På limpinnen

Som en del av oppkjøringen til boklanseringen publiserte han 22/09 en kronikk i Aftenposten. (Her yter for øvrig også herværende skribent sitt bidrag til forhåndsomtalen).

Simonnes er kritisk til det han kaller «usunn åndelighet». Vi er mange som deler denne bekymringen. Det er mye galskap – også i enkelte kristne miljøer. Som han skriver: «Det er da følelsene (…) løper løpsk og fiendebildene utvikles». Som eksempler nevner Simonnes bl.a. holdninger som at «Gud er på parti med israelere, men ikke med palestinere». De fleste av oss er antakelig enige om at en slik selektiv tulle-Gud tror vi ikke noe på. Det grunnleggende er at Gud har omsorg for alle mennesker, alle hans skapninger har like stor verdi.

Simonnes skriver om et viktig tema, spesielt i lys av de siste månedenes oppmerksomhet om usunne kristne karismatiske miljøer. Her er det antakelig nok stoff til å fylle flere bøker. Likevel er den tidligere redaktøren blitt fristet – antakelig over evne. Og dermed skilles våre veier – altså Simonnes sine og mine.

I stedet for å konsentrere seg om utskeielsene og de farlige tendensene i disse miljøene, skriver han i kronikken mest om at «en del troende kristne kjøper retorikken til Listhaug og Storhaug». Ikke bare at de «troende så lettvint går på limpinnen», men at de også mangler evne til kritisk analyse. Kombinasjonen av de nevnte damene og ukritiske og dømmende kristne – som altså ikke aner hva de holder på med, skaper større avstand til muslimer, skaper et skille mellom «dem» og «oss» og svekker religionen sitt alminnelige omdømme. Det er ikke småtteri hva de to slue fristerinnene og en flokk med refleksjonsløse kristne kan stelle i stand.

Derfor er Simonnes i kronikken om sin kommende bok, som egentlig handler om at Gud er for de mange, bekymret for Fremskrittspartiet og Sylvi Listhaug sin negative påvirkning på i utgangspunktet sakesløse, men enfoldige kristne sjeler og hele forsamlinger. Og, overraskende nok minner han oss enda en gang om damens korssmykke. Her gjøres det for ordens skyld oppmerksom på, noe som for oss andre er innlysende, at korssmykker er det mest vanlig og mest brukte smykket her til lands og har vært det i generasjoner – og at Simonnes i mange år var redaktør for en kristen dagsavis. Skulle derfor tro at han verdsetter denne tilstanden.

Så når Listhaugs korssmykket nok en gang nevnes, må det være fordi Simonnes mener at, når Listhaug bærere det, så er det ikke slik som når alle andre bærer det, men noe mer og noe annet. Skal vi driste oss til å anta at Simonnes mener at Listhaug bruker det like mye av taktiske og politiske grunner? For hvorfor skulle det ellers i det hele tatt være et tema? Utlagt betyr det at Simonnes antyder at Listhaug er en hykler når hun som troende kristen politiker bærer korssmykket etter sin bestemor.

I følge Simonnes har Listhaug, etter at hun ble minister for innvandring, «hyppig besøkt kristne forsamlinger». Ja? Er det ikke det politikere gjør, besøker forsamlinger der folk er interessert i høre på dem? Krf’s ledelse har siden tidenes morgen hyppig besøkt kristne forsamlinger – og også på en fellesutflukt med Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre. Så hvorfor kan ikke Sylvi Listhaug? Hvem som er jøde og hvem som er greker i denne lignelsen – eller ligningen, vet jeg ikke. Men i Guds øyne er det antakelig ikke forskjell på dem. For som Simonnes skriver: Gud er for de mange. Eller mener Simonnes at når Listhaug eller Frp besøker kristne forsamlinger, så har det en politisk hensikt, og at når KrF gjør det, så har det ikke en slik hensikt?

Simonnes gjør sitt ytterste for å stigmatisere kristne som også er innvandringskritiske.  «For noen kristne miljøer er det smigrende å få besøk av en statsråd». Her går det an å bryte ut i et «Herregud!», men det gjør vi jo ikke. Noen kristne miljøer … !? Hva mener Simonnes med dette? Hvilke kristne miljøer ville ikke bli smigret over å få besøk av en statsråd? Eller hvilke lag, forening, klubb, bedrift, sykehjem, vegstasjon eller hva det måtte være, ville ikke bli smigret og vise betydelig interesse for et ministerbesøk?

Oppsummert om Listhaug og Frp – og om Hege Storhaug – så mener Simonnes at de skaper frykt, spiller på frykt og pisker opp stemningen blant enkle og emosjonelle kristne sjeler i Norge, og som ukritisk responderer med fordømmelse av og fiendskap mot islam.

Simonnes, som altså mener at mange kristne ikke evner å analysere kritisk nok, står her selv for en særlig grunn analyse. Han representerer typisk den innvandringsliberale siden som kritiserer alle de som er kritiske til innvandringspolitikken. Dette framstilles som om det har med menneskesyn og moral å gjøre. Det må være derfor Simonnes forfekter at når kristne er kritiske til den rådene poltikken, så begår de underforstått helligbrøde. Eller, vet han bedre? Ja, det gjør han sikkert. I så fall er det en ufin hersketeknikk.

I et integreringsperspektiv er det mennesker fra Midtøsten og Afrika som scorer lavest. Felles for de fleste av disse er at de kommer fra en den muslimske kulturen. Denne kulturen er som alle annen kultur preget av mange impulser og faktorer, men det viktigste er antakelig religionen. Et lite apropos her kan være de to nabolandene, Somalia og Eritrea, som har mange felles trekk, men har hver sin religiøse forankring. Somalia er islamsk og Eritrea er overveiende kristent. Integreringsmessig gjør eritreerne det relativt bra, mens somalierne gjør det dårlig – dog uten at vi skal trekke vidtrekkende konklusjoner av dette.

Å bedrive teologisk diskusjon – med ståsted i hver sin religion, er naturligvis fåfengt. Men for å sitere én av dem: På fruktene skal treet kjennes. Den muslimske kulturen er svært forskjellig fra vår, så forskjellig at det kan synes vanskelig for svært mange av dem å bli integrert – selv i et multikulturelt samfunn, noe som medfører store ekstra belastninger og omkostninger for det nye vertslandet.

Dette er en sunn og riktig bekymring. Vi er opptatt av samfunnet vårt, har respekt for det som er bygget opp og ønsker å overlate det til våre etterkommere i enda bedre skikk og stand. Dette er også vår plikt. Det uforståelige er motstanden mot å snakket åpent og fordomsfritt om dette og å adressere utfordringene.

Simonnes gjør som alle sine likesinnede. Han marginaliserer og føyser bort særtrekkene ved den muslimske kulturen. Han mener at vi behandler muslimer urettferdig «når vi stigmatiserer en hel gruppe av troende ut fra det som noen ytterliggående gjør».

Tjue prosent, det vil si 300 millioner muslimer mener at den strengeste formen for Sharia skal gjelde. De støtter IS. Mer enn halvparten, altså om lag 600 millioner muslimer støtter deler av Sharia. Dette er bl.a. holdninger til kvinner, homofile og vantroe – og foreskrevne straffer mot disse – som bryter fullstendig både med lovgivningen og normene i våre frie vestlige demokratier. Og, vi må kunne gå ut ifra at den andre halvaperten av muslimene, som består av både troende muslimer, kulturmuslimer og også sekulære, er kjent med og er vant til å leve med disse særtrekkene i den muslimsk tradisjonen. En god del av denne andre halvparten er antakelig kritiske, men det er få, ofte skuffende få som står åpent fram som sterke kritikere av egen religion. – Vi må ha lov til å bekymre oss over disse faktiske forholdene uten å bli stemplet som avstumpede rasister av de som på sin side plent nekter å forholde seg til virkeligheten slik den faktisk er.

Nakketaket og hersketeknikken, som «krenkelsestyranniet» har representert i den offentlige debatten, er kvelende og av og til kvalmende – og det er et misbruk av demokratiet. Men heldigvis er dette i ferd med å forta seg. Krenkelsesmagien er i ferd med å miste sin kraft. Folk ser hva de ser, og de tenker sjøl.

Det norske samfunnet og nordmenn flest er inkluderende, men det hverken kan eller skal frata oss både retten og plikten vi har til å være kritiske til sider og konsekvenser ved den store innvandringen til landet. Tvert imot. De innvandringsliberale ynder å kalle dette «frykt», at de som er kritiske til poltikken «spiller på frykt". Dette er både en stakkarsliggjøring av de som er kritiske og det er sterke beskyldninger. De aller fleste av oss er naturligvis ikke plaget frykt, men har en begrunnet, nøktern og sunn skepsis, og så drister vi oss til å uttrykk for det.

Vi kan også lese i den nevnte kronikken at både «troende kristne og kulturkristne ut fra dyp innvandringsfrykt(?) fristes til å bruke det kristne verdigrunnlaget som brekkstang.» Dette høres merkelig ut. Er det først og fremst ut ifra det kristne verdigrunnlaget at vi er skeptiske til den store innvandringen og de betydelige sosiale, kulturelle, demografiske og økonomiske konsekvensene? Nei! At de fleste av oss gjerne ønsker å bevare sekkeposten «den kristne kulturtradisjonen og -arven», er noe helt annet.

Kristendommen går ikke løs på islam, slik Simonnes hevder. Dersom han virkelig mener at det er slik, må han dokumentere det. Men derimot er det en kjensgjerning at de fleste kristne – og naturligvis også jøder er drevet ut av mange av de muslimske landene – og at kristne og spesielt jøder er et av målene for islamistisk terror også i Europa. Hvorfor er ikke Simonnes opptatt av dette – noe som er reelt og som viser at sterke krefter innenfor én religion fordriver – «går løs på» – en annen religion? I stedet snur han det annet kinn til, eller snur ting fullstendig på hodet på en absurd måte. Simonnes sitt merkelige budskap her vil nødvendigvis måtte bli returnert med påskriftene «adresse ukjent».

Det er selvfølgelig bra å ta et oppgjør med den marginale delen av kristne miljøer som forfekter marginale synspunkter, og som mener at Gud gjør forskjell på jøde og greker – eller palestiner som det heter i dag. Men i samme slengen å rette en advarende pekefinger mot at troende kristne deltar i den alminnelige og høyst legitime innvandringsdebatten – og da på innvandringskritisk side – er å gå på den innvandringsliberale limpinnen.

For de fleste av oss er det høyst rasjonelt og også moralsk riktig – og en plikt å dele damen med krossmykket sine bekymringer for våre etterkommere. Det burde Simonnes også gjøre – om ikke annet for sine barn og barnebarns skyld.