Andreas Hardhaug Olsen

4

Tenketanken Agendas blindhet

Tenketanken Agenda virker ukjent med politisk økonomisk teori og praksis og er blinde for at skatt påvirker økonomisk vekst negativt.

Publisert: 22. sep 2016

Kaia Storvik i tenketanken Agenda hevder at regjeringens skattekutt ikke skaper vekst, «noe både forskning og erfaring ­viser». Men med den forlokkende­ klangen i «vekstfremmende skattekutt» har Høyre og Frp ­likevel klart å lure stemmekveget («De dårlige ideene», Vårt Land 19. september).

Agenda hevder å ha «gått gjennom det vi i dag vet om hvordan skatt og velferd virker på vekst»: Skattekutt gjør rike rikere samtidig som veksten uteblir, fordi de rikeste sparer mer enn andre.

Slutningen bryter med elemen­tær logikk. Det er verdt å minn­e om markedsøkonomiens­ far Adam Smith sitt postulat om sløseren som «en samfunns­fiende, mens den nøysomme er en velgjører».

Vokser. Sparing er et virkemiddel for å samle opp ressurser. Noen putter penger i banken, andre i formuesgjenstander som bolig og verdipapir. I en normalt fungerende økonomi vil ikke sparing hemme økonomisk vekst. Tvert imot vokser samfunnets rikdom ved at det spares. Fra sparing får vi midlene til å investere i fabrikker, utstyr og arbeidsplasser.

Ingenting «tyder på at lavere formuesskatt og ingen arveavgift skaper arbeidsplasser,» skriver Storvik. Ikke alle er enig, som den innflytelsesrike økonomen Richard C. Koo som har rådgitt Japan om hvordan økonomien kan bedres. Et av rådene er å se til
 Hong Kongs skattesystem, med toppinntektsskatt på 17 prosent, ­ingen skatt på kursgevinster eller ­utbytte og ­ingen arveavgift. Dette stimulerer folk til å arbeide og inve­stere, og BNP per innbygger målt i kjøpe­kraft har forbigått både den til Japan og USA.

Reagensrør. Agenda skriver at regjeringen ikke dokumenterer at «milliardkuttene har skapt en eneste ny arbeidsplass». Fra noen som får betalt for å tenke, er ikke dette imponerende. Økonomien er dynamisk, ikke konstant. Forskjellige økonomiske perioder kan ikke sammenliknes i reagensrør på et laboratorium.

Selv ikke Milton Friedman mente skattekutt var stimulerende på kort sikt. Det er heller ikke irrelevant hvor skatter kuttes: Ifølge den amerikanske økonomen Mark Skousen økte skattekutt på kapitalgevinster i USA i 1978 statsinntektene, det samme gjorde skattekutt på salgsgevinster under Reagan i 1981 og Clinton i 1998. Erfaringen med inntektsskatt er riktig nok ikke like opplagt.

Storvik spør om det er riktig at «samfunn med lave skatter og mindre offentlige tjenester har mer vekst og arbeidsplasser enn samfunn med høyere skatter og god velferd», før hun selv besvarer spørsmålet: «Nei, slett ikke.» Hun etterlyser en «politikk som virker for ideene og verdiene man fremmer».

Økte. Men en liberal økonomisk politikk er faktisk blitt utprøvd. Et slående eksempel på suksessrik prøving er etterkrigstidens Vest-Tyskland. I 1948 liberaliserte CDU-politikeren Ludwig Erhard økonomien i de vestligokkuperte sonene i Tyskland. I løpet av noen uker fjernet han pris- og lønnsreguleringer og rasjoneringsdirektiver, og fikk slutt på varemangel og svarte markeder.

Mellom juni og desember 1948 økte industriproduksjonen i de tre vestlige sonene med 50 prosent. Øst-Tyskland fortsatte ­under sovjetisk styre (DDR). Selv med mindre Marshallhjelp enn både Frankrike og Storbritannia, suste Vest-Tyskland forbi dem med sitt ‘økonomiske under’.

I boken Prosperity Through Competition (1958) beskriver E­rhard, få år før han ble Tysklands forbundskansler, sammenhenger Agenda, som følge av sin skattefetisjisme ikke vil godta: I 1949 lå statens betalinger for sosialtjenester på 9.6 milliarder tyske mark. I 1955 var tallet 21 milliarder. Økningen ble ikke finansiert av hard skattlegging; Erhard så dette som «mulig kun gjennom økonomisk fremgang». Den individuelle skattebyrden økte ikke relativt, men reformene sørget en kraftig økning i nasjonalinntekten, som økte statens inntekter fra 23.7 milliarder i 1949 til 54.45 milliarder i 1956.

Ifølge Agenda er det å finansiere mer statlig velferd uten skatteøkninger utenkelig. Snarere enn å besitte økonomiske innsikter resten av faget ikke har tilgang til, tyder det meste på at Agenda lider av den samme ideologiske blindheten de hevder har rammet regjeringen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.09.2016

Andreas Hardhaug Olsen, skribent og forfatter av Keynes + Hayek: Hva kan Friedrich August von Hayek og John Maynard Keynes lære oss om økonomiske kriser? (2015)

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Øyvind Holmstad

191 innlegg  696 kommentarer

Vekstens tid er forbi

Publisert rundt 4 år siden

Å henvise til etterkrigsgenerasjonen og deres lavthengende frukter er nytteløst nå som vi nærmer oss vekstens ytterpunkter. Særlig fra 70-tallet har produktivitetsveksten avtatt. Menneskelig EROEI avtar og profittratene på forbruksvarer faller. Vi nærmer oss en deflasjonskollaps!

- What really causes falling productivity growth — an energy-based explanation

Terje bongard har skrevet boka Det biologiske mennesket, som like gjerne kunne båret tittelen Prosperity Through Cooperation. Entropien i systemet er nå i ferd med å bli farlig stor, vi taper for entropien, i denne sammenheng blir vekst uinteressant.

Denne entropien kan også beskrives som eksterne kostnader, på 50-tallet var ikke disse så synlige, nå er de i ferd med å kvele oss. Erkedruiden oppsummerer:

a) Every increase in technological complexity tends also to increase the opportunities for externalizing the costs of economic activity;

b) Market forces make the externalization of costs mandatory rather than optional, since economic actors that fail to externalize costs will tend to be outcompeted by those that do;

c) In a market economy, as all economic actors attempt to externalize as many costs as possible, externalized costs will tend to be passed on preferentially and progressively to whole systems such as the economy, society, and the biosphere, which provide necessary support for economic activity but have no voice in economic decisions;

d) Given unlimited increases in technological complexity, there is no necessary limit to the loading of externalized costs onto whole systems short of systemic collapse;

e) Unlimited increases in technological complexity in a market economy thus necessarily lead to the progressive degradation of the whole systems that support economic activity;

f) Technological progress in a market economy is therefore self-terminating, and ends in collapse.

- The Externality Trap, or, How Progress Commits Suicide

Den liberale markedsøkonomien baserer sitt tankegods på den ytterste av evolusjonens fem ringer i vann, men for å få et bærekraftig samfunn må vi få på plass et økonomisk system som opererer innenfor den fjerde evolusjonssirkelen, inngruppa.

Reposter en kommentar fra tidligere i dag: http://steigan.no/2016/09/21/veien-framover-for-steigan-no/#comments

"Ja, de knuste i alle fall hjertebarnet til Bongard!

Ellers har jo Bongard evolusjonens ringer i vann som fronillustrasjon på sin side. Kanskje burde denne illustrasjonen også fronte steigandotno? For det er jo slik at skal vi ha et bærekraftig samfunn må vi bevege oss ut av utgruppesirkelen tilbake til inngruppesirkelen. Håpløsheten med «grønn vekst» er jo nettopp dette at man tror man kan få til bærekraft innenfor konteksten av utgruppe-sirkelen, hvor jo kapitalismen befinner seg ideologisk. Som jeg nettopp skrev i en annen kommentar her:

«Penger kan ta mange former, som Itacha Hour.

Pengene innen IGD ville man kunne se på som en økosystem-andel. Men kanskje ville vi demokratisk bestemme at vi ikke behøvde å arbeide mer enn tre dager per uke. Da ville vi få god tid til å delta i lokale markeder i fri tiden (ikke fritid) hvor vi benyttet lokale valutaer ala Itacha Hour.

Det vil allikevel ikke være pengene som blir limet i samfunnet, slik som i dag, dette vil bli inngruppe-kraften. Se forsida på Bioman, hvor vi beveger oss tilbake fra utgruppe-sirkelen til inngruppe-sirkelen. Skal vi ha et bærekraftig samfunn må vi ha et system som holder oss innenfor inngruppe-sirkelen!»

For de som enda ikke har lyttet til samtalen mellom Steigan og Bongard, søk den opp her:

«Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen»

Kommentar #2

Øyvind Holmstad

191 innlegg  696 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden

La inn kommentaren i Blogger sammen med noen flere lenker + Bongards illustrasjon av evolusjonens fem ringer i vann: http://permaliv.blogspot.no/2016/09/vekstens-tid-er-forbi.html

Kommentar #3

Øyvind Holmstad

191 innlegg  696 kommentarer

Aktivitet istedenfor vekst

Publisert rundt 4 år siden

Et godt sted å begynne kunne være å erstatte ordet vekst med ordet aktivitet. Det er jo så mangt som ikke er forbundet med vekst som gjør livet verdt å leve, aktiviteter som blir underminert av den evige higen etter vekst. Kunstler oppsummerer noen livsberikende aktiviteter i denne ukas essay.

- Slowly, Then All at Once

"One way out of this quandary would be to substitute the word “activity” for “growth.” A society of human beings can choose different activities that would produce different effects than the techno-industrial model of behavior. They can organize ten-acre farms instead of cell phone game app companies. They can do physical labor instead of watching television. They can build compact walkable towns instead of suburban wastelands (probably even out of the salvaged detritus of those wastelands). They can put on plays, concerts, sing-alongs, and puppet shows instead of Super Bowl halftime shows and Internet porn videos. They can make things of quality by hand instead of stamping out a million things guaranteed to fall apart next week. None of these alt-activities would be classifiable as “growth” in the current mode. In fact, they are consistent with the reality of contraction. And they could produce a workable and satisfying living arrangement." - James Howard Kunstler

Kommentar #4

Øyvind Holmstad

191 innlegg  696 kommentarer

The Parasitic Logic of Profit-Making

Publisert rundt 4 år siden

En fin oppsummering av profittmotivet fra Joe Brewer:

"Joe Brewer: What does it mean to earn a profit in an extractive economy? Simply put, it means to behave like a parasite. All you need do is attach yourself to a nutrient-rich host and suck the value out of it. When the host dies, move on to the next “market opportunity” and never look back.

This logic — the endless hunger to consume and grow — is what drives the global marketplace today. It is a mindset of consumption that chews up communities, steals from the commonwealth of nations, and does not hesitate to destroy the environment. These are considered acceptable byproducts of profit-making in this mindset of insanity.

The sooner we recognize that for-profit entities are designed to behave like cancer in the capitalist economy, the faster we’ll see which rules need to be changed in order to get to the next paradigm. For example, it is helpful to know that modern capitalism began with the Enclosure Movement in Britain as peasant farmers were kicked off their land and forced into wage slavery in nearby factories.

This was accompanied by the first wave of mass poverty in the modern era. It is one part of the Story of Poverty Creation that needs to be told again and again until we dispel the myths of consumerist propaganda that claim all the wealth in the world was created by the industrial capitalist system. Only after these myths are dealt with can we get on with the real work of evolving to whatever comes next for humanity."

Les resten:

- The Parasitic Logic of Profit-Making

Kommentar #5

Jørgen Sandemose

33 innlegg  752 kommentarer

Til moderator og skribent

Publisert rundt 4 år siden

Det er mye å si om innlegget til AHO.

Men å bruke tid på slikt, forutsetter at vi er sikret at han vil svare på kommentarer.

Kan noen gi oss en liten garanti? Kanskje moderator, som har gjort innlegget til et "redaksjonens lesetips" - kanskje fordi han har overført det fra Vårt Land, uten spesiell avtale med AHO?

Kommentar #6

Andreas Hardhaug Olsen

4 innlegg  4 kommentarer

Til Jørgen Sandemose

Publisert rundt 4 år siden

Det avhenger jo litt av kommentarens innhold, men jeg svarer som regel. Gi det et forsøk.

Kommentar #7

Petter Kvinlaug

190 innlegg  5335 kommentarer

Sa han.......

Publisert rundt 4 år siden

......i sin første kommentar:-)

Da er det bare å sette i gang Sandemose.

Jeg synes det var et bra innlegg du hadde her Olsen. La oss håpe at Sandemose kan komme med noen poenger, og ikke bare tåkeprat, for en gangs skyld.

Kommentar #8

Andreas Hardhaug Olsen

4 innlegg  4 kommentarer

Vel...

Publisert rundt 4 år siden

Hehe, første kommentar her inne, ja. Men jeg har skrevet innlegg også andre steder.

Kommentar #9

Øyvind Holmstad

191 innlegg  696 kommentarer

All økonomisk teori må byttes ut nå som vi når verdensveggene

Publisert rundt 4 år siden
Petter Kvinlaug. Gå til den siterte teksten.
Jeg synes det var et bra innlegg du hadde her Olsen.

Innlegget er bra som et tilbakeblikk, men ikke egnet for å se framover. Den økonomiske teorien vi i dag forholder oss til er moden for historiens skraphaug, vå har nå nådd vekstens endelikt og trenger et nytt teoretisk fundament som forholder seg til en endelig verden. Kanskje er denne overgangen uoverkommelig og vi deflasjonskollapser nå inn i en siste sekulær syklus, men ALLE krefter må settes inn på å utforske gapet mellom sivilisasjonsutslettelse og BAU!

Exploring the Gap Between Business-as-Usual and Utter Doom

"Since the Industrial Revolution, the dominant method employed by forecasters has been to extrapolate recent trends forward in time—trends which, due to the availability during this period of cheap, abundant energy, have been mostly in the directions of economic growth and technological progress. With the advent of coal, oil, and natural gas, industrial societies were able to build a middle class, create jobs, extract and process raw materials in ever-greater amounts, make a cascading array of consumer products, and transport people and goods in quantities, and at speeds and distances, never previously imaginable. Sanitation and health care improved dramatically, lowering the human death rate and helping spur the greatest population expansion in the history of our species. For planners, it seemed eminently sensible to align a ruler with these upward-sloping lines on graphs and extend them out a few more inches, indicating years or decades of yet more growth and progress (yes, I know, the process was more complicated that this—but not much). The method produced moderately accurate forecasts. Moreover, forecasters were applauded, as most people would very much like to think that growth and progress can indeed be maintained for the foreseeable future, since failure to do so would imply shattered dreams and expectations.

However, during the past 40 years experts who study ecology, climate, population, resource depletion, and debt dynamics have pointed out that recent growth trends simply cannot go on much longer; instead, a reckoning with natural limits will almost certainly occur during the course of this century. Followers of each relevant discipline have pointed out dire consequences that will ensue if policy makers do not implement certain course corrections, such as population stabilization and decline, rapid carbon emissions reductions, and habitat conservation on a vast scale.

In the main—that is, aside from the adoption of a few important but non-transformative environmental regulations—society has failed to correct course, and so dire and multivalent consequences should now be expected. If the more conservative estimates of planetary limits are approximately correct, we should anticipate a future that is profoundly challenging; one characterized by societal disintegration and ecosystem failure. In the very worst case, the extinction of most animal and plant species, including humans, is conceivable. And the downward slide will begin soon, if it has not already done so."

Kommentar #10

Jørgen Sandemose

33 innlegg  752 kommentarer

Spare-utopier

Publisert rundt 4 år siden

Hardhaug Olsen: "Kaia Storvik i tenketanken Agenda hevder at regjeringens skattekutt ikke skaper vekst, «noe både forskning og erfaring ­viser»." 

Andreas Hardhaug Olsen (AHO) får ha meg unnskyldt, men forholdet er at redaksjonen oftest anbefaler artikler som den vet ikke forplikter forfatterne på noen måte. Annerledes her, åpenbart.

Noe av problemet ligger i den platt-sosialdemoktatiske tankegangen til Storvik, som for så vidt bekrefter AHOs påstand om at uvitenhet er ute å gå. Men spørsmålet er på hvilket plan uvitenheten befinner seg, og om noen er alene om den.

Det vi med et mildt uttrykk kan kalle platthet, ligger i den nedlatenhet som kommer til syne i Agenda-lederens betraktning om “stemmekveg”. Slike ubehjelpeligheter har vi dessuten nok av fra før på VD.

Jeg er for min del også enig i at Agenda-lederen virker uvitende om økonomi-begreper som burde bli allemannseie, selv om de er politisk fargede. At en sosialdemokrat bruker uttrykket “sparing” så ensidig som det vi her ser, samtidig som hun er forpliktet overfor den problematisering Keynes har av et slikt begrep, burde f.eks. virke oppsiktsvekkende.

Likeledes er det helt ut treffende å heve brynene over Storviks bemerkning om å ha «gått gjennom det vi i dag vet om hvordan skatt og velferd virker på vekst». For det finnes ingen slik almen viten om dette, og det kan det heller ikke gjøre.

Skattleggingens virkninger vil være forskjellige alt etter hvilket punkt I kapitalsykelen en har utgangspunkt i. At skattleggingen virker vekstfremmende, noe AHO i praksis hevder, er et meningsløst utsagn hvis det er tale om at kapitalistene har gått til investeringsstreik okke som er. Investeringsproblemene fra 2007 av har årsaker som kan spores i produksjonsnedgangen fra samme år (over hele den “vestlige” verden), og utgjør på ingen måte noen finanskrise.

Produksjonskriser er egentlig overproduksjonskriser, og oppstår når utbyttingsraten (merverdiraten, som kan sies å vise seg I forholdet mellom lønninger og profitter innenfor nettoproduktet) i industrien er blitt så lav at det kan forutsees at reinvesteringer ikke kan gi tilstrekkelig utbytte til å styre økonomien videre. Krisen fra 1929 varte da også helt til 1939, hvor rustningsindustrien (applaudert av Hitler-sympatisøren Keynes) kunne overta såpass mye at krigen sto på dagsordenen. Selvfølgelig måtte krigsinvesteringene, for ikke å snakke om gjenreisningen foretatt av en utsultet europeisk arbeiderklasse, vise seg som et perfekt mønster for tilsynelatende liberalisme á la Ludwig Erhard. Men den samme liberalismen hadde kjørt fram krisa fra 1929 (og tidligere).

Kort sagt er sparingens og skattleggingens mulige velsignelser helt ut avhengige av kapitalens stilling. Enhver narrer seg selv ved å trekke fram enkeltperioder som eksemplariske uttrykk for kapitalismens potenser.

Det er riktig å si at sparing fører til investering i et kapitalistisk samfunn, men spørsmålet er altså snarere hvorfor man skal propagandere for en sparing som ikke viser resulater før det er gått tyve eller femti år. I en minneverdig uttalelse fra “Republicans in Norway” før forrige USA-valg het det at amerikanske industriselskaper “sitter på milliarder av dollar” som ligger brakk fordi Obama ikke la forholdene til rette for investeringer. Forklaringen på pengelagringen, og på opphopingen av "quantitative easing” i Europa (hva skal vi da med sparing?) er nok ganske annerledes. Man venter på investeringsmuligheter, og enhver kan jo håpe at de kommer uten at systemet må ta en krig.

AHO’s tese om hva som “stimulerer folk til å arbeide og investere”, er neppe helt velplassert denne gangen. Det kunne også være greit å få vite hvordan AHO kan tenke seg å bruke samme løsning for USA og Japan for å nå et slikt mål. I USA hersker det i realiteten frikonkurranse over hele det industrielle spekteret, mens det I Japan stort sett bare konkurreres innenfor sfærene. Liberal økonomi? Eller liberalisme?

Men uansett dette: En kritikk av AHO rammer Storvik like mye. I tillegg er hun noe av en plage for debatten. Hun skriver kronikker om en rekke emner uten noen gang å svare på innvendinger, og det er sant at elementær sakkunnskap virker minimal der I gården.

 

Kommentar #11

Andreas Hardhaug Olsen

4 innlegg  4 kommentarer

Problemet er ikke fri konkurranse

Publisert rundt 4 år siden

Jeg er enig i noe av det du skriver, men, kanskje ikke så overraskende, langt ifra i alt. For eksempel har du rett i at sparing ikke er løsningen i USA eller eurosonen, og kanskje fremdeles ikke i Japan. Selv med renter nær null har låntaking og investering stått stille i Japan i 20 år. Før ”det tapte tiåret” opplevde Japan et boligprisfall på nesten 90 prosent, som utraderte mye av landets velstand. Dette gjorde at mesteparten av privat sektor (som hadde vært delaktig som investorer i den forutgående boomen) satt igjen med negativ egenkapital, og ble nødt til å reparere balansen sin gjennom å nedbetale gjeld i stor skala. Etterspørselen i økonomien forsvant ved at virksomheter ikke reinvesterte kontantstrømmene, og næringslivet ikke lånte og brukte sparepengene generert av husholdningssektoren.

I 2005 kan man regne med at balansene var reparert, men psykologi er ikke uvesentlig, og Japan lider fremdeles av traumer etter mange år med gjeldskrise. Derfor tar det tid, og det var neppe klokt av sentralbanken å stramme inn pengepolitikken slik den gjorde i 2006.

Med en privat sektor mett på gjeld, forsvant lånevilligheten (derfor ble ikke penger lånt ut selv når det var praktisk talt gratis å låne), og derfor uteble investeringene. Det å reparere balansene etter et kraftig fall i aktivapriser tar lang tid (særlig for de selskapene som kjøpte da markedet peaket), og det er de samme mekanismene man så under depresjonen på 1930-tallet og fremdeles ser i resesjonen som har fulgt finanskrisen 2007-08. Derfor viste QE2 og QE3, som var ment å stabilisere makroøkonomien, seg nytteløse: pengene forlot ikke banksystemet fordi lånevilligheten var borte, med andre ord var pengepolitikken impotent. Måten å få penger til å sirkulere etter denne type kriser, er gjennom at staten gjør det privat sektor ikke gjør, og det er å låne og bruke penger. (QE1, som var et svar på at likviditeten tørket opp, var imidlertid helt nødvendig og fungerte etter planen.)

I perioder med såkalte balanseresesjoner (balance sheet recessions), eller keynesianske krakk som noen kaller dem, er altså ikke sparing løsningen. Det som i stedet er viktig er en ekspansiv finanspolitikk der offentlig sektor i en midlertidig periode kompenserer for sammentrekningen i privat sektor (for å unngå at en gjeldsdeflasjon utsetter bedringen i økonomien) frem til privat sektor har nedbetalt nok gjeld til at låne- og investeringsvilligheten er tilbake. Japans finansstimuli var suksessfull. Det samme var enkelte deler av New Deal (dvs. det som ikke gikk ut på å begrense produksjonen for å presse opp prisene) – selv om stimulusen ikke var sterk nok til å dra USA ut av grøfta, det var det WW2 som gjorde. Nødvendig har også Obamas statsunderskudd vært. I Europa er imidlertid krisepolitikken og derfor historien en annen. 

Så er spørsmålet hvorfor man fikk disse aktivaprisboblene i utgangspunktet, og svaret er ikke liberalisme. Sentralbanken i Japan førte en ekstremt løssluppen pengepolitikk i 1980-årene, der renten ble holdt kunstig lav og pengemengden ble utvidet. Dette ledet til investeringsboble etterfulgt av priskollaps etterfulgt av en lang periode med resesjon, i tråd med konjunktursyklusteorien til den østerrikske skolen, en tese som blir støttet av tidligere ansatt ved Japans bank, Yoshio Suzuki.

Det var heller ikke liberalisme ”som hadde kjørt fram krisen fra 1929”. Mellom 1922 og 1928 ble det av den amerikanske sentralbanken (Fed) skapt mye billig kreditt gjennom kunstig lav diskonteringsrente og kjøp av verdipapirer, som skjøt likviditet inn i banksystemet. Den billige kreditten ble primært brukt på kapitalvarer, og sendte også aksjeprisene til værs. Privat sektor pådro seg masse gjeld, og krisen som lå i vente ble utløst da Fed fikk kalde føtter og tråkket inn bremsene.

Ingrediensene som ledet til dagens økonomiske krise er relativt kjente, selv om en del fremdeles klamrer seg til historien om en plutselig hodeløs grådighet på Wall Street. En stor bidragsfaktor til krisen i USA var gjenopplivingen av Community Reinvestment Act som presset finansinstitusjoner til å gi flere boliglån til minoriteter med lav kredittverdighet. I tillegg hadde man investeringsvridende skattefordeler for eiendom og nye former for boligfinansiering, og ikke minst statens instruering av Fannie Mae og Freddie Mac til å kjøpe selv dårlige boliglån pga. et eksplisitt sosalpolitisk mål om at enda flere skal eie og ikke leie egen bolig.

Mest problematisk var imidlertid Feds lavrentepolitikk som ble implementert etter dot.com-boblens kollaps i 2001. Når enhver smertefull korreksjon i markedet skal glattes over med nye penger inn i systemet, slik de ble under Alan Greenspans store moderasjonsperiode, får man til slutt en veldig stor krise boblene opp fra underflaten. Tjue år med relativt rolige økonomiske og finansielle forhold gjorde folk mer selvsikre og villige til å påta seg mer gjeld (i tråd med Hyman Minskys ustabilitetshypotese).

Tilsvarende skjedde i Europa da ECB hjalp Tyskland ut av sin resesjon etter 2001, og senket styringsrenten til to prosent i 2003. I påfølgende år nedbetalte tysk privat sektor eksisterende gjeld uten å ta opp nye lån. Tyske boligpriser reagerte derfor ikke på de lave rentene. Men prisene i eurosonelandene steg: Balansene til land som ikke hadde deltatt i IT-boblen var sterke, og husholdninger og bedrifter svarte på ECBs lave renter ved å låne og investere i eiendom. Dette blåste opp en stor boligboble – akkurat som i USA.

Når jeg sier at sparing er viktig, er det en sannhet med ørsmå modifikasjoner. Det finnes episoder der sparing er skadelig, som når penger hamstres eller i balansekriser der den største delen av privat sektor ikke låner penger men nedbetaler gjeld, og man risikerer at økonomien imploderer i en gjeldsdeflasjon. Men slike kriser forekommer sjelden, og med riktig politikk kan de unngås. Norge er ikke et land som sliter med etterspørselskollaps, det vi opplever per i dag er en omstilling og problemet er strukturelt. Det er ingen grunn til å føre en ekspansiv finanspolitikk i Norge, og det er ingen grunn til å fraråde sparing.

Dette er for øvrig et tema jeg har skrevet en del om, blant annet i en økonomisk-idéhistorisk bok jeg tror du vil finne interessant: https://www.civita.no/publikasjon/keynes-hayek

Kommentar #12

Jørgen Sandemose

33 innlegg  752 kommentarer

Innsprøyting av tillit

Publisert rundt 4 år siden

Det er gledelig at Hardhaug Olsen (AHO) tar avstand fra hodeløse teorier bygd opp omkring plutselig hodeløse stemninger. Imidlertid er det ikke noe mindretall som står for et slikt syn på den såkalte finanskrisen fra 2008 (les: den reelle overproduksjonskrisen fra 2007). Utvilsomt er det et flertall for denne hodeløse vurderingen, og dessuten er en slik tenkning helt vesentlig for det verdenssyn som i dag preger den borgerlige politiske korrekthet (BPK) og dens representanter, så som Storvik. I det følgende tar jeg hensyn til den bakgrunnen, og regner med at det da er desto enklere å holde seg innenfor trådemnet.

 

AHO bemerker mot meg:

 

“Det var heller ikke liberalisme ”som hadde kjørt fram krisen fra 1929””.

 

Dette er vel både sant og usant. Det jeg mente, var at krisen fulgte av en tradisjonell utvikling av det kapitalistiske systemet – nettopp den utvikling som gir liberalismen færrest problemer når det gjelder å rettferdiggjøre de borgerlige eiendomsforholdene. I den kapitalistiske økonomien er alle gode tegn samtidig krisetegn. Den borgerlige stat handler for å unngå kriser, men vil ofte bare framskynde dem. Den billige kreditten i etterdønningen av Første verdenskrig vil en marxist (som jeg håper å være) betrakte som et hjelpemiddel for 1) å sikre investeringer fra eiernes side, og 2) billiggjøre slike investeringer. Dermed kunne to ting oppnås, nemlig både fortsatt investering i en tid med synkende gevinstrate, og en økning eller opprettholdelse av gevinsraten som indirekte resultat av at kostnadene ble lavere (synkende verdisammensetning på kapitalen). Men slike tiltak varsler allerede en krise, og både før og etter krakket er den oppblåste pengemengden å betrakte nettopp som det jeg anførte angående “Republicans in Norway”: Gevinster fra tidligere utbytting investeres ikke, fordi det kan forutsees at overskuddet blir for lavt.

 

En kan være enig i noe av det AHO trekker fram, men etter min oppfatning blir det for mye grei beskrivelse av pengesirkulasjon uten at de underliggende årsakene kommer fram.

 

For eksempel leser vi hos ham, angående Japan:

 

“I 2005 kan man regne med at balansene var reparert, men psykologi er ikke uvesentlig, og Japan lider fremdeles av traumer etter mange år med gjeldskrise. Derfor tar det tid, og det var neppe klokt av sentralbanken å stramme inn pengepolitikken slik den gjorde i 2006.”

 

Hvis og når det er fristende å bruke “psykologi” og “traumer” som historisk forklaringsgrunn, så er det ofte slik at en lett vil finne det en har tenkt seg å lete etter. Men det ligger alltid mer sentrale grunner bak traumetypene. I Japan hersker det som før antydet ikke vestlig privateiendom, men snarere et mafiotisk næringsliv. Det finnes slett ikke den samme drift etter akkumulasjon, fordi eiendomsformen fortsatt beror på gamle og splittende kollektiver. Derav traumene hos trege kartellsjefer! Selv har jeg annetsteds gitt uttrykk for at Sovjetunionens sammenbrudd ca 1990 var samtidig med et japansk sammenbrudd i zaibatsu/keiretsu-systemet. Etter nærmere tredve år ser det like dårlig ut i begge disse områdene. Og nå kommer sammenbruddet i Kina m.m. (Se også Eivind Reitans kommentar til Evans-Pritchard på VD nylig.)

 

Men disse foreteelsene er likevel noe annet enn en tradisjonell kapitalistisk krise, og derfor undres jeg stadig på hvor AHO vil hen med å gjøre det til en hovedsak at frikonkurranse ‘ikke er problemet’. Hvor kommer dette poenget inn hos ham?

 

Oppsummeringsvis vil jeg mene at følgene tese fra AHO er mer enn problematisk:

 

“En stor bidragsfaktor til krisen i USA var gjenopplivingen av Community Reinvestment Act som presset finansinstitusjoner til å gi flere boliglån til minoriteter med lav kredittverdighet”.

 

CRA gikk tilbake til 1977, og den direkte virkning den måtte ha hatt, er svært omdiskutert. Men enda en gang: Problemet ligger ikke her, men i at staten opptrer aktivt for å regulere bort krisesymptomer – nettopp som den gjorde før 1929-krisen. Med CRA – og kanskje enda mer med øvrige lovbestemmelser – tvang staten fram en spredning av kreditt som måtte regnes å komme hele den borgerlige klasse til gode. Når disse kredittmidlene økte i takt med nedgangen i USA-industriens produktivitets- og intensitetsøkning, var det bare rimelig å øke omfanget av bruksområdet for disse pengemidlene. Det er altså noe som skjer til kapitalens eget beste, innenfor dens systems rammer. Krisesmellet ville komme uansett. Og uansett vil det lede oppmerksomheten bort fra prosuksjonskrisen. Slik er verden.

 

Når AHO, klart i strid med liberalistiske dogmer, går inn for statlig aksjon i “økonomien”, så har han egentlig allerede godtatt slike tiltak som CRA og dens slektninger. Men så ligger da også krisenes kjerne i selve privateiendommen til produksjonsmidler – som han tross alt velger å forsvare.

 

 

 

Kommentar #13

Eivind Reitan

0 innlegg  96 kommentarer

Den Blinde Gjærrigknarken

Publisert rundt 4 år siden

Arenas Storvik er utgangspunktet,for denne -tråd.

Her et forsøk på å se problemstillingene fra andre velkjente synsvinkler.

Det handler ikke om moral.Men det framstilles slik.I det moderniserende Sverige fantes (finnes?) barneoppdragelse i form av tekster og sanger,i serien Spara och Sløsa.

Tage Danielsson harselerte over dette-for mange ti-år siden.I en tekstsamling kalt Tankar från Roten heter det.:En god konsument køper mer en han behøver!Gør Sverige en tjænst-bli barskrapat.

Hva gjøres så,når konsumenten ikke lenger kan konsumere-det gis kreditt.Det hverken sløses elle spares av moralske grunner,eller for å tilfredstille behovene for produkter-eller av hensyn til "utsatte grupper."Staten skal sørge for sin egen og eierne av produksjonsmidlene sin overelevelse.

Det gjøres i den globale konkurranse,i hver stat for seg,med hensyn til de dominerende og dominerte klassers antatte behov og ønsker.

I disse påståtte etter-krise tider er det de liberale krefter som har problemer med å forstå-eller innrømme-at det kan foreligge en overproduksjonssituasjon.

Fra  USA krangles det om hvorvidt økonomien er i bedring.Aftenposten leverer sitt bidrag,ved Steinar Dyrnes.Trump vinner "på all som faller utenfor,"heter det.Men de må dog ta med-at arbeidsdeltakelsen er nede på 62,8%.Ned fra 66% i 2009.Og denne tendens finnes også i Norge.Hva skal de utstøtte konsumere med?Skattefinansierte ytelser,fra middelklassen-eller globalt organiserte finansskatter,kanskje.

Eller -ved å endre betingelsene i arbeidsmarkedene,via folkeforflytning til avregulerte arbeidsmarkeder,der lønns-og arbeidsvilkårene nedjusteres til 3.verdensnivå.Eller ved en kombinasjon av begge deler,mens befolkningene forberedes på krig mot "fiendene."

Situasjonen i Storbritania,etter Brexit-astemningen og Labours interne krise viser at de liberale og sosialdemokratiske fraksjoner er lite villige til å se sannheten-like lite som deres utpekte fiender.De hverken kan eller vil se annet enn sitt eget velmenenhetsperspektiv.Det er den uutalte White-Trash som er den ødeleggende faktor.De som ikke er omstillingsvillige nok.MSM -hordene tror m.a.o. at de lever i "den beste av alle (mulige)verdener,"og at statsapparatene evt. i globalt samarabeid om tankekontroll,kan umyndiggjøre alle som påstår at det finnes alternativer.Det har vel alt vist seg,at dette kan lede til opptil flere guruers fall.Vi venter i spenning. 

Kommentar #14

Andreas Hardhaug Olsen

4 innlegg  4 kommentarer

Stimulering i møte med gjeldsdeflasjon

Publisert rundt 4 år siden

Sandemose,

Hva angår kredittutstedelser og injeksjoner av nye penger i økonomien, er jeg opptatt av det Knut Wicksell kaller det naturlige rentenivået. Den naturlige renten kan ikke observeres, den er en analytisk konstruksjon som bestemmes av realøkonomiske faktorer. Dersom styringsrenten settes slik at markedsrenten havner under det naturlige rentenivået, stimuleres den økonomiske aktiviteten – men publikums sparepreferanser gjenspeiles ikke i renten.

Dersom boomperioden, som de som endte i kollaps i 1929 og 2007, igangsettes av et avvik mellom den naturlige renten og markedsrenten, utvider bankvesenet pengemengden utover mengden oppsparte midler. Kredittutvidelsen finansierer nye investeringsprosjekter, og de lave rentene gir signaler om at det er mer sparing enn hva det i realiteten er. Det noen kaller ”pengeillusjoner” får langsiktige prosjekter til å fremstå som mer lønnsomme enn de er, helt til det blir tydelig at man befinner seg i en kredittdrevet boble. Da trekker man seg ut og aktivaprisene kollapser.

Så det du og andre marxister og radikale keynesianere ser på som fornuftig for å holde hjulene i gang, vil en del av oss andre vurdere som farlig fordi konjunktursyklusens opp- og nedturer blir mye kraftigere enn nødvendig, og i busten som følger boomen, må store mengder feilinvesteringer likvideres og ressurser omallokeres. Særlig tre finanskriser de siste 100 årene har vært alvorlige: depresjonen på 30-tallet, stagnasjonen i den japanske økonomien etter aksjemarkedskrakket i 1990, og den siste resesjonen og fallet i aksje- og boligpriser. Alle kjennetegnes av høy gjeld i privat sektor og dramatisk fall i aktivapriser. Også i et fritt marked der prissignalene fungerer relativt uforstyrret, vil man oppleve svingninger. Men, slik jeg ser det, ingenting i nærheten av det vi her diskuterer. 

Hva angår Japans økonomi (og trege bedring) er det flere ting som er problematisk, og som vil løses best med tilbudssidereformer. Jordskjelvet i 2011 gjør at outputen deres er svakere enn den ellers ville ha vært. Japan har også en spesiell demografi og innvandringspolitikk (stengte dører for arbeidsinnvandring) som påvirker beslutningene til utenlandske investorer. Som Richard Koo skriver:”I have been told by countless global investors and fund managers over the past 10 years that they could never invest in a country whose population is headed towards extinction.”

Ellers plasserer knallharde byggerestriksjoner, som begrenser tilbudet av boliger og kommersielle områder, Japan blant verdens minst effektive utnyttere av land, i tillegg til at skattebyrdene i Japan, som i Taiwan, sørger for at mye av industrien har forsvunnet til Kina. Taiwan gjorde det riktige og kuttet i skatter og avgifter, og mye av kapitalen kom tilbake.

CRAs virkninger er ikke svært omdiskutert. Det er sterk konsensus om at denne reguleringen (i kombinasjon med kunstig lave renter over lang tid) bidro sterkt til å blåse opp boligboblen som måtte ende i krise. Det finnes ikke seriøst belegg for å mene at smellet ville ha kommet ”uansett”. 

Og nei, jeg godtar ikke sosialpolitiske tiltak som CRA. Jeg godtar tidsbegrenset makroøkonomisk stimulering dersom det er en reell fare for etterspørselskollaps og gjeldsdeflasjon, altså en form for intervensjon i ”sekundære” depresjoner med mål om å holde sirkulasjonshastigheten oppe (http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/ecaf.12120/abstract). Men det hører med til oppklaringen at jeg ser det som lite sannsynlig at slike krakk finner sted uten mislykket reguleringspolitikk av staten og sentralbanken i forkant.

Kommentar #15

Jørgen Sandemose

33 innlegg  752 kommentarer

Hjulet spinner

Publisert rundt 4 år siden

Andreas Hardhaug Olsen: "...som ... du og andre marxister og radikale keynesianere ser på som fornuftig for å holde hjulene i gang, vil en del av oss andre vurdere som farlig".

Jeg har nok aldri uttrykt noen støtte til den type tiltak du sikter til her, og er tvert om enig I at de er “farlige”. Jeg håper ingen marxist vil være uenig I dette. Det finnes riktignok en mengde selvoppnevnte “marxister” som hevder slikt, men jåleri finner en overalt. De har ikke snev av grunnlag for en slik politikk i den teorien de påberoper seg. Da ville de gått til tevolusjonær aktivitet i stedet.

 

 CRA levde en stille tilværelse I sine første tiår fra 1977, og det var bare en ytterligere enorm økning i mengden av overprodusert pengekapital som gjorde at kapitalen søkte seg til fattigfolk. Blant annet må en ta I betraktning at CRA fra første sund krevde “sunne avtaler” fra bankenes/forsikringsselskapenes side, og at det var denne forutsetningen som ble brutt henimot kriseutbruddet. (En annen ting er det at ingen hadde ment den alvorlig tidligere heller!)

Jeg er sterkt uenig i Hardhaug Olsens syn på diskusjonen om CRA, men vil igjen heller peke på at skillet mellom oss jo rett og slett går på synet på kredittmidlenes herkomst, og den kriseskapende evne de representerer nettopp fordi de er kapital og tørster etter gevinst. Jeg vil nok etterlyse dypere forklaringer fra AHO. Alt det han sier om Japan – for øvrig uten å ta stilling til det jeg hevder om eiendomsformene – er egentlig greit, men må tas som symptomer på det jeg gjerne vil kalle “den asiatiske produksjonsmåte”. Merk hvordan skillet mellom jordeiendom og industri, som helt siden gamle Henry Tudor har sært dominerende I Vest-Europa og USA (dette forholdet definerer selve “den frie verden"!) aldri har latt seg gjennomføre I Asia, og hvordan kartelldriften (svak, eller ingen, konkurranse mellom sfærer) innbefatter store landeiendommer som eies  av karteller, slik at enheten mellom industrieiendom og laneiendom forsterkes.

Slike realiteter, og interne forskjeller innenfor dem (fra verdensdel til verdensdel), er det som utgjør bakgrunnen for de skildringer Hardhaug Olsen fremmer – som jeg sånn sett ikke er uenig i.

 

 

 

 

 

Kommentar #16

Jørgen Sandemose

33 innlegg  752 kommentarer

Hjulet spinner videre

Publisert rundt 4 år siden

Hardhaug Olsen: "CRAs virkninger er ikke svært omdiskutert. Det er sterk konsensus om at denne reguleringen (i kombinasjon med kunstig lave renter over lang tid) bidro sterkt til å blåse opp boligboblen som måtte ende i krise. Det finnes ikke seriøst belegg for å mene at smellet ville ha kommet ”uansett”."

Dette tillegget fra min side kommer nå nærmest for å minne om situasjonen i og for Deutsche Bank - som står åpen for en "smell". Seriøse belegg for slike smell ligger egentlig bare i den alminnelige isolasjonen mellom kapitalistiske produsenter, pluss den vanlige forestillingen (nå for tiden) om at det ikke er prinsipielt mulig å utlede empirisk økonomi av bestemte prinsipper. (Se ikke minst postmodernisten Varoufakis.) Pluss altså at smellene stadig forekommer. Produktivitetskriser er trege greier som i etterkant lyses opp av børsflammer.

Men uansett: DB møter nå hevnaksjoner på grunn av sin innblanding i subprime-markedet i USA og dermed i den problemaytikk denne tråden har tatt opp. Å mene at CRA skulle ha hatt noen betydning i den retning Hardhaug Olsen antyder, virker mer fjernt enn noensinne.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere