på: «Vær varsom når du fristes til å gi enkle svar på vanskelige spørsmål.» For ­eksempel spørsmålet: Når vi ber til Gud, gjør vi det da for å påvirke Gud eller bli påvirket av ham? Han retter dette spørsmålet til biskop Midttømme, som er klok nok til ikke å svare direkte på det. Men det gjør Simonnes selv i tese ni. Han avslutter med å velge siste alternativ: Det er vi mennesker som har behov for å bli påvirket gjennom bønnen, ikke Gud. Jeg har problemer med å lese Jesus på samme måte.

Kirkens problem. Men et viktigere spørsmål er dette: Hvis vi i kirken slutter med de dum­hetene vi holder på med, for ikke å snakke om de svært skadelige tingene vi gjør, vil vi da «vinne folket tilbake»? En ganske liberal prest i Norge, som garantert ikke var skyld i noen av de dumhetene Simonnes advarer mot, sa ved en anledning, da han tok en konservativ kollega i forsvar: Folk renner ikke inn dørene hos meg heller.

Varsomhet er en god ting i mange forhold, men i seg selv sier den intet om budskap eller­ innhold. Om jeg sier at det er i Jesu gjerning og budskap at kraften til sann menighetsbygging og menighetsvekst ligger, vil Simonnes neppe motsi meg. 
Kanskje betrakter han det som så selvsagt at det ikke er nødvendig å si det i en bok om hvordan kirken skal vinne folket tilbake. Skal jeg dømme etter boken, tenker han at kirkens største problem nå for tiden ikke er budskapet, men hvordan dette kommuniseres. Jeg tenker problemet går dypere enn som så. Kirkens problem i dag har også med kirkens budskap å gjøre. Som Ole Sæverud riktig påpekte: Om vi fjerner alle tilleggs-dumhetene, består korsets dårskap, og vil alltid gjøre det. Og denne dårskap kan neppe markedsføres med «varsomhet» som hovedord.

Bjørn Stærk. Parallelt med lesningen av Simonnes har jeg begynt å lese Bjørn Stærks bok Å sette verden i brann: En ateist skriver om Jesus. Jeg tror ateisten Stærk peker på det dypeste problemet en varsom og veltilpasset kristenhet i Norge sliter med – sitt bilde av Jesus. Jesus, sier han, er blitt en mild moralfilosof som går rundt og helbreder folk og ber dem være snille mot hverandre. Det siste er en selvfølgelighet som alle er enige om. Men du er ikke i nærheten av evangelienes Jesus med dette bildet, sier Stærk. «Evangeliene er rent krutt.»

• Les intervju med Bjørn Stærk: «Synd er ein av dei beste ideane i kristendomen»

Les Eskil Skjeldals anmeldelse: En ateist leser Bibelen

Jeg måtte tenke på noe en erfaren kateket sa for litt siden: Han gjennomgikk katekismens ti bud med konfirmantene. De sovnet. Så leste han litt av Bergprekenen for dem. Da våknet de! De hadde aldri hørt maken. Likegyldig­heten var som blåst vekk! – Det ligger noe der.

Nyttig bidrag. Simonnes gir i sin bok et godt og nyttig bidrag til den kristne selvkritikk som flere arbeidslag i kirken allerede er i gang med, og han henvender seg med sine tolv teser også til andre som ennå ikke har begynt. Det er verdifullt. Men oppskriften på det jeg foretrekker å kalle menighetsvekst i Norge må inneholde mer enn dette, mye mer.

• Les Helge Simonnes sin kronikk: Kollektivt åndelig ansvar – vi trenger en vær varsom-plakat

Først publisert i Vårt Land 24. september 2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt