Gunnar Innerdal

1

Kan vi egentlig si noe om Gud?

Vi kan si noe om Gud, men vi kan definitivt ikke si alt som er å si om Gud.

Publisert: 26. sep 2016

Skrevet sammen med Svein Rise. Professor i systematisk 
teologi ved 
NLA Høgskolen

Det sies gjerne at teologier og kristen praksis som understreker at Gud er helt anner­ledes, bortenfor alt språk og sikker menneskelig erkjennelse, blomstrer opp der mennesker for sterkt og for lenge har levd i trygg forvissning om å ha grepet Gud.

Våre dager er kanskje en slik tid. I stedet for å snakke om sannhet, klarhet og kirkelige dogmer, vil mange fokusere på tørsten etter Gud, det uutsigelige og de mystiske erfaringene.

Denne spenningen mellom Gud som synlig og usynlig, kjent og ukjent, har preget troende og tenkende mennesker i flere tusen­ år, og trenden har svinget i ulike retninger. At slike spørsmål også har vært diskutert før kristendommen oppstod og i andre religiøse sammenhenger, viser at de er uttrykk ikke bare for kristne særinteresser, men også for allmennmenneskelige spørsmål knyttet til språk, ­erkjennelse og Gud.

Radikale. Flere av de tidlige kirkefedrene sier ganske radikale ting om begrensningene for menneskelig tale om Gud. Klemens av Alexandria (cirka 150-215) sier for eksempel at om Gud kan vi ikke si hvem han er, bare hvem eller hva han ikke er.

Dionysios Areopagiten (trolig 400-500-tallet) er en av dem som mest utførlig har tegnet ut en modell for tale om Gud der alle bekreftende utsagn etterpå må benektes, for å bevare Guds annerledeshet og ugripbarhet.

I vestlig middelalder svinger pendelen motsatt veg, og flere tenkere påstår ikke bare at man kan si entydige ting både om Gud og hvordan alt henger sammen, men også bevise at Gud er til.

Martin Luther (1483-1546) går i en annen retning. Gjennom talen om «den skjulte Gud» gir han uttrykk for tradisjonelle reservasjoner knyttet til entydig og komplett gudserkjennelse, men han forstår dette ikke bare som et erkjennelsesteoretisk spørsmål, men også et sjelesørgerisk.

– Vi kan ikke gjennomskue alt Gud gjør, sier Luther, og når vårt gudsforhold blir preget av mørke og vi tynges av synden, skal vi ta vår tilflukt til løftene i evangeliet.

Luther er også sterk i sin kritikk av abstrakte filosofiske ­resonnementer som kilde til kunnskap om Gud, og understreker at vi først og fremst møter Gud gjennom Skriftens fortellinger, bilder og metaforer.

Livets kilde. At Gud er grunnleggende sett forskjellig fra alt annet vi kjenner til er gitt ved troen på Gud som alle tings skaper. Alt skapt er til som en gave fra Gud, og som livets kilde er Gud uendelig nær og samtidig i sin majestet fjern fra alle ting. Men når mennesker skal prøve å gripe Gud i denne nærhet, er det som om han alltid unndrar seg vårt grep: Helt til han selv lar seg finne (eller kanskje rettere: Finner oss) ved å sende sin Sønn til verden.

Slik er paradokset uttrykt i innledningen til Johannesevangeliet: «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er» (Joh 1,18). I kristen sammenheng må altså talen om Gud som skjult og utilgjengelig kvalifiseres gjennom det Gud har gjort og sagt om seg selv i Kristus.

Det går fortsatt en livlig ­debatt mellom filosofer og teologer av ulike skoler om hvordan man bør nærme seg spørsmålene om hvordan eller hvorvidt Gud er ­erkjennbar og kan tales om.

Noen lever ganske uproblematisk i tradisjonen fra kirkefedrene­ og tenker at Gud er uerkjennbar­ og ikke kan bestemmes positivt,­ for eksempel ved hjelp av skjeln­ingen mellom Guds energier ­(eller aktivitet, gjerninger) og hans
vesen, der det siste er uerkjennelig.
 Andre velger en mer kritisk tilnærming til tradisjonelle­ ­måter å snakke­ på; for hvordan kan man vel egentlig si noe om det man ikke kan si noe om, eller erkjenne­ det uerkjennbare?

Ironi. Det er med en viss ironi mange påpeker at de som påstår at man ikke kan si noe positivt om Gud, ofte både har talt og skrevet mye om nettopp Gud. Og ved nærmere ettertanke, er ikke også negative bestemmelser, ja, til og med stillhet, en funksjon av språket?

Og kan vi tenke oss noe vi kan forholde oss til uten at det på en eller annen måte er språklig bestemt? Her kan det i alle fall være lurt å skjelne mellom ulik bruk av språket; i troens inderlige bønn kan det gjerne være rom for paradoksale utsagn om Guds storhet og utilgjengelighet. Men prøver vi å analysere dette fra en teoretisk avstand, er det klart at bønnen faktisk sier noe om Gud og til Gud.

For vår del vil vi understreke følgende: Ja, vi kan si noe om Gud, men vi kan definitivt ikke si alt som er å si om Gud (jamfør Joh 21,25: «Hele verden ville ikke romme de bøker som da måtte skrives»), eller få Gud til å bli en gjennomskuelig faktor som får alle våre tankesystemer eller våre liv til å bli en ligning som går helt opp (jf. 1 Kor 13,12: «i et speil, i en gåte»).

Mysteriet. Gud er mysteriet­ som har elsket oss med en kjærlighet som går over all forstand, som er nær oss alltid og alle steder, men som noen ganger fremstår som skjult og fjern. Men det betyr på den annen side ikke at Gud er helt uerkjennbar, ­eller vilkårlig og helt utenfor vår rekke­vidde.

I tider med mørke og usikkerhet kan vi strekke oss mot Kristus,­
han som ble sendt av Far for å vise oss sin kjærlighet da han døde og stod opp for vår skyld, til soning for våre synder – slik han byr seg frem for oss i evangeliets ord og sakramentenes vann, brød og vin.

Der kan vi elske ham igjen som elsket oss først, og der kan vi få tale om Gud med våre forsiktige­ stemmer og et menneskelig språk som har sine grenser for både hva det kan si og ikke kan si, men som likevel kan brukes om Gud fordi Gud har talt til oss først.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26.09.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere