Morten Andreas Horn

81

Liten toleranse for svakhet

Problemet med Et helt halvt år er ikke bare at assistert selvmord blir glorifisert. Det er nesten verre at livet som funksjonshemmet framstilles som så fastlåst at intet kan gjøres for å skape håp.

Publisert: 23. sep 2016

Vårt Lands førstesideoppslag 15. september om danske Mogens Arlund, som hjalp sin paralyserte kone med å dø, har vekket sterke reaksjoner. Det er forståelig at slike saker setter ­følelsene i sving. Men skal vi virkelig forstå og lære av saker som dette, er det viktig at vi bruker de redskaper vi har til rådighet: Grundig innsamling og presentasjon av fakta, og rasjonell analyse av det som har skjedd.

Vibeke Arlund (71) falt og brakk nakken i april. Ifølge ­reportasjene var nakkeskaden så høy at hun mistet funksjonen i hendene (og bena), men bevarte evnen til å puste, svelge og prate. Leter man grundigere i danske reportasjer, finner man at Vibeke Arlund tross dette kunne kjøre i en rullestol, og hadde nok funksjon i høyre arm til å bruke en gaffel. Hva prognosen på lang sikt var, er uklart for oss. Det er utvilsomt at kvinnen sto foran en lang og tung periode med opptrening, hvor målet først og fremst måtte være å bedre funksjonene. Det var neppe realistisk at hun ville kunne gjenvinne sin selvhjulpenhet og sitt tidligere aktivitetsnivå. For Vibeke Arlund var dette utålelig – og hun valgte da å ta sitt liv.

Forstå. Det er sikkert mange blant oss som kan forstå hennes valg. For oss som er friske, framstår tilværelsen som syk og funksjonshemmet som uakseptabel – en skjebne verre enn døden, kan vi tenke oss. For de som selv er blitt syke, kan denne opplevelsen bli overveldende – og det er ikke uvanlig at selvmordstanker kan ta overhånd hos mennesker som nettopp har blitt rammet av alvorlig sykdom.

Dette er også den situasjonen Will i boken/filmen Et helt halvt år befinner seg i: Han er rammet av en høy nakkeskade, og finner sin nye tilværelse uutholdelig. Det samme gjorde Daniel James, den britiske rugbyspilleren som i 2007 brakk nakken og ble lam i armer og ben, og som året etter tok sitt liv hos Dignitas i Sveits. Det var denne historien som i­nspirerte Jojo Moyes til å skrive Et helt halvt år.

Felles for disse historiene er at det handler om mennesker som nylig har opplevd en dramatisk omveltning i sitt liv – et enormt fall i funksjon og selvhjulpenhet. Det er forståelig – og vanlig – at det kan oppleves som om livet ikke er verd å leve, når noe slikt har skjedd. At alt er blitt svart, og at det ikke er tenkelig at livet kan ha noe mer å by på. Som Will sier i filmen: Uansett hvor bra Lou kan gjøre livet hans, så kan det aldri bli bra nok. Hun kan, tross all kjærlighet og omsorg, aldri kompensere for det tapet han har lidt. Livskvaliteten har falt under den kritiske grensen hvor døden blir et bedre alternativ.

Ufattelig. Mange opplever det slik. Men det er samtidig slik at dette for mange, mange pasienter er en følelse som gradvis viker tilbake, eller endres, nyanseres. Det kan virke ufattelig: Mange opplever å finne igjen en mening med livet, livsglede – til tross for helt ekstremt funksjonstap. Aller mest uforståelig blir dette i tilfellene av «locked-in syndrom», der en blodpropp i hjernestammen
gjør pasienten nesten helt «innelåst» i sin egen kropp: ­Våken, men ute av stand til å kommunisere annet enn med øynene.

I en studie av 65 slike pasienter fra 2011 fant forskerne – overraskende nok – at 47 av dem var fornøyd, til tross for sitt enorme funksjonstap. Med mindre ­ekstreme tilstander ser vi at mange fortviler i tiden ­etter skaden, men så kan mange gjenvinne livsgleden ettersom de tilpasser seg sine nye livsbetingelser – og opplever hva som kan gjøres av lindring og funksjonsforbedrende tiltak.

Problemet med Et helt halvt år er ikke bare at den framstiller assistert selvmord på en glorifiserende, pastellvakker måte. Det er nesten verre at den framstiller livet som funksjonshemmet som så fastlåst håpløst – der liksom intet kan gjøres for å skape lys og håp. Det står ikke til troende at Will kunne gjennomgå denne fasen med reorientering og tilpasning, med Lous hjelp – attpåtil finne en dypere og mer ekte kjærlighet enn han hadde hatt til sin overfladiske overklasse-eks – uten at dette skulle påvirke hans ønske om å avslutte livet.

Livsgnisten. Det som bidrar til å holde livsgnisten oppe hos mennesker i en slik situasjon – det er nettopp relasjonene til ­andre,
disse båndene mellom mennesker som er glade i hverandre, som holder oss oppe av depresjonens dype grøft. Det som skjer når mennesker blir suicidale, er at de opplever at båndene svikter, at de glipper ut av dette nettverket som gir mening og glede.

Mange av de etterlatte som har fortalt historier om aktiv dødshjelp, sier det slik: «For meg startet sorgprosessen for lenge siden». Kanskje sier dette oss noe om hvorfor disse personene valgte å ta sitt liv: Deres omgivelser begynte å behandle dem som om de var delvis borte, alt før de døde. Felles for mange av historiene er mennesker som legger svært stor vekt på funksjon, aktivitet, vitalitet – og som kanskje har liten toleranse for svakhet og avhengighet.

Mogens Arlund valgte å lytte til sin kones fortvilte appell, bare to måneder etter at skaden skjedde. Ingen kan vel vite hva som hadde skjedd, dersom Vibeke Arlund hadde fått omsorgsfull hjelp og opptrening. Det er ganske sikkert at hun ikke ville fått tilbake det livet hun hadde. Det ville ikke blitt en tilværelse å trakte etter. Men det er mulig at det ville blitt et liv som, tross alt, var «bra nok» – dersom hun bare hadde fått sjansen til å prøve det.

Feil. Vårt Land framstiller det som om Mogens Arlund drepte sin kone. Dette er feil – uansett om den lavere danske domstolen, byretten i Helsingør som Vårt Land viser til, og aktoratet brukte denne betegnelsen. Det framgår klart av saken at Mogens Arlund hentet konas sovemidler, og ga henne pillene og vann til å svelge med. Men Vibeke Arlund svelget dem selv, etter å ha ytret ønske om å gjøre det.

Dette er et klassisk eksempel på assistert selvmord – i dette til-
fellet «ektefelle-assistert». Et drap, et barmhjertighetsdrap, ville
det vært dersom Mogens hadde lurt eller tvunget i kona ­pillene, og hindret henne i å spytte­ dem ut. Noe av dramatikken i Vårt Lands og andre mediers oppslag bygger på dette at Mogens Arlund «slo i hjel» (som er danskenes ­uttrykk) sin kone, og ble frikjent. Men det er altså feil.

I Norge er minst fire legfolk de siste 15 årene blitt dømt til fengsel for brudd på det som nå er Straffelovens paragraf 277, som forbyr assistert selvmord. Samtidig ble nå avdøde Sigrid Hannisdahl aldri tiltalt, til tross for at hun i 2009 innrømmet å ha gitt en syke­hjemspasient piller til å begå selvmord med. Likevel – dette er ingen sovende paragraf i Norge, og Stortinget har senest i siste revisjon valgt å opprettholde forbudet i Straffeloven.

Norske medier vil, som Reidun­ Kjelling Nybø skriver (Vårt Land 20. september), fortsette å dekke­ saker om aktiv dødshjelp og ­assistert selvmord. Da er det viktig å bruke de vanlige journalistiske redskapene: Grundig­ ­research og balansert dekning, avklare faktagrunnlaget og ­utvise varsomhet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23.09.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Siri Fuglem Berg

11 innlegg  226 kommentarer

Takk!

Publisert rundt 3 år siden

Veldig godt skrevet, Morten Horn. Jeg tror jo det du skriver at ofte preger i historiene om eutanasi og legeassistert selvmord mm - at omgivelsene begynte å behandle dem som de var delvis borte - er interessant. Det handler ofte ikke om hvordan man har det, men om hvordan man tar det. Og det kan ta lang tid, og med lang sorgprosess, etter en skade/ulykke å komme dit hen at verden og livet igjen føles meningsfylt. Dette rammer både pasient og pårørende. Desto mer tragisk når mennesker tar livet sitt eller eutanaseres, midt i denne sorgfasen, hvor omgivelser heller ikke evner å se noen lysning.

Kommentar #2

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
I en studie av 65 slike pasienter fra 2011 fant forskerne – overraskende nok – at 47 av dem var fornøyd, til tross for sitt enorme funksjonstap

Jeg skulle likt å sett en tilsvarende studie blant de verst rammede ME-pasientene, som har lagt i årevis på et mørkt og stille rom. Med forferdelige smerter som det ikke finnes noen typer smertestillende medisiner for. Og som ikke kan ha besøk eller klare å ha noen som helst grad av sosialt liv. Hele døgnet, hver eneste time, hvert eneste sekund, handler bare om å "holde ut" den konstante lidelsen. 

I tillegg blir disse menneskene gjerne møtt av helsevesen og omverdenen på en totalt annerledes og ignorerende måte enn dem som kan vise til feks lammelser og "konkrete" beviselige skader. 

Dessverre er det litt for mange med denne og beslektede sykdommer som tar sitt eget liv.  

Kommentar #3

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Siri Fuglem Berg. Gå til den siterte teksten.
Det handler ofte ikke om hvordan man har det, men om hvordan man tar det.

Så er det ikke opp til hverken meg eller deg hvordan andre skal "ta det". Vi er alle forskjellige, vi har alle et levd liv som kun vi har levd. Det er en fin balanse mellom å ha et ideal om menneskeverd og å invalidere menneskers opplevelse.

Trådstarter har skrevet en del om media og temaet assistert selvmord. At man har et ansvar for å ikke vise en del av virkeligheten som ikke går ilag med eget syn på et tema. En problemstilling belyst blir til glorifisering. Man skal ikke se virkeligheten, en skal ikke se det levde liv, en skal ikke se hva som ligger bak et valg man er uenig i.

Jeg tenker at våre valg skal tåle et møte med virkeligheten. I hele sin bredde. Det er rom for en historie om den som valgte å leve etter en ulykke, men det er også rom for en historie om den som ikke fikk det til. Jeg som også er imot legeassistert selvmord må tåle og lese om den som valgte anderledes. Mitt valg må tåle det møtet. Jeg vil kunne stå for det valget. Ikke ved å legge ansvaret på den andre, med at det er ikke hvordan du har det, men ved at jeg ser at du har det vondt. Jeg kan ikke gå god for at staten skal ta livet av mennesker, det vil få så store konsekvenser, men det gjør vondt å stå på det prinsippet når jeg ser hvordan du har det.

Når vi ber folk om å tåle langt værre, så får vi i det minste tåle såpass selv.

Kommentar #4

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Selvmordsrater ved CFS/ME

Publisert rundt 3 år siden
Sølvi Sveen. Gå til den siterte teksten.
Jeg skulle likt å sett en tilsvarende studie blant de verst rammede ME-pasientene, som har lagt i årevis på et mørkt og stille rom.

Her er en studie som undersøker dødsrate og dødsårsaker blant britiske pasienter med CFS/ME:http://www.thelancet.com/pdfs/journals/lancet/PIIS0140-6736%2815%2901223-4.pdf

Studien er kommentert og forklart her: http://www.thelancet.com/pdfs/journals/lancet/PIIS0140-6736%2816%2900270-1.pdf

Kommentar #5

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Feil

Publisert rundt 3 år siden
Morten Christiansen. Gå til den siterte teksten.
Trådstarter har skrevet en del om media og temaet assistert selvmord. At man har et ansvar for å ikke vise en del av virkeligheten som ikke går ilag med eget syn på et tema. En problemstilling belyst blir til glorifisering. Man skal ikke se virkeligheten, en skal ikke se det levde liv, en skal ikke se hva som ligger bak et valg man er uenig i.

Nei, her tar du feil Morten C. Det er ikke min agenda, det er ikke min påstand.

Du nevner her ordet "glorifisering", men jeg har ikke brukt det ordet i saken om Vibeke Arlund, snare tvert om får man si. Derimot har jeg, med rette, brukt det om Jojo Moyes bok&film "Et helt halvt år", hvor særlig slutten på filmen er slik at ordet "glorifisering" kan defineres ut fra det som foregår der.

Jeg har også brukt ordet om saker som den om Betsy Davis assisterte selvmord, eller sakene om Brittany Maynard, eller sønnens uttalelser om Craig Ewerts assisterte selvmord. Dette er nyhetssaker som går ut over det som trengs for å gi informasjon om saken, og som inneholder glorifiserende elementer. Dette er problematisk ut fra det vi vet om "smittefaren" ved nyhetsoppslag om selvmord.

Du blander også her sammen med "eget syn på tema" - altså mitt private syn på spørsmålet om aktiv dødshjelp, og det faglige budskapet jeg kommer med i denne kronikken. Det er ikke "mitt eget syn" at mennesker med akutt sykdom og funksjonstap er ekstra sårbare for suicidalitet i tiden rett etter sykdomsstart eller skade, det er slik det er. Det er heller ikke "mitt eget syn" at mange mennesker i en slik situasjon gjennomgår en prosess der tanker om å avslutte livet viker mer tilbake, og hvor de tilpasser seg sine nye livsbetingelser. Dette er en observasjon mange fagfolk har gjort seg, så pass mange at det er en slags vedtatt "sannhet".

Kjernen i dette med VVP er at norske medier har sagt til seg selv, oss leserne og til norske myndigheter, at de vil forsøke å unngå omtale av selvmord som kan bidra til at flere mennesker tar sitt liv. Det er kanskje galt av dem, men de har altså stilt seg på side med alle oss andre i samfunnet som arbeider for å redusere omfanget av selvmord.

Dersom mediene virkelig mener noe med dette - dersom dette punkt 4.9 i VVP ikke bare er noe de smykker seg med - så må det få konsekvenser for måten de omtaler selvmord på. Alternativet er selvsagt at de med viten og vilje endrer sitt etiske regelverk, og sier at det er greit dersom medieomtale av selvmord fører til at andre tar sitt liv. Så får de heller se seg i speilet og se om de kan stå for dét.

Kommentar #6

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Du nevner her ordet "glorifisering", men jeg har ikke brukt det ordet i saken om Vibeke Arlund, snare tvert om får man si. Derimot har jeg, med rette, brukt det om Jojo Moyes bok&film "Et helt halvt år", hvor særlig slutten på filmen er slik at ordet "glorifisering" kan defineres ut fra det som foregår der.

Jeg har også brukt ordet om saker som den om Betsy Davis assisterte selvmord, eller sakene om Brittany Maynard, eller sønnens uttalelser om Craig Ewerts assisterte selvmord. Dette er nyhetssaker som går ut over det som trengs for å gi informasjon om saken, og som inneholder glorifiserende elementer. Dette er problematisk ut fra det vi vet om "smittefaren" ved nyhetsoppslag om selvmord.

Slik jeg leser deg så ønsker du å forhindre at historier kommer frem som fremstiller spørsmålet i sin helhet, som kan vise kompleksistet, som kan vise frem historien til de som har truffet en annen konklusjon enn deg og som du frykter at vil påvirke mennesker enten til å mene det samme eller føre til en endring i loven.

Jeg kan ikke se at de linkene du legger frem "glorifiserer" selvmord. De viser mennesker som i en vanskelig situasjon har kommet til en konklusjon og har sine følelser og reaksjoner i ettertid. Jeg mener din mening må kunne stå i møte med disse menneskene uten at du skal kalle det for glorifisering eller som Siri skrev at det det ikke handler om hvordan du har det men hvordan du tar det. Selv om det er sannhet i utsagnet så er det en enorm invalidering og kaste det i ansiktet på mennesker som har det vondt og ikke lengre klarer å "ta det". Vi kan selvsagt forsøke og hjelpe mennesker til å få et liv hvor man klarer å tåle mer enn man klarer alene, men vi kan aldri si at dette burde du bare takle anderledes og tåle.

Siri har også en paternalistisk side i spørsmål om abort som tilsier at mennesker ikke tåler valg, og at samfunnet må spare de for belastningen.

Jeg personlig er imot legeassistert selvmord, jeg personlig synes abort er en alvorlig avgjørelse. Dette er spørsmål om liv og død, menneskeverd. Jeg ønsker ikke å møte det med å disskvalifsiere andre fra å ha meninger og kunne både vise sin situasjon og argumentere for det de tror på.

Dersom du tillater at folk har forskjellig situasjon og ulike meninger så vil du se at et helt halvt år ikke sier at livet som funksjonshemmet er så fastlåst at intet kan gjøre for å skape håp. Det sier noe om personen i boken. Slik har han det, slik løser han det. Andre har det anderledes, forholder det til seg anderledes. Det er ikke en trussel. Vi bør ikke invalidere hverken den ene eller den andre. Det er rom for ulikheter.

Kommentar #7

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Kverulering, dessverre

Publisert rundt 3 år siden

Morten C, jeg har vanligvis stor respekt for deg som en rasjonell stemme het på VD. Men her henfaller du nærmest til ren kverulering, og da blir det meningsløst å forsøke å diskutere med deg. Du kverner videre om at jeg  vil forhindre historier i å komme fram, du "leser" meg slik, og uansett hvor mye jeg insisterer på det motsatte så har det ingen effekt.  For det passer ikke inn i den fortellingen du har laget deg. 

Det er også absurd om du i dette vil framstå som forkjemper for "spørsmålet i sin helhet", for kompleksiteten. Det er jo nettopp det JEG tar til orde for. Det er dette som kommer fra mange helsearbeidere i kjølvannet av oppslag om aktiv dødshjelp - og som mange tar direkte kontakt med meg for: de setter pris på at jeg bidrar til å få fram nyansene i ofte ensidige nyhetsoppslag. 

Hvis du har tilgang til Retriever kan du kjøre søke på aktiv dødshjelp, og se hvordan nesten alle reportasjer om dette følger det samme monotone sporet, om angivelig u-behandlebar lidelse, om angivelig selvbestemmelse.

Det skjer nesten aldri i slike reportasjer at journalisten nevner hvilke muligheter som finnes for lindring av både fysisk OG eksistensiell smerte. Det nevnes nesten aldri at dødshjelpssøkende pasienter overlapper med "tradisjonelle" selvmordspasienter. At det hos dødshjelpspasienter er de samme risikofaktorer for selvmord som hos andre selvmordsutsatte mennesker. Det overdrives betydningen av funksjonstapet, og underkommuniseres hvordan folk med like alvorlig eller verre funksjonstap kan oppleve meningsfylte liv og god livskvalitet - forutsatt at de får god støtte og lindring, og møtes slik vi også tilstreber å møte og støtte fysisk friske mennesker med suicidalitetsproblematikk. 

Dette handler ikke om å få fram "mitt syn" eller "den ene siden". Dette handler om sentrale medisinske fakta og viktige nyanser.  Men de er ofra fraværende fra medienes oppslag om aktiv dødshjelp. 

Vi får gi oss med dette, Morten C. Jeg kan ikke få sagt mer eksplisitt at jeg ikke er ute etter å undertrykke stemmene til de som er uenige med meg. Dersom du fortsetter å insistere på dette sier det dessverre mest om deg. Trist. 

Din uenighet med Siri Fuglen Berg får bli mellom dere. Hun er godt i stand til å svare for seg selv. 

Kommentar #8

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Her er en studie som undersøker dødsrate og dødsårsaker blant britiske pasienter med CFS/ME:http://www.thelancet.com/pdfs/journals/lancet/PIIS0140-6736%2815%2901223-4.pdf

Det jeg gjerne skulle ønsket tall på, men som sikkert ikke finnes noe sted, er angående det samme som jeg kommenterte. Altså hvor mange som faktisk var fornøyd til tross for sitt enorme funksjonstap av dem som lever i årevis med den mest alvorlige graden av ME. 
For det var hvor mange som var fornøyd som var poenget i en annen gruppe som også hadde et stort funksjonstap.

 

Kommentar #9

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Vi får gi oss med dette, Morten C. Jeg kan ikke få sagt mer eksplisitt at jeg ikke er ute etter å undertrykke stemmene til de som er uenige med meg. Dersom du fortsetter å insistere på dette sier det dessverre mest om deg. Trist.

Det er den direkte konsekvensen av at aviser ikke skal bære disse stemmene. De forsvinner. Dette er ren årsak konsekvens Morten H. Hvis avisen ikke skal formidle disse stemme så blir de undertrykt. 

Du linker til saker du mener glorifiserer selvmord. Fra ditt ståsted så kan det være at det kvalifiserer til glorifisering, jeg vil på ingen måte kalle det glorifisering.

Det er heller ikke disse stemmene som skal bringe inn temaet om alernativer. Det blir da din og andres oppgave. Helheten kommer gjennom flere stemmer.

Stemmene til de som ikke orker å se kroppen svinne hen, stemmene til de som velger å stå livet ut, stemmene til de som formidler alternativene, stemmene til de som viser hvordan vi behandler gamle og syke på godt og ondt, stemmene til fagfolk, stemmene til de som lever med eller sammen med de som kjenner det på kroppen.

Kommentar #10

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Livsgnisten. Det som bidrar til å holde livsgnisten oppe hos mennesker i en slik situasjon – det er nettopp relasjonene til ­andre,
disse båndene mellom mennesker som er glade i hverandre, som holder oss oppe av depresjonens dype grøft. Det som skjer når mennesker blir suicidale, er at de opplever at båndene svikter, at de glipper ut av dette nettverket som gir mening og glede.

Hva skal man tilby mennesker som er så syke at de ikke klarer å opprettholde disse båndene i tilstrekkelig grad? 

Jeg er absolutt ikke en forkjemper for aktiv dødshjelp, selv om jeg heller ikke er 100% imot i de mest ekstreme tilfellene. Men skal man klare å få flest mulig av de alvorlige syke og dem som opplever enorme funkskjonstap, til å velge å leve det livet de har så godt som overhodet mulig, så må vi som samfunn ha noe å tilby dem som kan lette på den enorme byrden de lever med. Og per i dag så er det enkelte grupper vi rett og slett har ekstremt lite å tilby slik sett, og hvor pasientene er mer eller mindre bare overlatt til seg selv og sin egen skjebne. 

 

Kommentar #11

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Morten Christiansen. Gå til den siterte teksten.
Du linker til saker du mener glorifiserer selvmord. Fra ditt ståsted så kan det være at det kvalifiserer til glorifisering, jeg vil på ingen måte kalle det glorifisering.

Skal man begynne å angripe alle amerikanske filmer som glorifiserer et eller annet, og folk faktisk var så lettpåvirkelige at de ikke klarer å se forskjell på film og det virkelige liv, så ville vi hatt et ekstremt kaotisk samfunn. 

Man finner filmer hvor "helten" gjør både det ene og det andre av ekstremt gale ting, og hvor det fremstilles som det "rette å gjøre" i den aktuelle situasjonen. Men de aller fleste jeg kjenner (kommer egentlig ikke på noen unntak i farta) gjennomskuer at film er film, og har fortsatt vett nok i behold til å gjøre opp sine egne meninger utifra faktabasert informasjon.

 

Kommentar #12

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Sølvi Sveen. Gå til den siterte teksten.
Hva skal man tilby mennesker som er så syke at de ikke klarer å opprettholde disse båndene i tilstrekkelig grad?


En konskevens av at ting blir mer åpne er at det kan smitte. Samtidig så er en konsekvens av at man ikke viser hva som faktisk skjer, at vi slipper å ta tak i det.

Det er store mørketall på suicid blandt eldre, eller ihvertfall noe som ikke diskuteres i stor grad.

Så lenge vi ikke ser det så er det litt greiere.

Kommentar #13

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Morten Christiansen. Gå til den siterte teksten.
Så lenge vi ikke ser det så er det litt greiere.

Det er vel generelt sett lettere å ta et standpunkt "for" eller "imot" også når man ikke har opplevd noe slikt tett på eget liv. Problemet er bare at også alle som opplever en slik problematikk på nært hold (enten det gjelder en selv, et nært familiemedlem, eller nær venn), har så forskjellige historier og forskjellig sammensetning av hele problematikken. For selv to mennesker som har blitt rammet av samme alvorlige og funksjonsnedsettende sykdom, kan ha to helt forskjellige historier å fortelle. Og hvor man kanskje ved å få innblikk i "totalbildet" hos hver enkelt, kan forstå hvorfor den ene ønsker å fortsette livet sitt, mens den andre ønsker å avslutte sitt. 

Dette er et ekstremt vanskelig tema. Og hvor det alltid, uansett hvor godt man tenker seg om, vil finnes historier man overhodet ikke har tatt med i beregningen når man kom frem til sin mening om emnet. 

Kommentar #14

Robin Tande

24 innlegg  3738 kommentarer

Hva samsvarer så best?

Publisert rundt 3 år siden

Stavanger SykehjemmeneUverdig slutt på livet

Jeg er tidligere avdelingsleder ved sykehjem, men da jeg gikk ut av «hjemmet» den dagen min mann døde etter å ha sultet seg ut av elendigheten, ble jeg kvalm.

Liv Evje

Hva er vitsen med å bli gammel når det en skulle tro skulle bli en verdig avslutning på et langt liv, bare er blitt et siste opphold på et kaldt rom i en av byens mange institusjoner?

En sitter hjemme til helsa og allmenntilstanden er så dårlig at det endelig besluttes at nå er tiden inne til å få komme på sykehjem og få skikkelig pleie og omsorg. Hva skjer så?

Det er da lov å hjelpe

Du får en seng, men hvor mange er det som passer på at du får skikkelig stell, tannpuss, påkledning, bleieskift osv.? Hva når det er halv bemanning, med halvparten ufaglærte, som springer beina av seg for å få 30 pasienter opp til frokost, og hvor ingen passer på at alle får i seg mat? Det er ikke lov å tvangsfôre, men det er da lov å hjelpe.

Så sitter en i rullestolen sin, den som har egen stol da, for det er det ikke alle som har. Det skal legen søke om, og det tar tid, opptil måneder. Imens sitter de i utrangerte transportstoler, uten ringeklokka til å få fatt i noen. Nei, da må du rope på hjelp.

«Nå skal du få et glass saft kl. 11, middag kl. 13, og så får du snart kaffe», sier de. Men hvem snakker med deg? Jo, de som kan norsk, og dem er det ikke mange av. For å jobbe med syke og eldre mennesker burde minstekravet være å snakke deres språk.

Alt går i revers

Som tidligere sykepleier og avdelingsleder ved sykehjem må jeg si at den dagen min mann døde etter å ha sultet seg ut av elendigheten, og jeg gikk ut av «hjemmet» og så meg tilbake, da ble jeg kvalm.

Jeg hadde trodd at i 2016 hadde helsevesenet gått fremover, men må bare konstatere at alt går i revers. Pengene er blitt verdens avgud, og gamle og syke mennesker er det bare å få fortest mulig ut av kostnadskøen.

Er det ingen som har beina på bakken og kan tenke klart lenger? Dere som er unge, burde i hvert fall ta fatt i problemene. For dette er deres fremtid."

Så langt Aftenbladet 13. september

Jeg kunne ha fortalt en lignende men dog mye verre historie fra et annet sted i landet. Men den over 90 år gamle pasienten lever, og de pårørende vil ikke gå lenger enn til en sak med kommunen                                                   .

Min kommentar til innlegget er at det ikke er samsvar mellom å være mot aktiv dødshjelp og den helsepolitikken og de prioriteringene vi ser. Samsvar ville det ha vært dersom man hsdde etablert avlivingssentraler rundt om i landet.

Saken bør settes på spissen sa Andre Bjerke. for der står den best.

Kommentar #15

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Robin Tande. Gå til den siterte teksten.
Som tidligere sykepleier og avdelingsleder ved sykehjem må jeg si at den dagen min mann døde etter å ha sultet seg ut av elendigheten,

Eldre tar eget liv i større grad en vi liker å tro. Det er ok og sulte seg ut av elendigheten, da det ikke er en aktiv handling fra myndighetene, men ikke ok å dø rakst og smertefritt.

Så støtter jeg fortsatt ikke assistert suicid, men den besluttningen forplikter. Den forplikter til å gi personer som beskrevet over et verdig liv. Hvis ikke vil det før eller senere bli nok mennesker som sier at suicid er bedre enn å leve på en måte en ikke kan akseptere.

Kommentar #16

Siri Fuglem Berg

11 innlegg  226 kommentarer

Misforstått

Publisert rundt 3 år siden
Morten Christiansen. Gå til den siterte teksten.
Siri har også en paternalistisk side i spørsmål om abort som tilsier at mennesker ikke tåler valg, og at samfunnet må spare de for belastningen.

Om du har lest de tingene jeg har skrevert, så ville du kanskje se at jeg er opptatt av språket, av at kvinner ikke velger i et vakuum, at både legers holdninger og samfunnets forventninger er med på å presse kvinner i en retning. Jeg kritiserer nettopp paternalismen - at leger skal velge på vegne av kvinnene - både når det gjelder fødte og ufødte barn. Men dette er en annen debatt, selv om den samme paternalismen, samfunnets forventninger (i en eventuell legalisering av eutanasi) osv vil kunne presse pasienter til å velge noe de ellers ikke ville ha ønsket.

Kommentar #17

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Robin Tande. Gå til den siterte teksten.
Jeg kunne ha fortalt en lignende men dog mye verre historie fra et annet sted i landet. Men den over 90 år gamle pasienten lever, og de pårørende vil ikke gå lenger enn til en sak med kommunen .

Man trenger ikke å være gammel for å oppleve ekstrem svikt fra helsevesenet på sykehjem. 
Og når dem som jobber der til og med med overlegg ikke gir deg den pleien du så sårt trenger, så er det noe alvorlig galt flere steder i systemet.

Her er en slik historie:

http://www.serendipitycat.no/2016/09/19/rystende-forhold-svaert-alvorlig-syk-me-pasient-hjelpe-birgitte/ 

Kommentar #18

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Siri Fuglem Berg. Gå til den siterte teksten.
selv om den samme paternalismen, samfunnets forventninger (i en eventuell legalisering av eutanasi) osv vil kunne presse pasienter til å velge noe de ellers ikke ville ha ønsket.

Det blir likefult paternalisme å ikke gi frihet i frykt for at mennesker ikke er istand til selv å treffe "riktig" valg.

I spørsmålet om legeassistert selvmord har jeg den mening at det for samfunnet er for "farlig" å tillate, men at man samtidig må respektere den enkeltes opplevelse. Jeg kan ikke si at det er galt for et individ å ha det så vondt at man ikke ønsker å leve, samtidig som jeg må stå for min mening om at samfunnet ikke kan legalisere og utføre en avsluttning av livet.

Det er selvsagt belastende å stå i ovenfor individer som har det vondt, og det kommer vi ikke unna. Det skal være vanskelig.

Kommentar #19

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Sølvi Sveen. Gå til den siterte teksten.
Og når dem som jobber der til og med med overlegg ikke gir deg den pleien du så sårt trenger, så er det noe alvorlig galt flere steder i systemet.


Vi har nå et system som fungerer innenfor sitt eget system. Det er delt inn i områder som ofte har for små ressurser og definerte oppgaver hvor mennesker med store behov ikke passer inn. Hvert område kan si at "du trenger hjelp, men det er ikke vi som står for det". Så ender man ofte opp i kommune med hjemmesykepleie som er innom et par minutter noen ganger om dagen. Det er behov for system gjennomgang. Det tror jeg ikke skjer. Med ISF og pakkeforløp så tror jeg ting for mange blir bare enda verre. Dessverre.

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 5509 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
20 dager siden / 3738 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
21 dager siden / 1327 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1217 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
7 dager siden / 1169 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
16 dager siden / 1080 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
5 dager siden / 1077 visninger
Den eneste du skal og kan omvende, er deg selv
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 999 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere