Johannes Morken

Redaktør
433

Eidsvåg og Jesus

Knapt noko er lettare for Bjørn Eidsvåg enn å få eit teaterpublikum i hovud-staden til å skratte av livet på bedehuset.

Publisert: 22. sep 2016

Bjørn Eidsvåg fengslar publikummet­ sitt. På Det Norske Teatret har han saman med Svein Tindberg laga ei på mange måtar storarta framsyning i Etterlyst: Jesus­. Vi som har røter på bedehus og i kyrkjebenkar har godt av å bli herja med.

Eg har ikkje tenkt å ta frå Bjørn Eidsvåg opplevingane hans på bedehuset i Sauda. Det som likevel slo meg under framsyninga var at knapt noko er lettare for Bjørn Eidsvåg enn å få eit teaterpublikum i hovudstaden til tidvis skratte av framstellinga av livet på bedehuset. Med kompaniskap av Svein Tindberg som ein glitrande revyartist, var det ikkje til å undre seg over at lattersalvene runga.

• Se debatten om Jesus – på Litteraturhuset

Og det er nok å ta av frå helvetesforkynning­, synet på onani og farlege musikalske rytmer – og uforståelege ord i Bibelen. Eg veit det – på ei jubileums-
samkome i eit bedehuskor eg var med i ungdommen, lo vi oss skakke over ting vi hadde gjort og høyrt.

Men etterpå kunne vi synge­ «Han er min sang og min glede­» utan snev av parodi. Fordi vi hadde­ eit breiare syn på arven­ vår enn dei bitane vi kunne­ skratte av. Det høyrer også diverre­ med at nokre av bitane i denne arven er det folk som har fått vondt av.

Sleit. Men likevel sleit eg med å delta i latteren på Det Norske Teatret­. For det eg såg på scena var ikkje berre Eidsvågs opp-
levingar, skrudde til for teateret. Eg såg heller ikkje berre den utolelege­ danske bibeltimehaldaren som åtvara oss på leir mot den vonde dersom vi kjende det minste rykk i stortåa av moderne musikk.

Eg såg også føre meg mor mi og dei andre bedehuskvinnene gjere mangeårig oppofrande og trufast teneste som arrangørar og kaffikokarar. Eg såg far min skjere tømmeret som blei til barndommens bedehus. Eg såg dei unge lærarane som kom til bygda og fylte bedehuset med livsglede for oss barna og eit ungt par som gav rom for humørfylte skjetsjar då vi kom i tenåra. Det var bedehuset som gav oss den første filmframsyninga. Og ein av dei vaksne som var tidleg ute med å leike med oss, var ein predikant det året eg fylte fire – og eg braut kragebeinet under leiken.

Eg såg føre meg ein heil kultur med så mange fasettar at langt frå alt er sagt når latteren stilnar. Eidsvåg hadde for så vidt ikkje sagt alt heller – han måtte ha med seg oppgjeret med vaktmeisteren på Menighetsfakultetet før han var ferdig.

Eidsvåg har heilt rett: Vi møter­ Jesus gjennom ikkje minst leiarar og predikantar – gjennom deira ord og liv. Det er mykje å setje ein tjukk strek over i arven­ vår – men det er også mykje å setje strek under. Eidsvåg drog oss gledeleg og sterkt med i «Navnet Jesus». Men det er også menneske eg verdset i denne svinnande kulturen.

Sjølvironi. Det som også gjorde­ at eg ikkje slapp latteren heilt laus var at eg var usikker på kva plass sjølvkritikken og latteren ville ha når Eidsvåg gjekk vidare i livet sitt. Både musikalske­ rytmar og utfordrande sosialetikk­ måtte til for å korrigere gudsbiletet frå mang ein talarstol på bedehuset.

Men er det verkeleg ingenting å le av eller sjå sjølvkritisk på i den vidopne folkekyrkjelege bevegelsen til den politiske Jesus?

Eidsvåg (og Tindberg) stod fram som smilande triumfatorar då dei oppdaga at «ver edru» i Bibelen­ skulle omsetjast med «ver nøkterne» – så kunne­ dei drikka, trass i skremsla frå bedehuset­. Men kvifor vart vi ikkje invitert til å le av dei «nøkterne»?

Den politiske Jesus har vel saktens også dukka opp i så mange ulike utgåver at vi kunne ledd av eit par av dei. Men det var slutt på latteren. Predikanten som hadde teke over, hadde ikkje plass til sjølvironi og -kritikk (om vi ser bort frå velbrukte kritikken av pengemakta over oss).

Eg møtte skråsikre predikantar på leir og på bedehuset. Eg kan likevel ikkje minnast at nokon­ brukte orda «eg insisterer» om korleis Bibelen skal tolkast. Eidsvåg forkynte ein Jesus som «døydde for ei god sak», for «rettferd her og no».

For å vise at han kan ta feil, sa Eidsvåg at han ikkje høgg i stein, men «skriv i sanden». Jesus skreiv også «på jorda», medan dei som kom med klagemål mot ei kvinne, gjekk bort – dei eldste først. «Heller ikkje eg fordømmer deg», sa Jesus.

Så la Jesus til: «Gå bort og synd ikkje meir». Men det var vel kanskje ikkje den etterlyste Jesus.

• Les også Tor Martin Synnes: Avlyst: Jesus Kristus

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.09.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Varm nasjonalkonservativisme.

Publisert over 2 år siden
Johannes Morken. Gå til den siterte teksten.
Eg såg føre meg ein heil kultur med så mange fasettar at langt frå alt er sagt når latteren stilnar.

I min tankegang er dette et innlegg som i sin holdning er preget av det jeg kaller den gode nasjonalkonservativismen. Ta vare på, respektere og videreføre det verdifulle våre forfedre utviklet og etterlot seg og forkaste det som ikke var godt. Dette er konservativisme. Og innholdet har sine røtter i Norge og norsk mentalitet. Derfor nasjonalt. 

Globalistenes «alt det gamle skal vekk» for at den nye verden med det nye menneske skal kunne unnfanges er ikke innleggets ånd i mine ører. Derfor antiglobalistisk i sin konsekvens.

Takk til Morken for et varmende innlegg. 

Kommentar #2

Kjersti Melkersen

4 innlegg  96 kommentarer

Jesus i vårt bilde

Publisert over 2 år siden

Jeg har ikke sett teaterstykket, men jeg så Torp sitt intervju med Eidsvåg. Det var ikke mye å sette fingeren på. Hva og hvordan skal man kunne kritisere uttalelser som er så svevende og ulne at enhver kan ta dem til inntekt for sin egen hjemmestrikkede gudstro? En prest, som jeg antar at Eidsvåg fremdeles er, skal være hyrde for folket. Dette er ikke hyrdetakter. Det han forfekter er noe som klør i øret til folk flest, og Bibelen advarer mot hyrder som ikke gjør jobben sin.

Kommentar #3

Per Steinar Runde

211 innlegg  2476 kommentarer

Finkulturens bedehusbilde

Publisert over 2 år siden

Eg har aldri sett lekmannskristendom framstilt autentisk på ei scene eller i litteraturen, berre som ein parodi til å le av eller som direkte vondskap vi må bli kvitt. Det er sjølvsagt ille for sjåarane og lesarane som går glipp av viktig innsikt, men kanskje aller verst fordi dei same set premissane for samfunnsdebatten og samfunnsutviklinga. Desse bør ikkje bli avgjort av populære mytar, men på grunnlag av fakta og innsikt.

Takk til Morken for hans korrektiv; kaktus til Eidsvåg som har gått frå å vere ein talentfull og inspirert Kristus-tolkar til å gjere seg eit levebrød av å harselere med folk frå sitt barndoms bedehus.

Ord og omgangsformer skiftar i alle miljø. Gamle NRK-program kan vere vel så tidsbundne som bodskapen på bedehusa, som har stått si prøve i to tusen år.

Kommentar #4

Pål Georg Nyhagen

186 innlegg  1811 kommentarer

Eidsvåg m.fl. burde se seg litt mer i speilet

Publisert over 2 år siden

Masken og unifomen avslører hva nakenheten skjuler:

Masker, uniformer og fasader skjuler ikke bare noe; det avslører samtidig noe om den som bærer dette. Noe for øvrig også Jesus illustrerte gjennom sine møter med visse maskebærere, dvs enkelte fariseere og andre. De av oss som har studert på TF og hatt flere år i forbundet, og senere den liberale sektoren; mangler da ikke på materiale for latterliggjøring og ironisering. Og for virkelig å si det spissformulert og tydelig i Eidsvåg sin ånd: Begrepene ´tunnelsyn´ ´arroganse´ ´forakt´ og ´elitisme´ sammen med en inflatorisk bedrevitenhet samt til dels manglende vilje til selvspeiling er vel det som først slår meg når jeg tenker over alle disse årene gjennom den liberalradikale tunnellen.

Apropos:

Monty Pythons "Life of Brian" har OGSÅ noen utmerkede deler hvor de gjør narr av akademisk arroganse og distanse til virkeligheten, hvor små grupper prioriterer teorien, prinsippene og debatten fremfor deltagelse og nærvær. Mye av dette kan med letthet overføres til nevnte norske teologiske radikal-liberale miljø. Det ble for mye politikk og ideologi dog med et snev av teologisk tilsnitt.

Kristen tro ble i alt for høy grad redusert til ideologi og politikk. Det var faktisk langt lettere å diskutere politiske temaer og seksualitetens alle former, enn det å snakke i jeg-form om personlig bønn og tro. Man kunne selvsagt diskutere dette med bønn og tro objektivt som tema, med sedvanlig intellektuell distanse: Men når dette med bønn, og varheten her åpnet for det å bli personlig og sjelelig-åndelig intim, så oppsto påfallende ofte en fornøyelig uskkerhet, flakkende blikk og høyst merkbar sjenanse.

Man hadde kanskje ikke kontroll lenger (?) fordi dette med tro like vel viser seg å handle om langt mer enn intellekt, analyse, refleksjon og debatt. Dette siste bidrar jo nettopp til distansen. Noe som faktisk blir en sperre: Man kan faktisk gjennom intellektualisering skape distanse og holde Jesu fordringer og personlige imperativer på armlengs avstand.

Så får jo enhver spørrre seg hva det er som gjør at man foretrekker distanse der man går i møte med det som avslører, nemlig Herren selv. Det var faktisk lettere på snakke om seksualitetens absolutt alle variable sider (igjen med distanse og ideologisk betraktet) enn om å være helt personlig og intim hva gjelder bønn og tro. For øvrig pussig nok helt motsatt av hva jeg erfarer i konservative miljøer.

Kommentar #5

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

Børs og katedral

Publisert over 2 år siden
Kjersti Melkersen. Gå til den siterte teksten.
En prest, som jeg antar at Eidsvåg fremdeles er, skal være hyrde for folket. Dette er ikke hyrdetakter. Det han forfekter er noe som klør i øret til folk flest, og Bibelen advarer mot hyrder som ikke gjør jobben sin.

Bjørn Eidsvåg er utdannet teolog, men har meg bekjent ikke virket som prest siden begynnelsen av 80-tallet - altså for mer enn 30 år siden.  Derimot fremstår han som det han er pr idag:  Kunstner, musiker og tekstforfatter.  

Han har såvidt jeg vet ikke påberopt seg noe kall til å være "hyrde for folket", men det er en kjensgjerning at hundretusenvis av nordmenn lytter våkent til det han bringer til torgs.  At det han sier er noe som "klør i øret til folk flest" er etter min mening en indikasjon på at svært mange kjenner seg igjen i hans fremstillinger.  Det diskvalifiserer ham ikke fra noe som helst i mine øyne - snarere tvert imot.  At han tjener penger på det og har det som sitt levebrød, er slettes ingen forbrytelse men en naturlig konsekvens av høyst frivillig bidrag fra fornøyde kunder og fans.

Kjennetegnet på en hyrde er at noen faktisk gidder å følge etter og lytte til hans røst.  Der scorer Eidsvåg høyere enn de fleste såkalt autoriserte hyrder i Kristen-norge.  Det burde i seg selv være nok grunn til adskillig refleksjon.

Kommentar #6

Per Steinar Runde

211 innlegg  2476 kommentarer

Ikkje nødvendigvis

Publisert over 2 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
At det han sier er noe som "klør i øret til folk flest" er etter min mening en indikasjon på at svært mange kjenner seg igjen i hans fremstillinger.

Det kan det vere, men ikkje nødvendigvis. Like gjerne kan det kome av at folk får bekrefta sine tankar og fordommar om eit miljø dei ikkje kjenner. Eg trur faktisk det store fleirtalet av publikum, sjølv på Det Norske Teatret, ikkje har bakgrunn frå bedehusa, men er nokså urbane og sekulære. 

Kommentar #7

Pål Georg Nyhagen

186 innlegg  1811 kommentarer

Den demokratisk valgte gudsforestilling

Publisert over 2 år siden

For jødene, så er Gud så ytterst unik og hellig at man ikke skal si Hans navn: Vi kan komme til å redusere Ham til å bli en reduserbar og objektivisert størrelse blant andre ideer og ting.

I dag er det så og si motsatt. Det finnes vel kanskje en gud, men han skal ikke komme her å tro at han er noe? Man kan nesten ikke lenger uttale Guds navn for ikke å nedsette mennesket, størst av alle. Gud og teologi er mer og mer redusert til funksjoner av menneskers legitimeringsbehov og trang til bekreftelser. Begrepet "gud" har blitt et tøyelig og fleksibelt begrep som enhver i det postmodernes navn kan fylle med det enn selv ønsker. Man vil ha i pose og sekk: En egen gud som støtter det en finner best selv, og det å fortløpende harmonisere teologien med dette egne realiseringsprosjektet blir så nødvendig. Men der sannheten relativiseres og reduseres til subjektive og vilkårtlige variabler, der har man samtidig demontert begrepet "sannhet" per se.

Menneskets arroganse og selvforgudelse er mer enn overmoden, hovmodet leder til inflasjon, og i dag dyrkes ´anelsen´ og det ´å søke´ fremfor den grensesprengende tro. Det å være "en søkende" har noe eksotisk og relativiserrende over seg (og samtidig noe uforpliktende) -men søker man seriøst og våger å møte også det som fordrer, så kan det dog hende at man erkjenner seg allerede funnet av Gud selv. Og man kan risikere å bli konfrontert med alle sider av seg selv og sannheten selv.

Sannheten avgjøres ikke av flertallsbeslutninger; det er verken folkestemninger eller folkeavstemninger som avgjør hva som er sann og rett teologi. Skulle en teolog og kirken ha flertallet av befolkningen i ryggen, så oppleves det sikkert nok fint og bekreftende. Skulle kirken derimot ha et mindretall bak seg, så er det bare å ta til etterretning. Sannheten endrer seg ikke med dette. En populist- og værhanekirke har faktiskt forlatt sitt oppdrag qua Jesus Kristi kirke. Bjørn Eidsvåg ville høyst sannsynlig ikke solgt så mange produkter og fått så mye oppmerksomhet om han representerte en tro som f.eks. sto solid inne i Norsk Luthersk Misjonssamband. Langt mindre å tjene som artist der, vil jeg tro?

.

Vi velger så rart demokratisk en Gud

der er til som vi vil.

Så gjør det ikke så

meget om han er den Gud som er til.

(Piet Hein)

Kommentar #8

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

Allmenngyldig sannhet

Publisert over 2 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Vi velger så rart demokratisk en Gud der er til som vi vil. Så gjør det ikke så meget om han er den Gud som er til. (Piet Hein)

Mennesket har alltid valgt seg guder.

Tidligere var det høvdinger og andre VIPs (alltid menn) som definerte monogudene og deres egenskaper.

I dag er det den kongelige norske statsautoriserte Gud som sørger for understøttelse av dem som sprer hans ord. 

Eidsvåg har tatt spranget fra den subsidierte, politiske Gud til en bransje hvor kunden betaler selv. Det ser ut til å gå bra. Kanskje Eidsvåg har noe å fare med?

Kommentar #9

Oddbjørn Johannessen

186 innlegg  13478 kommentarer

Å delta i latteren

Publisert over 2 år siden
Johannes Morken. Gå til den siterte teksten.
Men likevel sleit eg med å delta i latteren på Det Norske Teatret­. For det eg såg på scena var ikkje berre Eidsvågs opp-
levingar, skrudde til for teateret. Eg såg heller ikkje berre den utolelege­ danske bibeltimehaldaren som åtvara oss på leir mot den vonde dersom vi kjende det minste rykk i stortåa av moderne musikk. Eg såg også føre meg mor mi og dei andre bedehuskvinnene gjere mangeårig oppofrande og trufast teneste som arrangørar og kaffikokarar. Eg såg far min skjere tømmeret som blei til barndommens bedehus.

Jeg forstår godt poengene dine - og det ser jeg ikke bort fra at også Bjørn Eidsvåg gjør. Nå har ikke jeg sett teaterforestillingen, men det er selvsagt ikke vanskelig å få et urbant, bedehusfremmed publikum til å gapskratte over ting som kan virke både både sære og uforståelige - og en del er jo faktisk også latterlig. Publikumsfrieriet og overdrivelsene ligger imidlertid hele tiden der som en fristelse.

Siden jeg altså ikke har sett forestillingen, kan jeg heller ikke mene noe om hvorvidt Eidsvåg gjorde det for lett for seg her.  Når jeg likevel antar at han forstår dine poenger, er det med utgangspunkt i Ole Torps intervju med ham på NRK nylig.  Der la jeg nemlig merke til at han i hvert fall på ett punkt fremdeles hadde noe positivt å si om den gamle bedehuskulturen. Han nevnte den "inderligheten" og "hengivenheten" som preget miljøet - og som aldri helt hadde sluppet taket i ham.  Og dette var åpenbart noe han ikke fant latterlig.

Kommentar #10

Per Einar Sønnesyn

352 innlegg  1671 kommentarer

Ein mangslungen bodskap!

Publisert over 2 år siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.
bodskapen på bedehusa, som har stått si prøve i to tusen år.

Truleg vil dei fleste som har fylgt med i bedehusforkynningi vita at det har vore stor skilnad både i tid og miljø. Ofte har det nok vore helst einsidig, og lite vidfemnande. Mangt kan seiast om kyrkjeleg forkynning, men i og med tekstrekkene vil ein større del av Bibelen verta forkynt!

Kommentar #11

Johannes Morken

433 innlegg  937 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Når jeg likevel antar at han forstår dine poenger, er det med utgangspunkt i Ole Torps intervju med ham på NRK nylig. Der la jeg nemlig merke til at han i hvert fall på ett punkt fremdeles hadde noe positivt å si om den gamle bedehuskulturen. Han nevnte den "inderligheten" og "hengivenheten" som preget miljøet - og som aldri helt hadde sluppet taket i ham. Og dette var åpenbart noe han ikke fant latterlig.

Eg skreiv om framsyninga - eller rettare om mi og fleire andres oppleving av framsyninga - og har ikkje hatt sjanse til å sjå intervjuet i NRK, men høyrer han nyanserte. Andre kan ha hatt heilt andre opplevingar, ut frå sin bakgrunn.

Måndag arrangerer Vårt Land debatt på Litteraturhuset i Oslo, klokka 21, der Eidsvåg er i panelet, då vil han også kunne ta opp tråden.

Kommentar #12

Oddbjørn Johannessen

186 innlegg  13478 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Johannes Morken. Gå til den siterte teksten.
Måndag arrangerer Vårt Land debatt på Litteraturhuset i Oslo, klokka 21, der Eidsvåg er i panelet, då vil han også kunne ta opp tråden.

Vil den debatten bli publisert på nettet etter hvert, slik at vi som ikke bor i Oslo også kan få den med oss?

Kommentar #13

Torill Born

296 innlegg  1335 kommentarer

Tam Eidsvåg i Torp-intervju

Publisert over 2 år siden
Kjersti Melkersen. Gå til den siterte teksten.
forfekter er noe som klør i øret til folk flest, og Bibelen advarer mot hyrder som ikke gjør jobben sin.

Eidsvåg famlet etter ord i viktige spørsmål fra hr Torp på NRK. Det var INGENTING som gjorde meg positivt innstilt til Eidsvågs forståelse av kristendommen.

Jeg har i innlegg oa blitt kalt for idiot - og blant kjente er jeg sett på som litt merkelig med min sterke bibel-tro. Men som jeg sier - JEG har også ytringsfrihet og er det spesielle spørsmål som kommer opp fra blant annet venner - så må jeg jo svare det jeg har lært og selv erfart. Jeg er dypt bibel-troende og INGEN kan få meg fra det. Jeg står fast på Bibelens ord. Her kan jeg ikke selv synes og mene og tolke. Jeg tar Bibelens ord bokstavelig. Jeg tolker ikke. 

Jeg elsker mennesker som står FULLT OG FAST på noe de tror på - bare det ikke har med vold og harde ord å gjøre. Det står i Bibelen at vi skal formane på en vennlig måte - og det tror jeg på. Jeg har både sagt og skrevet at jeg trekker meg heller tilbake fra folk som ikke vil høre om Jesus. Hvorfor skal jeg kaste perler for svin - uten sammenligning med folk forøvrig. Men det er nok av søkende mennesker som liker å høre om det glade budskap og har forståelse for Bibelen og Jesus. 

Det som jeg synes er så synd mange går glipp av er denne spesielle freden i hjertet - som jeg har hatt siden min omvendelse da jeg var i midten av tyve-årene. Nå er jeg pensjonist men Jesu fred - har fulgt meg siden. Jeg vokste opp i et skjønnt kristen-hjem og så hvordan min mor var overfor mennesker som ikke hadde det så godt. Hun snakket vennlig med dem og måten hun var på - gjorde at jeg fant gjenkjennelse i hvordan Jesus var overfor de mennesker Han møtte. 

Jesus sa: Mitt rike er ikke av denne verden. Og når jeg sammenligner den verden vi har - mot det som Jesus står for - ja, så er det bokstavelig talt Himmelvide forskjeller. Derfor tror jeg på samfunn som bygger på de kristne grunnverdier. Hadde Europa vokst videre på de kristne grunnverdier - OG hatt hjerte for jødene og Israel - ville vi hatt det trygt. Vi ser hvordan de skandinaviske landene med kors i sine flagg - har levet i harmoni - iallefall når man sammenligner med den øvrige verden. Dette er pga våre kristne verdier. Israels Gud og Jesus Kristus og Helligånden har en egen kreativ og innovativ bærekraft som ingen andre nasjoner har som ikke bygger på den jødiske guddommen. Bare les og se at historien viser oss det. 

Kommentar #14

Johannes Morken

433 innlegg  937 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Vil den debatten bli publisert på nettet etter hvert, slik at vi som ikke bor i Oslo også kan få den med oss?

Skal sjekke om det blir overføring på nettet. Det er i alle fall planlagt referat i avisa onsdag.

Kommentar #15

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Refleksjoner ja --

Publisert over 2 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
Kjennetegnet på en hyrde er at noen faktisk gidder å følge etter og lytte til hans røst

Det kan være at du har et selvsagt poeng her. Men refleksjonen din skiller ikke mellom gode eller onde, samlende eller villfarende hyrder.

Jeg har også kun sett det omtalte TV programmet. Det kan sies mye bra om Bjørn Eidsvåg, men teologi og religionsfilosofi  er ikke hans sterkeste side.

For meg ble det i hvert fall en skuffelse å høre hans famlende svar, og for det meste, mangel på klare konklusjoner i sin tenkning. Det ble en god del religiøst visvass og følelser som er velkjent fra før, og av mange andre. "Intet nytt under solen"

Bedehuskulturen fikk sitt også, både av ris og ros. Det trenger den, og jammen er det mye å le av også innimellom.

Jeg tror jeg kjenner bedehuskulturen bedre enn de fleste her inne. Bedehusfolk kan kunsten å le av seg selv også, og ikke minst over forgangne skikker og seder. Det er sunt å le av seg selv og sine, bare det skjer i en rettferdig kontekst.

Det er her jeg stusser veldig over det omtalte teaterstykkets intensjoner. Det er forskjell på "å le av" og å latterliggjøre. Forestillingen blir sett av sekulære og urbane mennesker som ofte har liten eller ingen innsikt i bakgrunnstoff og kontekst. For disse kan dette fortone seg som en hånlig og latterlig fremstilling av bedehusland.

Dette kan være med å sementere en nedverdigende oppfatning av bedehuset som det langt fra  fortjener. Tross feilende mennesker, som i alle andre sammenhenger ellers har bedehuskulturen betydd mer enn vi aner for folket og fedrelandet.

Håper at Eidsvåg og Tindberg er seg dette bevisst, før de lar latteren runge

Takk til Morken for godt innlegg.

 

Kommentar #16

Tor Berger Jørgensen

57 innlegg  203 kommentarer

Eidsvåg vender tilbake

Publisert over 2 år siden

Jeg så forestillingen om den etterlyste Jesus i går. For meg dreide den seg om noe mye mer og egentlig noe ganske annet enn Bjørn Eidsvågs og Svein Tindbergs evne til å få oss til å le av bedehusmiljøet for en generasjons tid siden.

Forestillingen startet i et lett parodierende format. Jeg er enig i at det ble litt vel revypreget. Tilsynelatende overflatisk og lettvint. Og kritisk. Sånn jeg har opplevd Bjørn Eidsvåg tidligere i offentlig omtale både av bedehus og predikanter, og kirke og presteskap. Distanserende og uklar på innholdet i egen teologi.

I denne forestillingen vender Eidsvåg tilbake til å plassere seg i en kirkelige kontekst, med en reflektert teologisk posisjon. Jeg har stor sans for Johannes Morkens observasjoner og kommentarer, men når det gjelder "Eidsvåg og Jesus", ser det ut som Morken har blitt ført på villspor av "bedehusrevyen". Den innledende revyen oppfatter jeg bare som en innledning til de problemstillingene Eidsvåg har balt med i hele sin karriere som prest og som artist, ikke minst som tekstforfatter, men også som offentlig kommentator.

De fundamentale spørsmålene som sprang ut av en intens og forvirrende kamp om tanker, følelser, holdninger og uttrykksformer i ung alder, har vist seg å dreie seg ikke minst om hvem Jesus var og er og hva det gjør med dem som ønsker å lytte til hans budskap.

Det Eidsvåg nå forkynner er verken uventet eller egentlig overraskende. Men det er det tydeligste og mest helhetlig uttrykket for hans refelksjoner jeg har registrert til nå. Og det er etter mitt skjønn vel verd å lytte til.

I all korthet hørte jeg fire hovedelementer i hans bekjennelse: For det første: Et sterkt og tydelig oppgjør med fortapelsesforkynnelsen. Eller med andre ord forestillingen om helvete som et evig pinens sted som vi bare kan "frelses" fra gjennom omvendelse og tro. Omvendelse og tro er viktige teologiske begreper, men forutsetter de en forestilling om evig fortapelse?

Her mener jeg Bjørn Eidsvåg igjennom forestillingen sin (og Tindbergs) setter ord på et tema som det altfor lenge har vært lokk på i den kirkelige forkynnelsen og i den teologiske diskurs. For egen del har jeg lenge i forkynnelsen min lagt tilside alle referanser til den doble utgang. Det tror jeg gjelder mange prester og predikanter.

Jeg tør vel også si at jeg forstår tekstene om fortapelse og evig pine annerledes enn jeg gjorde tidligere. Jeg hører med blant de i kirkas historie som mener at Guds nåde og kjærlighet trumfer forestillingen om evig straff. I praksis tror jeg mange prester i dag har en tilsvarende teologi, men temaet er brennbart og blir sjeldent adressert tydelig og direkte. Det gjør Bjørn Eidsvåg - og det fortjener han ros for.

For det andre har Bjørn Eidsvåg lagt inn en liten "forelesning" om Bibelen og bibelsyn. Han sier intet ukjent og oerraskende for teologer, men han er mer direkte enn jeg mener vi gjennomgående har vært i vår (og da tenker jeg på prester/forkynnere) måte å utlegge tekster på. Jeg tror vi dermed ikke har fått fram det store og spennende mangfoldet av bilder og inntryk av Jesus som tekstene formidler til oss. Jeg mener det er grunnlag for å si ar det har vært noe uforløst over de forkynnelsesmessige konsekvensene av den kunnskap vi har hatt om tekstenes innholdsmessige mangfold.

For det tredje representerer Bjørn Eidsvåg en praktisk "kjærlighetsteologi" som det avgjørende teologiske prinsippet og hovedbudskapet til Jesus. Jeg synes det er befriende at Eidsvåg gjør dette så tydelig og mangefasettert som han gjør (også i mange av sine tekster). Kristendommens avgjørende bidrag er nettopp dens kjærlighetsbudskap. Som både når ut til "de andre", og som utfordrer innover "hos oss".

I kritikken av kirkas (og bedehusets) håndtering av seksualmoralspørsmål, personlige holdninger og samfunnetiske spørsmål, utfordrer Eidsvåg. Også med bitter ironi hvor han mener bedehus og kirke ikke har "skjønt dette".

Det fjerde og vanskeligste spørsmål er hans avsluttende ord om at dette budskapet bare dreier seg om livet som vi lever her og nå. Ikke om oppstandelsen og det evige liv. Om jeg forstro han rett. - Han bruker den korte avslutningen av Markus-evangeliet for alt den er verdt: Kvinnene ved graven møtte ikke Jesus. De fikk bare høre om oppstandelsen, og "de flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg".

Til tross for alle forestillingsvanskeligheter med hvordan individ og bevissthet, skal føres inn i et evig kontinuum der alle er deltakende og naturen og skaprverket er fornyet og forløst, er nettopp visjonene om at alt skal bli nytt i Kristus, som fysisk virkelighet, et avgjørende fundament i min tro. Her følger jeg ikke Bjørn Eidsvåg, men jeg er glad for hans utfordrende tydelighet.

Det er nettopp den type trossamtale vi har hatt for lite av i vår kirke. Det var disse store og spenningsfylte spørsmålene etterlysningen av Jesus dreide seg om, slik jeg opplevde forestillingen. Bedehuset i Sauda var mange ting, også mye godt, sikkert også for Bjørn Eidsvåg.

Men fordi de store teologiske livsspørsmålene vokste ut av den forkynnelsen og den forestillingsverdenen han møtte der, får også oppgjøret sin egen kritiske dimensjon som kanskje kan forklare noe av den revypregede ironien.

For meg fortalte Bjørn Eidsvåg om sin personlige trosreise på en sterk og utfordrende måte. Ser en ikke det personlige trøkket i utviklingen av hans bilde av Jesus, vil behandlingen av bedehuset og andre tilsvarende miljøer lett få et galt fokus.

Kommentar #17

Johannes Morken

433 innlegg  937 kommentarer

På villspor?

Publisert over 2 år siden
Tor Berger Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
Jeg har stor sans for Johannes Morkens observasjoner og kommentarer, men når det gjelder

Det er fint at Tor B. Jørgensen har sett framsyninga og at han kommenterer den her. Men eg synest han gjer det for lett for seg ved å slå fast at eg er ført på vllspor av «bedehusrevyen».

For det første set «bedehusrevyen» tonen for heile framsyninga. Eg meiner dette er så revyprega og så einsidig og så parodierande at det ikkje gjev eit sant bilete av bedehusrørsla. Difor orka ikkje eg le. Og eit sant bilete er vel viktig for ein seriøs samtale om tru og teologi? som Jørgensen er så glad for at Eidsvåg inviyerer til.

Eg synest altså at at bedehusrevyen ikkje blei eit godt grunnag for å føre teologisk samtale og samtale om ei trusreise på. Og det som set tonen, pregar resten av framsyninga - det er vel difor starten skal setje tonen?

Eg synest det er rart at Jørgensen påstår at eg ikkje ser Eidsvågs trusreise. Sjølvsagt ser eg den. Men Jørgensen har så stor sans for det vidopne prosjektet til Eidsvåg at han nesten ikkje har merknader, bortsett frå eitt punkt der han varsamt markerer usemje - eit avgjerande punkt – før han skundar seg vidare til å rose Eidsvåg for tydeleg tale. Kvifor stoppar ikkje Jørgensen litt meir ved dette punktet og kva dte har å seie for kyrkja og kyrkjas lære?

Eit berande moment i «bedehusrevyen» er at menneske som preikar og lever gjev andre menneske eit bilete av Jesus. Sjølvsagt har omreisande predikantar og somme andre bedehusfolk mykje å svare for. Det skreiv eg. Og vi kan le.

Men både biskopar og folkekjære artistar presenterer vel ikkje for oss andre eit uangripeleg bilete av Jesus gjennom sitt liv og lære? Det var eitt av mine poeng. «Den politiske Jesus» er viktig - det skriv eg, i tydinga sosialetisk vekkelse. Men det er fullt mogeleg å rette eit kritisk og ironisk blikk mot ulike utgåver av denne. Å framstille si eiga trusreise blir meir truverdig dersom det ikkje berre er predikantane i barndommen som endar opp i karikert utgåve.

Biskop Jørgensen er sjølv blant dei ivrigaste på den politiske «Jesus-vegen». Eg skulle gjerne sett ein lett karikert «politisk» biskop i Etterlyst Jesus. Og hadde Eidsvåg funne noko han har preika eller sagt som han kunne ironisert over i denne trusreisa, hadde framsyninga fått større truverd. Revyen sette trass alt tonen.

Det er lett å karikere fråhaldsfolk - men fullt mogeleg også å karikere dei «nøkterne».

Eg noterer at Jørgensen har kasta vrak på heile læra om den doble utgangen. Det er interessant. Eg tok altså ikkje i denne kommentaren opp helvetesforkynninga. Sjølvsagt treng kyrkja å snakke om denne, noko som ofte vert gjort på debattsidene i avisa eg redigerer.

Vi treng også å snakke om kjærleiksbodskapen som Eidsvåg og biskop Jørgensen meiner trumfar alt. Biskop Jørgensen går, så langt eg kan sjå, diverre utanom mitt sluttpoeng då Eidsvåg «skreiv i sanden» og Jesus «skreiv på jorda». Jesus hadde nekta å fordømme ei kvinne som var skulda for det verste ei kvinne kunne bli skulda for.

Men Jesus la til, etter at alle var gtt: «Gå bort og synd ikkje meir.» Då var altså dei «retturande» gått. Har ikkje berre Eidsvåg, ser det ut til, men også biskop Jørgensen, i si tru på at alt skal lesast i lys av kjærleik, lagt bort også dette?

Kommentar #18

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

Bedehus-kompetanse og vurderingsevne

Publisert over 2 år siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.
Like gjerne kan det kome av at folk får bekrefta sine tankar og fordommar om eit miljø dei ikkje kjenner. Eg trur faktisk det store fleirtalet av publikum, sjølv på Det Norske Teatret, ikkje har bakgrunn frå bedehusa, men er nokså urbane og sekulære.

Jeg tror du (og Leirgulen) lett undervurderer det voksne hovedstadspublikumet her.  Jeg har et ganske stort kontaktnettverk, og kjenner veldig mange fra storbyen som faktisk har bakgrunn og oppvekst fra "bedehusmiljøene" - om enn ikke fra landsbygdene, så ihvertfall fra marginale dissentermenigheter.

Selv kommer jeg ikke fra noe kristent hjem, men ble radikalt frelst som 17-åring og var aktiv i "bedehus-Norge" fra 18-års alder og oppover.  Det mener jeg gir både meg og mange andre i lignende situasjon mer enn god nok vurderingskompetanse til å kunne både le og grine av de mange velkjente pussigheter ved norsk bedehuskultur. 

Kan det være at Runde også besitter forutinntatte tanker og fordommer om hovedstadens teaterpublikum?  Kanskje burde han også være litt mer varsom med kaktus-utdelingen, og heller la voksne folk få lov til å gjøre seg sine egne refleksjoner og tenke sjæl, som gode gamle Trond Viggo uttrykte det?  Kaktusene fra kristenleirens knusktørre ørkenland har en lei tendens til å bli omdannet til boomeranger, som lett vender tilbake dit de kom fra...

Som trådstarter Morken sier det:  Vi som har røter på bedehus og i kyrkjebenkar har godt av å bli herja med!

Jeg synes forfatter og ex-pinsevenn Tor Edvin Dahl også er et godt eksempel på at også storbyfolk kan ha god kompetanse og høy gjenkjenningsevne i norsk bedehuskultur.  Her er et sitat fra hans tidligere innlegg her på VD:

De menneskene jeg møtte gjennom litteraturen, i filmer og på teateret, var både klokere, 
mer erfarne og mer ærlige enn de frelste i Salem. Mer ­levende! All de frelstes vennlighet til tross. Deres verden var snever, naiv, ureflektert. Takket være sitt ­åndelige påfyll, kunne de leve trygt i sin forenklete tilværelse, overbevist om at all 
deres ­belæring var så uomtvistelig sann.

På samme måte mener jeg Eidsvåg her fremstår som klokere, mer erfaren, mer ærlig enn det mange "frelste" våger å være.  Dermed øker også graden av troverdighet og følgelig også oppslutning. På den annen side: Den som ikke har evne til å kunne le litt av seg sjøl og sitt eget kulturelle særpreg, viser etter min mening liten evne til selvransaking og selverkjennelse.  På grensen til det angstbiterske.  Hva er det egentlig man er så redd for?

Kommentar #19

Johannes Morken

433 innlegg  937 kommentarer

Som sagt: Eg har ledd av min bakgrunn

Publisert over 2 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
Den som ikke har evne til å kunne le litt av seg sjøl og sitt eget kulturelle særpreg, viser etter min mening liten evne til selvransaking og selverkjennelse. På grensen til det angstbiterske. Hva er det egentlig man er så redd for?

For ordens skuld kan eg gjenta det eg skriev - eg har vore med å skratte over sider ved bakgrnnen, men utan å kaste vrak på alt og setje strek over alt og gjere alt til parodi. 

Kommentar #20

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Johannes Morken. Gå til den siterte teksten.
eg har vore med å skratte over sider ved bakgrnnen, men utan å kaste vrak på alt og setje strek over alt og gjere alt til parodi.

Så bra!!:-)

Kommentar #21

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Artisten Bjørn Eidsvåg. Noen refleksjoner.

Publisert over 2 år siden

Jeg har ikke sett forestillingen Morken henviser til og velger en annen innfallsvinkel.

I min ungdoms miljø levde vi med en sterotypi av «kristne» som var slik at dette var noe fremmed, forknytt, ufritt og kjedelig som gamle kjerringer og en og annen gråtass syslet med. Fullstendig fjernt fra alt som var naturlig og ønskelig for en ungdom å gå inn i.

Slik jeg husker det var Bjørn Eidsvåg en av de første som brøt ned og smadret denne stereotypien. Slik utvidet han rommet for det å være en kristen. Jeg mener at han som rollemodell fungerte som en døråpner og presenterte med sin musikk, sitt vesen og sin livsstil en annen og ny måte å være kristen på som gjorde kristentroen tilgjengelig for flere, også unge mennesker.  Bjørn Eidsvåg har vist oss en romslig og nådig Gud i motsetning til den gamle pirken med den lange pekefingeren. «I min Fars hus er det mange rom» er et av Eidsvågs mange nonverbale budskap.

Livet som artist og musiker i Bjørn Eidsvågs miljø og verden er for mange litt av en berg og dalbane. For noen fra de høyeste tinder som beundret og etterspurt kjendis med begeistret applauderende lytterskarer -  pengene velter inn -  man soler seg i glansen og applausen fra beundrerskaren. Man hører seg selv på radio, ser seg selv på TV. Alle hilser og smiler gjenkjennende. Det spørres etter autografer. Ens Ego svulmer. Alt er som en uvirkelig lykkerus - - - -  for så å ramle ned i de dypeste daler hvor man føler seg fullstendig glemt, oversett, pengelens og uten almenhetens interesse. Så er det å jage videre for å  finne på noe nytt i lengselen etter det man hadde osv. osv. En evig jakt på de kreative og fengende ideene.

I et slikt liv blir usikkerhet og utrygghet fort en realitet som vi med 9 til 4-jobber og ordnet økonomi ikke erfarer.  Man har bare seg selv, sin personlige kreativitet, sin stemme, sitt instrument og sitt publikum å bygge et liv på. Da er det å forankre sin trygghet i Gud et alternativ for å finne trygghet og ro.

Jeg vil påstå at Bjørn Eidsvåg med sin livsstil, sin væremåte og sin musikk har åpnet for denne muligheten for mange ved å bidra til å bryte ned den gamle sterotypien av det å være en kristen. Kanskje også overfor sine kolleger i miljøet. Overaskende mange fra dette miljøet har etterhvert stått frem som kristne troende. Derfor vil jeg påstå at Bjørn Eidsvåg har uavhengig av den omdiskuterte forestillingen antagelig utrettet uendelig mye mer i Herrens vingård enn de fleste av oss.

Kommentar #22

Olav Nisi

145 innlegg  4829 kommentarer

Publisert over 2 år siden

I en tråd som pendler mellom alvor og latter håper jeg det er plass til denne - sendt meg av mitt enda eldre canadiske søskebarn:

Three old guys are out walking.
First one says, 'Windy, isn't it?'
Second one says, 'No, it's Thursday!'
Third one says, 'So am I. Let's go get a beer.'

Kommentar #23

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Klippe klippe !

Publisert over 2 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
De menneskene jeg møtte gjennom litteraturen, i filmer og på teateret, var både klokere, 
mer erfarne og mer ærlige enn de frelste i Salem. Mer ­levende! All de frelstes vennlighet til tross. Deres verden var snever, naiv, ureflektert. Takket være sitt ­åndelige påfyll, kunne de leve trygt i sin forenklete tilværelse, overbevist om at all 
deres ­belæring var så uomtvistelig sann.

På samme måte mener jeg Eidsvåg her fremstår som klokere, mer erfaren, mer ærlig enn det mange "frelste" våger å være. Dermed øker også graden av troverdighet og følgelig også oppslutning. På den annen side: Den som ikke har evne til å kunne le litt av seg sjøl og sitt eget kulturelle særpreg, viser etter min mening liten evne til selvransaking og selverkjennelse. På grensen til det angstbiterske. Hva er det egentlig man er så redd for?

Søetorp, du følger ikke med i timen. Det er jo dette de fleste her er inne på, nemlig å le av seg selv, og bedehuskulturens feilskjær, m.m. Det er bare sunt. Trodde de fleste var enige i det.

Din surmuling her er det mer som et tunellsyn å regne. Hva slags urettferdighet er det du forfekter, og hva er det du er er redd for da :-) 

Kommentar #24

Johannes Morken

433 innlegg  937 kommentarer

Dette stod

Publisert over 2 år siden

i startinnlegget mitt.

Kommentar #25

Johannes Morken

433 innlegg  937 kommentarer

Har møtt dei opprørte

Publisert over 2 år siden
Tor Berger Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
Jeg er enig i at det ble litt vel revypreget. Tilsynelatende overflatisk og lettvint. Og kritisk. Sånn jeg har opplevd Bjørn Eidsvåg tidligere i offentlig omtale både av bedehus og predikanter, og kirke og presteskap. Distanserende og uklar på innholdet i egen teologi.

Eg har møtt og høyrt frå folk soom har sett førestellinga, som er glad i Eidsvågs sanger, men som kom opprørte ut frå teatret grunna måten han framsteller historia på. At biskopen glattar litt over og erklærer meg «på villspor» er litt påfallande.

Kommentar #26

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

??

Publisert over 2 år siden

Jeg har da heller ikke på noen måte hevdet noe annet, Morken.  Jeg oppfattet deg som både reflektert og balansert i din vurdering. Min kommentar var heller ikke ment som noe "spark" til deg.  Hvorfor så voldsomt i forsvarsposisjon?

Kommentar #27

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

Så, så....

Publisert over 2 år siden
Magnus Leirgulen. Gå til den siterte teksten.
Søetorp, du følger ikke med i timen. Det er jo dette de fleste her er inne på, nemlig å le av seg selv, og bedehuskulturens feilskjær, m.m. Det er bare sunt. Trodde de fleste var enige i det.

Din surmuling her er det mer som et tunellsyn å regne. Hva slags urettferdighet er det du forfekter, og hva er det du er er redd for da :-)

Joda, jeg har oppfattet at mange - deriblant deg - har et sunt forhold til selvironi og refleksjon over egen religiøs kultur.  Det synes jeg er flott.  Jeg har da heller ikke forfektet verken noe "surmuling", "tunnellsyn" eller "urettferdighet", og synes det er ganske unødvendige karakteristikker du tildeler meg. 

Derimot tillot jeg meg å ta rockepresten litt i forsvar fra den urimelige og ensidige kristelige kritikken mot ham og alt han står for.   Du påstod jo for eksempel at teologi og religionsfilosofi ikke var hans "sterke side."  Vel, mannen er jo både utdannet teolog og praktiserende religionsfilosof gjennom 40 år, så han skulle sånn sett stille sterkere enn både deg og meg på akkurat det området.  Hørte jeg det singlet i glass?

At han skal ha et "utydelig" teologisk ståsted bare fordi han er reflektert nok til å undres over de store spørsmål og trekke endel hellige kuer i tvil, er også et eksempel på at enkelte ser ting sort-hvitt, og ikke forstår at dette er et uttrykk nettopp for at man har forstått at skråsikkerhet er alle religiøse fundamentalisters mor.  Men noe annet er vel kanskje ikke å forvente?

Kommentar #28

Petter Kvinlaug

190 innlegg  5335 kommentarer

Jeg tror ikke han ser den.......

Publisert over 2 år siden
Johannes Morken. Gå til den siterte teksten.
Men er det verkeleg ingenting å le av eller sjå sjølvkritisk på i den vidopne folkekyrkjelege bevegelsen til den politiske Jesus?

Jeg har fulgt med på Bjørn Eidsvåg opp igjennom, vært på mange av konsertene hans og også vært med og spilt som "oppvarming" for ham. Jeg liker veldig mange av sangene og tekstene hans.

I ungdommen var han høy på Jesus og sosialismen, sa han selv. Nå er det nok mest bare sosialisme igjen. I tillegg tror jeg at han har blitt for høy på seg selv. Jeg så det tidlig, at han var typen til det.

Bjørn Eidsvåg har gjort mye bra med sine sanger, men jeg er lite begeistret for det han holder på med nå. Det tror jeg ender i en ganske kraftig nedtur.

Han evner å se humoren og ironien i bedehusmiljøene han var en del av i sin ungdom, men han evner ikke å se ironien i seg selv i dag. Monthy Python's "Life og Brian" ironiserer over mye av det Bjørn ikke ser selv, den politisk forståtte Jesus.

Kommentar #29

Svein-Tore Andersen

1 innlegg  111 kommentarer

vel da har du ikke skjønt noe som Eidsvåg driver med

Publisert over 2 år siden
Torill Born. Gå til den siterte teksten.
Eidsvåg famlet etter ord i viktige spørsmål fra hr Torp på NRK. Det var INGENTING som gjorde meg positivt innstilt til Eidsvågs forståelse av kristendommen.

Jeg har i innlegg oa blitt kalt for idiot - og blant kjente er jeg sett på som litt merkelig med min sterke bibel-tro. Men som jeg sier - JEG har også ytringsfrihet og er det spesielle spørsmål som kommer opp fra blant annet venner - så må jeg jo svare det jeg har lært og selv erfart. Jeg er dypt bibel-troende og INGEN kan få meg fra det. Jeg står fast på Bibelens ord. Her kan jeg ikke selv synes og mene og tolke. Jeg tar Bibelens ord bokstavelig. Jeg tolker ikke.

Jeg klipper med starten av ditt innlegg, den siste er jo bare forkynnelse.

Jeg er redd du er i et enormt mindretall når du ikke så noenting som kunne gjøre deg positiv.

Til og med en humaetiker fikk noe å tenke på etter intervjuet og min kristne kone sto nesten i sofaen og jublet.

Forskjellen på deg og Bjørn er nok at du tar Bibelen på alvorlig bokstavelig og ikke tolker. Jeg tror deg ikke. Det er ikke mulig å ta Bibelen ord for ord på alvor, til det er den for springende og for GRUSOM.

Jeg kan jo gjøre det enkelt for meg selv og sitere fra Korintene

Kor 14:34-36 La deres kvinner tie i menigheten. For det er ikke tillatt for dem å tale; men de er befalt å være under lydighet, slik også loven sier.
Og om de vil lære noe, (så) la dem spørre sine ektemenn hjemme. For det er en skam for kvinner å tale i menigheten.

Jeg vil tror den teksten er ment på deg også Torill , men jeg håper og ser jo at du ikke følger den BOKSTAVELIG"

Verden har gått videre, det må også dere Kristne ta konsekvensen av, synes jeg

Kommentar #30

Svein-Tore Andersen

1 innlegg  111 kommentarer

da kjenner du Oslo dårlig

Publisert over 2 år siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.
Eg trur faktisk det store fleirtalet av publikum, sjølv på Det Norske Teatret, ikkje har bakgrunn frå bedehusa, men er nokså urbane og sekulære.

For det første så tror jeg foilk valfarter fra hele landet for å se denne hyllede forestillingen, innkludert de som har vokst opp på bedehus. For det andre så er det mange innflyttere som har opplevd bedehusene , meg innkludert. 

 

 

Kommentar #31

Svein-Tore Andersen

1 innlegg  111 kommentarer

humørløst

Publisert over 2 år siden

Det er som flere har sagt noe humørløst med Johannes Morken.

Nå kan sikkert han parere med at jeg som ikke-troende får alle mine fordommer bekreftet av Eidsvåg.

Men så enkelt er det ikke. Jeg synes han hyller bedehuset på Sauda på en flott måte. Eller som han selv sier i dag " Jeg har lyst til å føye til at jeg har sett noen beskrivelser av teaterforestillingen Etterlyst: Jesus, hvor det kan virke som om jeg latterliggjør bedehuset Betel i Sauda, og folka der. Det gjør jeg ikke. Vi omtaler bedehuset med stor varme, noe de fleste får med seg. En vekkelsespredikant får gjennomgå, men han har jeg selv opplevd og talen jeg har skrevet for han er ikke overdrevet, den har jeg hørt. Bråket rundt guttas hårlengde og den rytmiske musikken, blir belyst med et skeivt smil, men dette var jo ikke bare en kamp på bedehuset, den ble kjempet i så og si alle miljøer."

Min kristne kone hadde en helt i Bjørn Eidsvåg på 80-tallet. Stor var derfor hennes skuffelse når den lokale kirken i Kristiansand (Grim) ikke ville la Eidsvåg spille der nettop pga hår og bruk av trommer og bass. Nå var nok Grim menighet spesielt pietisktiske for heller ikke min svigerfar fikk delta på seniordansen der for dans var ukristelig og måtte flytte til Domkirken, der var det plass.

Er det rart forestillingen gir oss smil og latter. For den setter jo fingeren på alle disse merkelige tingene som bedehus og pietisktiske miljø har dyrket. I dag er de færre men vi ser dem jo i Tysfjord, i Lestadianske menighter og ikke minst sist i Samemisjonen .

Hva bedehusene har betydd er mye. Selv kunne jeg synge med i alle søndagsskolesangene 50 år etterpå så det setter sine spor på mange måter

Kommentar #32

Pål Georg Nyhagen

186 innlegg  1811 kommentarer

Biskoppelig tøv

Publisert over 2 år siden

Tor Berger Jørgensens avstemte evangelium.

 

Biskop Jørgensen ser ut til å vite bedre enn Gud selv; det finnes nemlig  ikke to utganger av livet må vite; for dette vet Jørgensen. Her er det bare å avlyse ikke ubetydelige deler av Guds budskap til mennesket.

Men det finnes dog mange mennesker som ikke anser det som verken en smule blasfemisk, vranglære eller et sacrificium intellectus å bestemt tro det som Jørgensen pretensiøst betrakter som avgjort uten noen som helst form for begrunnelse eller seriøs drøfting. Spørsmålet er egentlig her kun avgjort gjennom et elegant lettbent trossprang, man hopper like greit over det i evangeliet som ikke passer. Det er verdt å legge merke til at Tor Berger Jørgensen ikke gir den minste antydning til sin langt fra selvinnlysende påstand. Det eneste er, igjen, tidens udiskutable fastsatte aksiom som ikke er hentet fra noen bibeltekster i det hele tatt. Nemlig den sentimentaliserende og pastellpregede: ”Størst av alt er kjærligheten”. Men også her ser vi det samme; aksiomet blir håndfast presentert uten å definere og tilstrekkelig begrunne hva ´kjærlighet´ ut fra bibelens Jesus og tekstene faktisk er. Men all genuin kjærlighet setter også grenser. Den fordrer:

Gud har gitt seg til kjenne; Han har gjennom bibelen gitt oss den sannhet som vi ellers ser forbi. Jesus er ikke ”bare” et menneske; Han er Guds bilde og deler Hans vesen. Guds sønn selv, samt andre personer i bibelen, ser intet problem med det å hevde at størst av tro, håp og kjærlighet er kjærligheten  - samtidig !) å f.eks. hevde at livet dog har to utganger. Ei heller Paulus hadde det minste problem med å harmonisere det han skrev i 1.Korinterbrev 13:23 med resten i sine tekster.  Muligens fordi han var nærmere åpenbaringen, sin egen intensjonsdybde og egne tekster enn det visse teologer er nesten to tusen år senere? Men her tar dagens teloger seg arrogant og bedrevitende retten til å hevde at Paulus var selvreferende inkonsistent og fjerner det som ikke passer i deres øyne.

Men i DnK dag, så er det visst kun dette nevnte bibelstedet samt Lukas 6:37: "Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt" som kan anses som gyldige. Resten, alt sammen, blir i dag underlagt disse to korte bibelstedene. Ut over dette, så er det Kardemommeloven som klart gjelder: "Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil". Og skulle man vise til bibel, bekjennelse og tradisjonen, så blir man møtt med maktspråk og forenklet relativisering: Siden ingen lenger tar dette med hårlengde etc bokstavelig, så er det fritt frem å tolke resten i bibelen slik man ønsker og vil: Bordet fanger heldigvis. All sannhet og virkelighet blir redusert til relativisering og  subjektiv vilkårlighet. Ergo finnes det ikke noe som er sant lenger i det hele tatt. Alt er sant. Ergo er intet lenger sant.

DOG: Det finnes garantert ingen som er uten Gud etter døden; bortsett da fra den som selv entydig og bestemt har insistert på å få være uten Gud. Skal det være noe poeng med Guds store gave ”friheten”, så innebærer dette også friheten til å vende seg bort og si ´nei takk´, uansett hvor massivt dette smerter Gud selv. Hvis ikke blir all Kristi gjerning gjort til intet,  forsoningen like så. Bare i Matteusevangeliet alene snakker Jesus om at mennesket til sist faktisk og vitterlig risikerer å skilles fra Gud,  og dét hele 16 ganger (!). Man kan faktisk vanskelig hevde at man tar Jesus helt på alvor om man velger å se bort fra hva Jesus sier på dette punktet.

Når Gud erklærer oss for rettferdige gjøres dette helt uten at Gud opphever egen rettferdighet. Kjærligheten, nåden og rettferdiggjørelsen hviler ikke på noe tilfeldig eller på sentimentaliteter og unnskyldende overbærenhet som "ikke tar det så nøye". Det hele hviler på moralsk basis, nemlig Kristi kors. Men dette siste her opphever faktisk teologer og visse biskoper tydelig nok i våre dager.

I vår postmoderne tid hvor individualiseringen har gått helt over i pur egoisme og fremmedgjøring, og hvor fellesskapet kun er interessant i den grad det støtter den enkeltes livsprosjekt, så er det ikke rart at den prosaiske devisen ”størst av alt er kjærligheten” blir rettesnoren og trumfkortet. Stiller en annen seg uenig her, så plasseres man nemlig snedig i motsatt posisjon som kjærligheten og dermed til Jesus selv. Alt er forandret til språkspill, retorikk; og herskertekniske grep står i kø.  Her handler det hovedsakelig om legitimering og det å unngå å virke provoserende. Men den teolog som er engestelig for dette kan ikke ha lest NT spesielt godt.

Løsningen er så lett at noen viker unna: Problemet er synd; og løsningen er forsoning. Noe er faktisk galt, og noe annet er riktig. Noe er usant og noe er sant. Det har en betydning hva du velger, til syvende og sist. Men det finnes altså en bedre vei:

Den som vender seg til Guds dom får Guds nåde og barmhjertighet med på kjøpet. Men du kan altså i din frihet takke nei. Ennå i dag følger Gud nidkjær og barmhjertig etter deg og meg, dag for dag, uansett hvor vi forviller oss og hva vi sier. Men en dag kommer det endelige tidsskille hvor Han med konsekvens også til fulle respekterer menneskets nei.

Kommentar #33

Rune Holt

11 innlegg  11104 kommentarer

Det er trist å se.

Publisert over 2 år siden
Johannes Morken. Gå til den siterte teksten.
For å vise at han kan ta feil, sa Eidsvåg at han ikkje høgg i stein, men «skriv i sanden». Jesus skreiv også «på jorda», medan dei som kom med klagemål mot ei kvinne, gjekk bort – dei eldste først. «Heller ikkje eg fordømmer deg», sa Jesus. Så la Jesus til: «Gå bort og synd ikkje meir». Men det var vel kanskje ikkje den etterlyste Jesus.

Eidsvåg er også en av de som forsøker febrilsk å rettferdiggjøre sin ferd bort fra sin egen barnetro.

Han sår tvil om mange ting Jesus har sagt..som han også sår tvil om viktige grunnsannheter i kristen tro.Han sår tvil om Paulus og hans mange brever som er essensen i kristendommen.

Det er lett å latterliggjøre mange ting vi har hørt fra bedehusenes talerstoler.Og mange ting er misforståtte bud og regler fra en gammel pakt som kun er lov og dom.

Men han står i fare for å kaste barnet ut med badevannet,og da står vi igjen med et menneskeskapt evangelium som klør i øret..



 

Kommentar #34

Are Karlsen

9 innlegg  4205 kommentarer

Cherrypicking

Publisert over 2 år siden
Svein-Tore Andersen. Gå til den siterte teksten.
Kor 14:34-36 La deres kvinner tie i menigheten.

Cherrypicking. Finn fram de skriftsteder der Paulus normerer det at kvinner taler i menigheten, og så kan vi diskutere denne tilsynelatende selvmotsigelsen i en annen tråd.
Kommentar #35

Knut Rasmussen

78 innlegg  1382 kommentarer

Forkynnelsen av tradisjonell kristendom blir nok svært vanskelig etterhvert.

Publisert over 2 år siden

Eg noterer at Jørgensen har kasta vrak på heile læra om den doble utgangen. Det er interessant. Eg tok altså ikkje i denne kommentaren opp helvetesforkynninga. Sjølvsagt treng kyrkja å snakke om denne, noko som ofte vert gjort på debattsidene i avisa eg redigerer.

Her er noen avisartikler:

Tekstene i Bibelen er fortsatt aktuelle, men da må de settes (eller tilpasses tidsånden) inn i vår virkelighet sier SENIORPREST KNUT SAND BAKKEN I KIRKENES.

Hvem har rett til å bestemme hvordan bibelen skal tolkes? spør LUDVIG BØ, MASTERGRADSSTUDENT I KRISTEN EKSTREMISME VED NTNU.

Her er også en artikkel.

Jeg tror nok at kampen mot de konservative kristne er i gang med latterliggjøring og stigmatisering og de blir nok stemplet som ekstremister etterhvert.

Regjeringen har jo utnevnt et utvalg  og  Vårt Land skriver at arbeidet i utvalget  i første omgang  blir det snakk om er  å forske på ekstreme holdninger i høyreekstreme, kristne miljøer – ikke handlinger.

Tore Bjørgo innrømmer overfor Vårt Land at såkalte høyreekstreme kristne ikke utgjør en voldstrussel, men forskes på, skal de like fullt fordi demokratiet åpenbart er en konstruksjon som ikke tåler særlig temperamentsfull debatt, og han sier:

Men jeg vet at en del politikere har vært utsatt for kraftige, hatefulle ytringer fra ekstreme, kristne kretser, på grunn av standpunkter når det gjelder abort og innvandring.

Etterhvert blir det stadig vanskelige å preke sann tradisjonell kristendom og  denne kirken blir nok en undergrunnskirke som i marxsistiske stater som for eksempel Nord Korea og Kina.

Kommentar #36

Unn Elisabeth Aarø

8 innlegg  369 kommentarer

Enig Morken, veldig modig

Publisert over 2 år siden

Ja, slik er det, og Eidsvåg etterlyser ikke Kristus for han og Tindberg tar all plass i rampelyset da blir det liten plass til Kristus og ydmykhetens vei. Store ego i sosialismens glans-til lyset slukner og deres tid er over. De misbruker begge både Gud og Kristus og latteren er fra den onde ikke fra selvironi eller godt teater. At Eidsvåg tidligere har gjort bra ting på sin livsreise er nå et tilbakelagt stadie.

Jeg så Tindberg på vestlandet i en oppsettning for 3-4 år siden og det gjorde fysisk vondt å se og høre hans forestilling. Den tiden gikk jeg mye på bedehuset der og det gjorde i motsetning til "trosforkynnere" på kulturhuset  veldig godt både for kropp og sjel. Lys og mørke -avstanden er enorm. Jeg er ingen snill og medgjørlig troende-jeg kjemper, men Gud er min Herre -UANSETT.

Han innhentet meg for 20 år siden og jeg ble konservativ. Det var et av de første sjokkene -jeg som alltid hadde vært radikal og helst til venstre i politikken. Gud forandret meg og jeg ble verdikonservativ i løpet av få uker-ikke politisk men trosmessig. Jeg søkte røttene og alt som var av verdi -i bunnen. Turbulente år de første 10, men jeg fant de med klokskap og vett som veiledet meg og fant gode bøker og folk med innsikt. Så tilslutt opplevde jeg de gamle troende og røttene. Det satte spor.

Gud viste  meg det verdifulle og jeg kommer nå alltid tilbake dit. Mennesker imponerer ikke meg for jeg har jobbet som terapeut med alle slags mennesker  fra de utslåtte i New York (halfway-houses i tidlig utdanning) seinere til sosieteten som ville skjule alt av problemer til de med enorm staus og kjendisbakgrunn i Sverige.

Norge må ut av denne dyrkingen av de med makt og posisjon om det er i pinse-miljø eller på en teater og musikkscene - hvor lysene slukkes.

Vi er ikke lengre husmenn og må ta vår kutur og vår identitet tilbake. Og vi er alle bare mennesker.

Kommentar #37

Unn Elisabeth Aarø

8 innlegg  369 kommentarer

jørgensen på villspor

Publisert over 2 år siden

Du fremstår som vennlig og grei, men totalt på villspor. Kanskje det skjedde allerede i din ungdom. Jeg mener ikke at å være respektløs over for deg som menneske-du virker mild og belest. Du har en høy posisjon i samfunnet, men jeg tenker og opplever at du er i et falsk landskap. Beklager dette og håper du finner tilbake til veien, sannheten og livet. INGEN kommer til Faderen uten ved meg.

Kommentar #38

Unn Elisabeth Aarø

8 innlegg  369 kommentarer

Søetorp

Publisert over 2 år siden

Hvilken reiser er du på? Hva har skjedd - jeg husker dine sanger fra mange år tilbake.

Du fremstiller her et salig rot av krenkelser mot bedhusfolket, nedlatenheter og uvitenhet

Kommentar #39

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

Bedehuskulturen

Publisert over 2 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
Vi som har røter på bedehus og i kyrkjebenkar har godt av å bli herja med!

Det kan godt være, og jeg kan ironisere mye over bedehuskulturen. Samtidig er det sånn, for meg som jobber med velferd I velferdsetaten, at jeg får innsikt i hva sosiale problemer er, - sånn i det daglige, - og at jeg av og til må  reflektere litt over det faktum at svært få mennesker som sliter, har røtter I dette miljøet. 

Jeg sier det,  av og til, litt ironisk, -  når noen gjør de mange bedehus på Sørlandet til et problem, - at jeg aldri har opplevd at noen at har blitt slått gul og blå på bedehuset.

På den lokale puben, derimot....

Kommentar #40

Are Karlsen

9 innlegg  4205 kommentarer

Billig framgangsmåte

Publisert over 2 år siden
Johannes Morken. Gå til den siterte teksten.
Så la Jesus til: «Gå bort og synd ikkje meir». Men det var vel kanskje ikkje den etterlyste Jesus.

Bjørn Eidsvåg vender seg mot bedehuskulturen. I sin tid var Eidsvåg stor på mange bedehus. Men Eidsvåg kunne ikke ta bedehuset med seg på den reisen til toppen av kulturlivet som han etterhvert la ut på. Bedehuset var ikke kompatibel med Eidsvågs ambisjoner.

Det er denne distanseringen han nå forsvarer, ved å gjøre det typiske: Tegne karikaturerer av det han tok avstand fra. Det er en nokså billig framgangsmåte som overhodet ikke virker fristende å bruke tid på.

Mange av oss som er vokst opp på bedehuset har drevet kritikk kontinuerlig. At det er mye som i ettertid synes hysterisk morsomt, er med og krydrer mangt et festlig lag. At det finnes noe å gråte over, er vi også desverre klar over.

Men for mange av oss, representerer bedehuset umistelige verdier, som har vært med på å gi oss det fantastisk gode landet vi lever i. Satire og parodi fungerer derfor best i sammenhenger hvor man også er i stand til å sette disse verdiene høyt.

Kommentar #41

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Ja !

Publisert over 2 år siden
Rune Tveit. Gå til den siterte teksten.
Jeg sier det, av og til, litt ironisk, - når noen gjør de mange bedehus på Sørlandet til et problem, - at jeg aldri har opplevd at noen at har blitt slått gul og blå på bedehuset.

På den lokale puben, derimot....

Dette må også sies i rettferdighetens navn.  Takk for godt innspill - kort og presist.

Kommentar #42

Knut Rasmussen

78 innlegg  1382 kommentarer

Rystene opplevelse i Drammen Teater ikveld 23.09.2016.

Publisert over 2 år siden

Jeg kommer nettopp fra konsert med de tre tenorer og gikk ned for telling som om jeg hadde fått knockout.

Jeg var helt uforberedt på det og det ødela hele konserten for meg.

Tidlig i konserten kom en parodi av bedehusfolket.

Det var to slags folk på Karmøy pinsevenner og uvenner. Åge Samuelsen ble trukket ned i søla. 

Det var usmakelig det hele og  jeg ble satt helt ut  fordi hele salen lo rått.

Nå begynner jeg å tro at dette ikke er tilfeldig. Det er blitt vanlig ved revy/konseter å henge ut bedehusfolket og det uten å risikere noe.

Ville en henge ut moskefolket eller samefolket på samme måte?.

Nei, det tør de ikke, de er for feig til det.

Jeg skulle på konsert men fikk i tillegg plumpe revynummer.

Nei, jeg betakker meg.

Kommentar #43

Oddbjørn Johannessen

186 innlegg  13478 kommentarer

;-)

Publisert over 2 år siden
Are Karlsen. Gå til den siterte teksten.
Mange av oss som er vokst opp på bedehuset har drevet kritikk kontinuerlig. At det er mye som i ettertid synes hysterisk morsomt, er med og krydrer mangt et festlig lag.

Mens vi venter på mandagens debatt i Litteraturhuset, kan vi kanskje ta med en parodi som de fleste nok synes er akseptabel:

https://www.youtube.com/watch?v=A2OQFe2id5U

Kommentar #44

Ole Petter Jenssen

0 innlegg  400 kommentarer

Det var vel poenget.

Publisert over 2 år siden
Are Karlsen. Gå til den siterte teksten.
Cherrypicking. Finn fram de skriftsteder der Paulus normerer det at kvinner taler i menigheten, og så kan vi diskutere denne tilsynelatende selvmotsigelsen i en annen tråd.

Hvis du mener at Skriften skal følges bokstav for bokstav, så kommer du opp i problemer.

Kommentar #45

Robin Tande

22 innlegg  3738 kommentarer

Hva mener du?

Publisert over 2 år siden
Knut Rasmussen. Gå til den siterte teksten.
Ville en henge ut moskefolket eller samefolket på samme måte?.

Nei, det tør de ikke, de er for feig til det.

For feig til å henge ut samefolket?

Kommentar #46

Petter Kvinlaug

190 innlegg  5335 kommentarer

Akkurat

Publisert over 2 år siden
Gjermund Frøland. Gå til den siterte teksten.
Jeg husker forresten at Thomas Seltzer ga noen stikk til Eidsvåg i Nytt på Nytt for noen år siden. Han tok det som en mann. Det burde

Det finnes veldig mye humor og ironi i bedehusmiljøet. Det står dårligere til på den andre siden.

Kommentar #47

Rune Holt

11 innlegg  11104 kommentarer

Det har en sammenheng.

Publisert over 2 år siden
Knut Rasmussen. Gå til den siterte teksten.
Tidlig i konserten kom en parodi av bedehusfolket.

Det var to slags folk på Karmøy pinsevenner og uvenner. Åge Samuelsen ble trukket ned i søla.

Det var usmakelig det hele og jeg ble satt helt ut fordi hele salen lo rått.

Nå begynner jeg å tro at dette ikke er tilfeldig. Det er blitt vanlig ved revy/konseter å henge ut bedehusfolket og det uten å risikere noe.

Det Eidsvåg ikke tenker over,er at det fortsatt finnes tusenvis av mennesker her i landet som føler seg tråkket på når deres liv på bedehuset blir latterliggjort på denne måten.

Han tjener store penger på å ironisere over vår egen kristne kultur.

Og folk som ikke har snøring på at det var på disse bedhusene mange fikk sitt liv stabilisert og opprettet,kan sitte å le av harselleringen iscenesatt av en "prest"...

Det er noe selvutslettende i dette her.Om det hadde vært en hvilken som helst komiker uten kjennskap til kristen tro som  hadde gjort dette,ville det vært litt annerledes.

Men en som Eidsvåg som vitterlig vet hva tro og kristendom er burde fatte hva han driver med.

Det er det som gjør det så ille. 

Kommentar #48

Knut Rasmussen

78 innlegg  1382 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Kommentar #45: For feig til å henge ut samefolket?

Så du har kke fått med deg at samefolket har måtte tåle en del mobbing.

Dette for eksempel vil du nok ikke få se på noen scener mer.

Kommentar #49

Oddbjørn Johannessen

186 innlegg  13478 kommentarer

Eidsvåg-parodier

Publisert over 2 år siden
Petter Kvinlaug. Gå til den siterte teksten.
Jeg har aldri sett noen gode parodier av Bjørn Eidsvåg. Til og med Valen skuffet der, men det finnes kanskje?

Jo da, det er mange som har parodiert Bjørn Eidsvåg.  Jeg kommer i farten på komikerne Bye & Rønning, Radioresepsjonen og Rune Nilsson ("Lønsj"), Dagfinn Lyngbø, Rune Andersen.  Og denne:

https://www.youtube.com/watch?v=tNoy-E2Wi1E

Kommentar #50

Knut Rasmussen

78 innlegg  1382 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Jo da, det er mange som har parodiert Bjørn Eidsvåg.

Dette er en avsporing. Her er det snakk om hetsing av en gruppe mennesker

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere