Verdidebatt

Senterpartiets og andre partiers uklare syn på statsborgeren

Senterpartiets programkomité foreslår å bruke statsborgerskap som sortering for statlige privilegier til tros- og livssynssamfunn. Det er uklart hva partiet – og andre partier – vil bruke statsborgerskapet til.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Forslaget fra Senterpartiets programkomité om å gjøre økonomisk støtte til tros- og livssynssamfunn avhengig av medlemmenes norske statsborgerskap, møter motstand. Motstanden bunner i at dette strider mot prinsipper om likebehandling. Men motstanden skyldes også at det er uklart hva som er agendaen bak forslaget.

Er forslaget et innspill til tros- og livssynspolitikken, eller et prinsipielt argument for å styrke statsborgerskapet som institusjon, integreringspolitisk? Forslaget bygger på en oppfatning om at kun statsborgerskap gir medlemskap i det norske samfunnet. Dette stemmer ikke med virkeligheten i dag og reglene som regulerer medlemskap i samfunnet på mange områder, for dem som bor i Norge.

• Les også Anders Aschim: Senterpartiets dårlegaste idé

Spriket. Statsborgerskapet er en bekreftelse på samfunnskontrakten mellom stat og borger. Slik Vårt Land slår fast på lederplass 15. september, er det imidlertid grunn til å sette spørsmålstegn ved hvilke skillelinjer det er fornuftig at statsborgerskapet bidrar til. For vi som bor i Norge er ikke alle norske statsborgere.

Medlemskap i Folketrygden, stemmerett ved lokalvalg og skolegang er rettigheter personer som bor og jobber i Norge har, uten å være norske statsborgere. Disse er basert på arbeids- og oppholdstillatelse, på botid eller på at man betaler skatt til den norske stat. Dette i motsetning til retten til å stemme i stortingsvalg, og verneplikten, som forbeholdes norske statsborgere.

Det finnes altså medlemmer av det norske samfunnet som ikke er norske statsborgere. Noen er både norske statsborgere og utenlandske statsborgere, mens det store flertallet har norsk statsborgerskap som sitt eneste. Hva gjør denne sammensetningen av medlemmer i det norske samfunnet med måten­ vi forstår forholdet mellom statsborgerskap­ og samfunnskontrakten?

Ola Borten-Moe (Sp) understreker på NRK 14. september at statsborgerskapet og samfunnskontrakten henger sammen. Men Senterpartiet går ikke mye lenger i å argumentere konkret for hvordan man skal håndtere spriket mellom medlemmer i det norske samfunnet – og norske statsborgere. Ei heller hvordan integrerings- og statsborgerskapspolitikken bør forholde seg til dette spriket, utover at flest mulig bør bli norske statsborgere.

Integrering. Norsk statsborgerskap får man om én eller begge foreldre har det. Personer født i Norge av foreldre uten norsk statsborgerskap, får det ikke. Man kan imidlertid søke om norsk statsborgerskap etter sju års botid.

Personer med innvandrerbakgrunn fra land i Afrika og Asia, er de som oftest blir norske­ statsborgere, når kravet om botid­ er oppfylt, ifølge Statistisk sentralbyrå­. Bildet er et annet for personer­ fra europeiske land og Nord-Amerika, hvor mange ikke velger å bli norske stats-
borgere.

Dette forklares ved at personer med statsborgerskap fra Afrika­ og Asia, ofte vil ha vesentlige restriksjoner på hvor de kan reise med slike pass. I tillegg gir et norsk statsborgerskap en økt sikkerhet mot utvisning.

Litt forenklet kan man si: Mange­ i innvandrergrupper som ofte nevnes i integreringssammenheng, er norske statsborgere­ når botidskravet er oppfylt. Mens mange av dem som vanligvis ikke nevnes i integreringssammenheng, er ofte ikke norske statsborgere.

Hvorfor velger ikke flere innvandrere fra Europa (nå også fra Øst-Europa) og Nord-Amerika å bli norske statsborgere? Dette­ er delvis knyttet til en motsatt logikk – det er lite å vinne på et norsk statsborgerskap, med tanke­ på begrensninger på reiser­ og behov for trygghet mot utvisning­.

Økende. Men, det er også et annet viktig poeng: Norge tillater i prinsippet ikke dobbelt statsborgerskap. Dermed er spørsmålet vel så mye om man vil bli norsk statsborger – som om man vil slutte å være statsborger i et annet land. Det finnes lite datagrunnlag­ som kan bidra til å si noe om hvorvidt flere ville søkt om norsk statsborgerskap dersom det ble åpnet for dobbelt statsborgerskap. Men det er en rimelig antakelse basert på internasjonale­ erfaringer at dette ville være tilfellet.

Andelen innvandrere som har bodd i Norge over sju år og som ikke har søkt om norsk statsborgerskap (enda) er økende, ifølge­ tall fra Statistisk sentralbyrå. Blant disse er nyere innvandrere fra land som Polen en vesentlig gruppe.

Om lag halvparten av dem som søker om norsk statsborgerskap i dag, får unntak fra bestemmelsen om å si fra seg sitt opprinnelige statsborgerskap. Prinsippet om «kun ett statsborgerskap» er nokså uthult, noe som ifølge Utlendingsdirektoratets­ direktør Frode Forfang er én grunn til at åpning for dobbelt statsborgerskap bør vurderes. Dette for å styrke statsborgerskapet som troverdig institusjon og sentralt for samfunnskontrakten mellom stat og borgere.

Helhetlig politikk? Senterpartiets forslag om bruk av statsborgerskapet som sorteringsmekanisme for statlige privilegier til tros- og livssynssamfunn er det siste i rekken av forslag som vil «bruke» statsborgerskapet som instrument. Det er imidlertid uklart til hva.

I dansk integreringspolitikk er man eksplisitt på at statsborgerskapet henger høyt, med språk- og samfunnskunnskapstest og krav om inntektsnivå. Medlemskapet som fullverdig statsborger voktes, og grenser mellom statsborgere og ikke-statsborgere tydeliggjøres­. Man har også åpnet­ for dobbelt statsborgerskap.

I Norge er man mer usikker på statsborgerskapets funksjon i integrering­, utover at det er viktig. Ordningen med frivillige statsborgerskapsseremonier for nye statsborgere, der edsavleggelse er obligatorisk for dem som møter opp, illustrerer en noe hybrid­ tilnærming.

Siden 2008 er det krav om gjennomført norskopplæring for å søke om norsk statsborgerskap. Forslag om samfunnskunnskapsprøver som kriterier for adgang til å søke er til vurdering.

Samtidig er Senterpartiet ikke eneste parti som ikke diskuterer statsborgerskapspolitikken de står for spesielt eksplisitt.

Det er behov for prinsipiell tenkning om hvordan statsborgerskapet bør stå i forhold til samfunnskontrakten, i en tid der «medlemmer i det norske samfunnet» ikke er en identisk størrelse med «norske statsborgere».

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 21.09.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt